fredag 14. mars 2014

Alt for Gud og presidenten: Verdens største kirke i Yamoussoukro, Elfenbenskysten

Det er så uendelig mye en president bør gjøre, før han bygger en basilika. Særlig en afrikansk president. Og skal han først bygge en basilika, hvorfor må den absolutt være verdens største? Større enn St. Peterskirken i Roma? Fylt av gull, italiensk marmor, krystall, glassmalerier og alt som er dyrt og ekstravagant?

Den står der som en ... visjon. Med sine gresk-romerske kolonner, bronseklokker, enorme kuppel, og forgylte lanterne, stiger den opp av Yamoussoukros irrgrønne horisont og bølgeblikktak. Den har blitt kalt 'basilikaen i bushen'. Og det er definitivt noe malplassert over den, både stedsmessig - hvorfor her? - og tidsmessig - hvorfor nå? Vi er langt fra både Vatikanet og tusenårsmålene i Elfenbenskysten. 

Elfenbenskystens første president, Félix Houphouët-Boigny, satt ved makten fra 1960 til 1993. I de første tjue årene av denne perioden, inntil markedsprisene for kaffe og kakao falt på åttitallet, nøt Elfenbenskysten jevn økonomisk vekst. Men Houphouët-Boigny ønsket å bli husket for mer enn vann i springen og strøm i lyspærene. Det kan iblant virke som en lovmessighet at afrikanske presidenter må forherlige seg selv og stedet de kommer fra. Houphouët-Boigny skapte en politisk hovedstad av landsbyen han ble født i - Yamoussoukro, nå en nominell hovedstad med brede veier (altfor brede i forhold til det faktiske antall mennesker og kjøretøy), snorrette alleer og kunstige innsjøer fylt med menneskeetende krokodiller. I denne landsbyen-gjort-hovedstad bestemte Houphouët-Boigny seg for å markere initialene sine med monumenter: Palasset han bygget står for P. Bygningskomplekset til konferanser og kongresser, populært kalt Fondation, står for F. Luksushotellet Hotel Président står for H. Og til slutt kronen på verket: Basilikaen. B.

Leser du bygningsnavnene i riktig rekkefølge, ser du initialene: President Felix Houphouët-Boigny. Megalomania? Det er dette jeg har tenkt...

Fremstilling av Elfenbenskystens første president, Felix Houphouët-Boigny, i bygningskomplekset La Fondation.
'Boigny' betyr 'vær' på baoule.

Inntrykket mitt har endret seg gradvis og i takt med samtaler jeg har hatt med ivorianere - for det er ikke til å stikke under stol at Houphouët-Boigny skapte noe mange ivorianere er stolte over. Flertallet jeg har snakket med, priser basilikaen, enten de er muslimer eller kristne, pro-Gbagbo eller pro-Ouattara. 'Basilikaen er bra for Elfenbenskysten', sa en muslim til meg i Abidjan. 'Da det ble bestemt at basilikaen skulle bygges, var folk veldig glade, fordi denne basilikaen bare finnes i to land: Italia og her', istemmer en muslim i Yamoussoukro. En kristen venn fortalte riktignok Houphouët-Boigny-anekdoter om hvordan presidenten kom til bankene og ba om titusenlapper i kilo, så banker gikk over ende og jordbrukerne led. Men selv denne vennen var ikke helt anti-basilika der han med et stolt skinn i øynene sa at byggverket er noe jeg absolutt burde få med meg.

Det hører også med til historien at ingen har rørt basilikaen i løpet av Elfenbenskystens ti år lange borgerkrig. Rebeller knuste politistasjonen og borgermesterkontoret i Yamoussoukro, men rettet aldri skyts mot verdens største kirke. Rebeller tvang alle som reiste gjennom Bouaké til å legge fem hundre franc i rebellenes pengekasse på vei inn og ut av byen, men de kom aldri til basilikaen for å ta ned det to og en halv meter lange korset av massivt gull som henger der. I nasjonsbygging snakker man ofte drømmende om nasjonale symboler som samler befolkningen. Kanskje er basilikaen et slikt symbol ...?

Når jeg kommer inn i dette donorutskjelte og befolkningsbeundrede bygget blir jeg virkelig slått over glassmaleriene og lyset som strømmer inn gjennom dem. Fargene er ... fantastiske. Virkelig. Tidligere trodde jeg at den simpelthen var en St. Peterskirken-kopi, men nå ser jeg at, nei. Dette verket står faktisk på egne ben.

