Bonjour, d'abord! Tanker om å hilse

En gang spurte jeg en mann som satt utenfor et hus i Akouedo om veien til 'asfalten.' Et enkelt spørsmål som han kunne ha svart på i tidsspennet av fem sekunder, eller med en enkel håndgest på enda kortere tid. Men mannen begynte fra en annen ende. Han rakte ut hånden og sa 'Bonjour, d'abord!' Noon i husholdet hans var allerede på vei med en plaststol for at jeg skulle kunne slå meg ned og slå av en prat, her i litt behagelig vind og skygge.

Å hilse er viktig i Afrika. Det betyr at du føler deg sett, at du gir andre gleden av å bli sett av deg, og at du opplever deg selv som del av et sosialt hele. Det betyr også at du aldri kan komme deg fra punkt a til b på en rask måte. 

Jeg bruker ekstremt mye tid på å hilse i Akouedo, likevel har jeg fått økenavnet Metro, fordi jeg går fort - antagelig mye fortere enn hva som er alminnelig folkeskikk - og på min vei fra le cour til gbaka-holdeplassen går jeg forbi mange flere enn jeg faktisk hilser på, selv om jeg altså hilser på mange. 'Du hilser ikke!' er en av de vanligste klagene folk retter mot meg. Jeg lover å reformere meg og blir en maskin av vinkende hender, smil, nikk, goddag og god kveld til høyre og til venstre. Men nåde om jeg skal rekke pinassen i M’badon, en tannlegetime, eller bare krysse den glatte leiren i Akouedo før porten låses for kvelden....

Når vi henvender oss til fremmede i Norge, er vi raske med å fremsette spørsmålet vårt, fordi vi ikke vil legge beslag på den andres tid. I Afrika er det ofte ikke sånn. Jeg husker hvordan eksen min fant det rent ut uhøflig å spørre om noe uten å hilse først. Når han ville be om en veivisning begynte han med å håndhilse og spørre 'How are you, Sir?' (Den åpenbart stressede hvite - en FN-soldat i Goma i Den Demokratiske Republikken Kongo - sa 'Yes I am fine, thank you!' Han sa det ikke, men det lå i blikket hans, 'Og nå, spørsmålet ditt??')

Før jeg kom til Elfenbenskysten, var jeg i Tunisia. Og en av de mest dramatiske endringene ved forflytningen var hilsekulturen. I begge land hilser mange på deg, men i Nord-Afrika er ikke damer ment å svare på alskens Bonjour - jeg fikk streng opplæring i dette av en tunisisk venninne, så streng at det ikke lenger er tvil i min sjel om hva som er riktig oppførsel. Uheldigvis er det ofte unge menn som hilser, eller enda verre: Grupper av unge menn. 'Bonjour!' roper de etter deg. Det gjorde meg alltid usikker, fordi den overleverte kodeksen jeg har fra min egen kultur om hva som er høflig, krasjer med det jeg fortelles er forventet oppførsel i Tunisia. En liten usikkerhet murrer også i bakhodet: Er det slik at den kulturelle nasjonale regelen damer-svarer-ikke-på-hilsener-fra-fremmede viker for forventninger folk har til deg som utlending, og følgelig et unntak? I Libya lo verten min Mr. Ahmed idet vi krysset et gjørmete grønnsaksmarked og forsikret meg, 'Du må for all del ikke svare!'

I så måte har Elfenbenskysten vært enklere. Her er det helt legitimt å hilse, og du kan ikke bli sanksjonert for å hilse på noen eller svare på noens hilsen. Reglene for forventet oppførsel er klinkende klare. Jo flere du greier å hilse på, jo bedre er det. Men tid tar det - og tid må man ta seg, for å bli godt integrert her i dette som må på mange måter er hypersosiale samfunn. 

I Korhogo var det en mann som siktet på Abou med en jaktsprettert fordi han ikke hilste. Da Abou løp inn i et hus og låste, kom mannen etter og banket på porten, stadig med spretterten hevet. Denne historien har imidlertid også en annen bunn - hans folk og Abous folk (begge grener av senofo-folket) er i allianse, og folk i allianse er frie til å fornærme hverandre uten at det får alvorlige konsekvenser. 'Så han kunne ikke virkelig skade deg?' spør jeg Abou. 'Nei - men han kunne gjøre noe mot meg så jeg fikk vondt', smiler transfergutten erindringsfullt. 

Afrikanere hilser også ofte på hverandre når de er i Europa, som du kanskje har lagt merke til, selv når de ikke kjenner hverandre. En gang var jeg på kollisjonskurs med to hvite jenter i Koboko; jeg søkte øynene deres, men de så ikke på meg og seilte forbi som om vi befant oss i en storbygate i Europa og ikke i en fjerntliggende grenseby mellom Uganda og Sør-Sudan der hvite mennesker er sjeldnere enn rosa flamingoer. Jeg visste at alle i gaten så på oss forkvaklede muzunger - å hilse er den naturligste ting i verden, og når vi ikke hilser på hverandre så langt fra hjemlandene våre blir det en historie ut av det... Det høres kanskje merkelig ut å si at vi hvite må hilse på hverandre når vi er i Afrika, men når ikke vi gjør det, forundrer det lokalbefolkningen som studerer oss. For det kan jo ikke akkurat være fordi vi ikke legger merke til hverandre... Hallo, Dr. Livingstone!

I subsaharisk Afrika er det bedre å hilse én gang for mye enn én gang for lite. Vi som forflytter oss begår uvilkårlig mange feil, men man kommer langt med fleksibilitet og et våkent øre og øye. Ikke sår de varme og utlendingsglade sudanerne, for eksempel, med den oppførselen du la deg til i Egypt, der du måtte bli Fortress Woman for å være respektert på gaten. Har du først kommet deg sør for Sahara, så la deg veve inn i det sosiale nettverket som på mange måter er disse landenes styrke, og forbannelse. La deg veve inn i det tusenfasettete nettverket og nyt de små og store samtalene om alt mellom himmel og jord som beriker den som stanser og slår av en prat. Selv når man eksponerer seg selv ved å si goddag først, og iblant bare ved å svare på en hilsen, så er det en risiko det er verd å ta. For all del, når du først er her: Hils!