En mann i butikken som selger rosenkranser og krusifikser er villig til å gi sitt syn på saken. 'Da basilikaen ble inaugurert, fikk den mye kritikk i Vesten', begynner jeg forsiktig. 'Å ja' , sier mannen - 'de sier at vi er fattige og at basilikaen er veldig dyr?' 'Ja', sier jeg. 'Her også er det mange som har kritisert den. Som sier at vi er fattige, vi kan ikke tillate oss dette. Men til slutt har de fleste forstått', sier mannen. 'Basilikaen skaper jobber, og turister kommer for å se den.' (Ikke mange turister under og etter krigen, må tilføyes, men potensielt sett - ja.)

'I Afrika er det mange presidenter som har beriket seg, og som aldri har gjort noe lignende for landet sitt', fortsetter han. 'Mobutu - det sies at han var rikere enn landet sitt. Hvordan kan det ha seg at en president er rikere enn landet sitt?' For butikkarbeideren Gballou er det naturlig å sammenligne Houphouët-Boigny med andre presidenter. Og vitterlig, det finnes mange kleptokratiske presidenter, men få basilikaer i Afrika.

'De har bygget et sykehus på grunn av basilikaen. De vil bygge en katolsk skole på grunn av basilikaen. Dette var to betingelser paven satte for å ta imot basilikaen, som Houphouët-Boigny tilbød Vatikanet.' (Sykehuset har riktignok ligget i skrivebordsskuffen så lenge at man har trodd det ikke var skrivebordsskuffen,  men glemmeboken. Lenge stod grunnsteinen nedlagt av paven alene, tilsynelatende glemt, mens en bygning nå har materialisert seg på stedet. Under besøket mitt var inngangspartiet i ferd med å få ny asfalt. Det har tatt sin tid, men tar altså form, selv om målet ikke er nådd før pasienter, om hvor mange år?, faktisk behandles...)

Utsikt over Yamoussoukro fra La Fondation.

Til slutt kommer Gballou med det høyst subjektive argumentet som kanskje likevel veier tyngst for dypt religiøse ivorianere: 'Man sier at der ikke finnes noe som er for dyrt for Gud. Houphouët-Boigny laget basilikaen for Gud, og det er ingenting som er for dyrt for Gud. Kan man gjøre det, så gjør man det', fastholder Gballou. 'Det er folk som har blitt kristne på grunn av basilikaen. Er ikke dette en god ting?' legger han til.

Idet jeg lar blikket gli under den lyseblå kuppelhvelvingen, seksti meter høy og med en diameter på nitti meter ved basen, tenker jeg at så å si alle de store verkene i Europa også ble laget på en tid da det var mye fattigdom. Hva slags sosioøkonomiske tilstander rådet i Frankrike da Notre-Dame, som millioner av turister årlig besøker uten noen som helst moralske skrupler, ble bygget? De fleste av verdens store monumenter har blitt bygget for selvforherligelse, prestisje, udødelighet og alle mulige egoistiske formål, mens befolkningen har seilt sin egen sjø. 

Kanskje ville Houphouët-Boigny rett og slett bryte stereotypen om det lutfattige Afrika. Kanskje ville han vise at Afrika også kan og har råd. Kanskje har basilikaen hatt en positiv effekt på nasjonal selvfølelse og identitet i Elfenbenskysten. Jeg synes nok at Houphouët-Boigny kunne ha spart seg det glassmaleriet av seg selv sammen med Jesus (selv om han var raus nok til også å ta med kona, arkitekten med langt hår og noen bygningsarbeidere), og å bygge noe slikt bør aldri være prioritet i et land med mange andre, langt mer akutte behov; men basilikaen er antagelig ikke det verste Houphouët-Boigny har gjort mot Elfenbenskysten. Det er verre med de pengene som gikk til personlig forbruk eller havnet i en bank i Sveits. Basilikaen er i det minste der å se og beundre for alle - kvinnen som griller plantaner i veikanten, mannen som selger klokker og solbriller fra armkroken, barnet som bekymrer seg om neste års skolepenger, borgere som reiser forbi på hovedferdselsåren mellom Abidjan og Bouaké; alle kan de se basilikaen mot horisonten; og de kan til og med gå inn på en søndag og la seg begeistre av noe som unektelig er overjordisk vakkert.

Etter å ha snakket med mange ivorianere om saken har jeg kommet til den konklusjonen at verdens største basilika i Yamoussoukro, Elfenbenskysten, likevel ikke bare er trist. 

Tross denne moderasjonen av tidligere felte dommer, så håper jeg at basilikaen og lignende prestisjeprosjekter er engangsforeteelser og ikke noe mer. Selv om noe som gjøres for Gud og presidenten, også kan gagne folket, så foretrekker jeg nok den omvendte rekkefølge: Folket bør komme først, og så kan Gud og presidenten få sin del etterpå, hvis det er noe igjen.

Verdens største basilika. Også kalt 'basilikaen i bushen'.

Også publisert på nettsidene til Bistandsaktuelt, reisebrev-seksjonen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar