Å banne i kirken: Tanker om polygami

Som reisende i Afrika støter jeg stadig på polygame familier, godt gifte menn som ønsker seg en andre- eller tredjekone, folk som forsvarer afrikanske tradisjoner og målet om flest mulig barn (noe flerkoneri fasiliterer); kort sagt, temaet polygami dukker stadig opp.

I 2010 be det lille kongedømmet Swaziland rystet av en utroskapsaffære: Kona til Kong Mswati III, Mswati Nothando Dube, ble funnet til sengs med landets justisminister. Jeg var i Kenya på den tiden og husker den ildfulle debatten på radioen: Hvordan ville DU ha reagert hvis du hadde knepet kona di til sengs med en annen mann? 

Utroskap er ikke bra, det kan vi alle være enige om. Men nå må det også opplyses om at Mswati Nothando Dube er kongens kone nummer tolv. Kan en mann, selv om han blir kalt 'ngweyama’ eller løven, oppfylle behovene til kone nummer tolv? 

Det som provoserer meg i forhold til polygami, er først og fremst de ulike standardene. Kan du forestille deg din elskede i armene på en annen person? Hvis denne tanken er umulig for menn å tenke - hvorfor skal kvinner være nødt til å tenke den?

Jeg ser at kjærligheten i enkelte tilfeller kan falme. En kvinne kan ha behov for avlastning, som argumentet gjerne er i Afrika. Mannen vil ha flere barn enn den ene konen kan skaffe ham. Krig har gjort menn til en mangelvare - dette holder for eksempel mange sørsudanere fast ved - og hvis alle kvinner skal bli gift, må de dele på det som er. Til slutt: Hvis menn ikke har flere koner, vil de være utro, for det ligger i menns natur at de må ha flere kvinner enn én.

Jeg har hørt alle disse argumentene for polygami mange ganger. Noen av dem befinner seg på tynn is, synes jeg. Andre tar et nytteperspektiv som har med struktur og økonomi i familie og samfunn mer enn med romantisk kjærlighet å gjøre.

Fête de generation i Kouté village, Yopougon, Abidjan.
Kvinnene på bildet har ingenting med temaet i innlegget å gjøre

François Hollandes affære med skuespillerinnen Julie Gayet frembrakte triumferende avisskriverier fra mannlige kommentatorer i Elfenbenskysten: Han er ikke noe bedre enn oss, han gjør det bare i hemmelighet i stedet for offentlig - nå må det bli en slutt på Vestens moralisering over afrikansk familieliv! Hadde flerkoneri vært tillat i Frankrike, ville presidenten i det minste ha befunnet seg innenfor lovlige rammer, og sluppet å snike seg rundt på en motorsykkel i nattemørket - oppførsel som er en president og republikkens symbol uverdig!

Å akseptere polygami er å være realistisk, ifølge mange afrikanske menn jeg har snakket med: Ingen mann er tro. Men hva om det er like vanskelig for en kvinne å være tro, som for en mann?

Dette er et tabu: At en kvinne kan være tiltrukket av flere menn samtidig. Ingen polygam mann jeg kjenner har lyst til å ta for seg denne muligheten, og å si det i visse kulturer er som å banne i kirken.

Bryllup i Cocody, Abidjan. Paret på bildet har ingenting med temaet i innlegget å gjøre

Seksualitet ender ikke ved noen bestemt alder, men jeg synes at jeg stadig ser en benekting i Afrika, og ikke bare i Afrika, av kvinners seksualitet. Polygami - for det typiske er jo at en mann tar seg en andrekone når han er litt oppi årene - impliserer at menns seksualitet fortsetter, mens kvinners ikke gjør det. 'Kvinner her vet ikke noe om sex', sa den sørsudanske verten min til meg en gang - 'de tror det bare er for å bli gravid.' Når menopausen kommer, er det ikke lenger noe poeng for kvinner å ha sex, ifølge denne tankegangen. Verten min fortalte om dinkakvinner som gikk til fots til SPLA-leirene i Etiopia under borgerkrigen for å bli gravide, da mennene deres befant seg der. Straks de ble gravide, gikk de tilbake igjen. De trengte ikke mennene lenger. Han forklarte at kvinner i dinkakulturen blir sett på som vesener som ikke behøver seksuell omgang og nærmest er hellige. En nordsudansk bekjent av meg ga uttrykk for samme syn. Han trengte elskerinnen sin når han var i Port Said og følte seg 'alene', men at konen hans skulle trenge en elsker når hun var alene igjen i Khartoum, var utenkelig for ham - hun er jo opptatt med barna!

Er den afrikanske kvinnens interesse i mannen virkelig bare for barnas del? Hvorfor er kvinners selvstendige seksualitet, urelatert til produktivitet, noe mange menn stadig nekter å se?

Å bli forlatt gjør vondt. Skilsmisser og samlivsbrudd gjør vondt. Den eneste fordelen er antagelig at François Hollandes tidligere samboer, Valérie Trierweiler, nå kan gå videre i livet, i stedet for å fortsatt være bundet og begrenset til en mann som ikke lenger føler seg begrenset til henne. Jeg ser at mange afrikanske kvinner lever i en økonomisk virkelighet der det er utenkelig å skille seg fra mannen som mater husholdet. Å overleve er tross alt viktigere enn å realisere romantisk kjærlighet. Men om disse kvinnene hadde stått fritt, hva ville de ha valgt? Som Duran Duran synger, 'Who do you need, who do you love, when you come undone?'

Harriste-kirken, startet av den liberiske 'profeten' William Wade Harris på begynnelsen av 1900-tallet, er 'tilpasset afrikanske realiteter' og en av få kristne kirker som tillater polygami. Her i M'Badon, Abidjan

Hvorfor er polygami ulovlig i samfunnet vårt, mens utroskap er lov? spør bloggeren Vilde Bojang. Utroskap er utvilsomt  moralsk forkastelig. Det er å føre noen bak lyset, å såre, å bedra. Men jeg er egentlig glad for at staten vår ikke skal straffeforfølge utroskap ... det ville ha vært altfor ressurskrevende og upraktisk i lengden. I land der utroskap er straffbart, stiller jeg meg spørsmålet, hvor relevant er dette egentlig for samfunnet? Er det noens sak utenom de to det angår? Hvorfor er utroskap en forbrytelse du i noen land skal dø for? Og hvorfor er utroskap en tiltale som ofte bare rettes mot den ene parten? Kan det være én moral for kvinner og en annen moral for menn?

Generelt utelukker jeg ikke at det finnes velfungerende polygame familier her i verden. Jeg har møtt for mange 'co-wifes' som smilende hakker opp grønnsaker side om side, til å trekke bastante konklusjoner. Men det er vanskelig å se for seg hvordan forelskelse og sjalusi håndteres i slike forhold. Jeg har også hørt historier om førstekoner som heller glovarm olje i ansiktet på rivalene sine, fordi sjalusien brenner dem opp. Er polygami bare levelig i forhold der førstekonens følelser helt har kjølnet? 

Det at flergifte menn begrenser seg til konene sine synes forresten for denne reisende å være en myte. Det er bare noen dager siden jeg bodde på hotellet til en mann med to koner hjemme og to elskerinner på hotellet (som de to konene ikke visste om). Flerkoneri gjør neppe slutt på utenomekteskapelige forhold. Det er snarere slik at troskapskonseptet ikke ses å gjelde menn - det gjelder bare konene deres. En ivorianer forklarte meg tålmodig (mens telefonen ringte og han opplyste at 'det er noen jeg bedrar konen min med'), at måten du elsker med en fremmed kvinne på, er annerledes enn måten du elsker med konen din på. Han måtte også i samme slengen opplyse meg om at Elfenbenskysten er det tredje mest utro landet i verden. Mens det nest mest utro landet er Benin, og det mest utro landet er Togo. 

Generelt synes jeg at det er noen tynne argumenter som fremsettes i polygamiets favør. På toppen ligger argumentet om at det er flere kvinner enn menn i verden. Vi snakker om 51 versus 49 prosent, ikke om en ratio på for eksempel 4:1. Hvilken ubalanse vil det ikke skape om mange menn tar seg mange koner? Vil ikke da en god del menn stå uten koner overhodet? En ivorianer sa videre til meg at kvinner er bedre mennesker enn menn; derfor kan de akseptere å sameksistere med medkoner, mens menn aldri kan akseptere det samme i revers. Jeg er ikke enig. Sjalusi, behovet for å bli elsket og frykten for å oppleve seg uelsket er akkurat det samme for begge kjønn. Kvinner er ikke fundamentalt forskjellige fra menn. De står bare ofte i en helt annen forhandlingsposisjon.

I siste instans går jeg for en toveisregel: Kan konen akseptere at mannens seksualitet ikke er begrenset til henne, så kan vel mannen også akseptere at seksualiteten hennes ikke er begrenset til ham? Det er opp til folk selv hvordan de innretter livene sine. Jeg kan ikke fordømme flerkoneri i Afrika, like lite som jeg kan fordømme trekantforhold eller promiskuitet hjemme i Norge. Det er når vi beveger oss over i den moralske eller prinsipielle dimensjonen, at jeg må si stopp. For to forskjellige moraler, det går jeg ikke med på.

Les også En sjokkerende nyhet: Sokker og kvinner kan ikke behandles likt.

Harriste-kirke i M'Badon, Abidjan

I Jeune Afrique 12-18.05.13 finner man følgende karikatur, med overskriften 'Himmel! Diamantene mine!':

Den sørafrikanske presidenten Jacob Zuma sier til en av sine fire koner, som gråter etter å ha mistet smykker til en angivelig verdi av 42 000 euro på flyet: 'Forstår du nå hvorfor jeg har fordelt dem på flere hustruer?' 

Nouchi, det respektløse språket (i hvert fall ifølge noen)

Jeg har forflyttet meg til det noen ivorianere kaller områder med 'integritet' (i motsetning til Abidjan, der alle er 'korrupte'), og gatespråket nouchi har endret status. 

En djula ved navn Siaka vil i hvert fall mye heller lære meg djula enn nouchi, der vi sitter i jeans- og skjortebutikken hans i Bouaké, dette Elfenbenskystens Benghazi, landets nest største by og stedet der opprøret i sin tid startet. Han sier at de som snakker nouchi, 'ikke respekterer.' Når folk kommer til butikken hans og snakker nouchi, later han som om han ikke forstår. Noen kan peke på buksene og si, 'J'ai bolokoro!' Bolokoro er knyttneve på djula, og fordi det er fem knoker i en knyttneve, har nouchiskaperne fått det til å bety fem hundre. Altså: Jeg har fem hundre. 'Jeg forstår ikke', sier Siaka da. Det er en mangel på respekt, etter hans mening. 'I Abidjan snakker man mye nouchi, men her i Bouaké blir folk sinte hvis du prøver å snakke nouchi med dem.'

Bouaké rommer vitterlig en annen stemning enn Abidjan. Mer tradisjonelt, mer muslimsk, mer nordlig. Jeg begynner å kjenne smaken av Burkina Faso og Mali. 

En person som snakker nouchi, har ikke god moral, ifølge Siaka. Nouchi er de små tyvenes og kriminelles sjargong. Slike er ikke engang verd å ha som klienter. Eller leverandører. Ifølge Mahi i Akouedo er det nettopp når du har kjøpt en 'tapeman' (=telefon) på Black Market i Adjamé, et av nouchis kjerneområder, og kommer hjem med nyvinningen, at du vil oppdage at den er fylt med sand. Å involvere seg med folk som snakker nouchi er risikofylt.  

Det ordforrådet Thierry ga meg i Bouaflé bar vitterlig preg av underverden:

'Monmonsseur' er tyv.

'Monmon' er tyveri.

'Von-von' er tyvebander, 'moderne tiders pirater' med ordene til nouchiavisen Gbich. 

Trollmann er 'landbadien.'

Trolldom er 'lanbada.'

'Kaba' er fengsel. (Men 'kaba-kaba' betyr, Fort!)

Prostituert er 'tafou' eller 'prôklé.'

'Hotro' er hotell. Å gå med sin 'petite go', kjæreste, på l'hotro. (Hotellgutten Thierry vet alt om dette og trekker, midt under nouchitimen, et lidelsesfylt sukk ved tanken på alt han har gjennomgått i kjølvannet av slike par.)

Titoh, en av mine nouchi-lærere i Bouaké

Den viktigste funksjonen til dette løst sammensatte konstruktet av oppfunnede og forvridde ord fra hele landet, synes meg likevel å være som prutespråk. Folk ler av at jeg ikke diskuterte prisen på en paraply på markedet i Bouaké, bare kjøpte den til to tusen åtte hundre franc når jeg egentlig kunne ha fått den for ett tusen fem hundre. Sannheten er at jeg ikke er komfortabel med å prute. 'Jeg føler at jeg ødelegger forretningen deres', sier jeg til bauleverten min Titoh. Han ler. Det gjorde også transfergutta i Akouedo. 'Det er ingen pitié hvis jeg bare har fem hundre franc i lommen', sa en av dem. 'Hvis du sier tusen, men jeg har bare fem hundre, så er det ingen medlidenhet.' Ja - dette har han jo helt rett i. Den dårlig samvittigheten min korroderte for eksempel fullstendig i Sør-Sudan, landet uten minibanker, der jeg virkelig ikke hadde. Det er bare når du har at hard pruting frembringer moralske kvaler.

Generelt må du ikke være redd for å bruke nouchi på en gjenstridig selger.

'Viemôgô,  tu cries fort!', 'Gamle mann, du skriker høyt!', betyr at den prisen du oppgir er altfor høy. 

'Il faut sciencér en pro', det vil si 'en professionnelle.' Reflekter på en profesjonell måte! 

'Il faut bori ton maïnce', 'du må få hjernen din til å løpe' (borir=løpe, maïnce=hjerne), betyr: Du må reflektere!  Bruk hodet! Kom til fornuft!

Når man ikke blir enige, er det ingenting galt i å uttrykke misnøye. 'Tu as déconné! Tu as zayé!' Betyr løst oversatt, Jeg er ikke enig! Det du gjør nå, den prisen du er i ferd med å ta, er ikke bra! Thierry legger pannen i dype folder slik folk som diskuterer priser gjerne gjør. 

'Tu te fongnon' (fra djula) betyr, 'tu fais le malin!' Oppfør deg! Endre oppførsel til det bedre!

'On va se laisser' betyr, Vi vil slåss. Altså at det blir 'bagare.'

Å slå er gogainé eller daba. 'Il a gogainé sa femme.' Han har slått kona si. 'Elle a gogainé son enfant.' Hun har slått barnet sitt. En mann i Bouaflé sier at man får pisken når man gifter seg 'pour mettre ça sur les affaires...' 'Her i Afrika slår vi konene våre', legger han til, men med humor glimtende et sted i øynene. (Afrikanere spøker mye om ting vi vestlige ikke synes er morsomt, og korporal avstraffelse av barn i det offentlige rom avstedkommer ofte mye munterhet, selv om afrikanere definitivt - dette må også sies - er veldig barneglade folk.) 'Men det er også kvinner som slår menn', påpeker jeg. 'Ja, i kjærligheten er det slik', sier han; 'den som har midlene, slår...' 

En annen viktig funksjon nouchi fyller, er som transportspråk. Gbakasjåfør kalles 'gbakaman.' Taxisjåfør kalles 'woyoman.' Samletaxier (woroworoer, som allerede er nouchi) kalles også 'woyo' eller 'warén.' Bil er 'kess', etter det franske ordet for kasse.  

Alle disse kjøretøyene blir med jevne mellomrom vinket til stans av korrupte politimenn. Hvis du har alle papirene i orden, og kjenner rettighetene dine, så vil politimannen si 'Allume tes feus!' 'Tenn lyktene dine!' Hvis én lykt ikke virker, må du betale. Han kommer til å finne noe. Hvis han ikke finner noe, kan han alltids ende med å si, 'Fais sortir la triangle!' 'Frem med triangelet!' Det vil si varseltrekanten du skal sette opp på veien når du har fått motorstopp. En mann med papirene i orden som er idealistisk og kjenner sine rettigheter vil diskutere til han utmattet likevel går med på å betale, men en alminnelig dioulatché (= taxi- eller gbakaeier) vil legge sedlene under papirene så politimannen kjenner dem når han tar imot, slik at kjøretøyet raskt kan fortsette sin halsbrekkende ferd gjennom byen. Gbakaer kjører alltid som om de har skrekkelig dårlig tid. De tenker på mynt, ikke på liv og helse. 

'Dje' er penger, akkurat som 'pierres', steiner. 

Og jeg tror jeg avslutter dagens nouchileksjon der, med pengene.

Rastalandsbyen Vridi, Abidjan, der nouchi snakkes

Gull og grønne skoger?

Igjen er pickupen klar for å dra til Romeokro, gullgraverleiren, denne gangen med en sau på lasteplanet som skal ofres der ute, for at man skal finne mer gull. Med sammenbundne bein ligger den og sparker på planet, men roer seg når dozoen og en gullgraver kommer på - den har stolt på mennesker hele livet, og føler tillit ved nærværet deres.

Dozoen, en tradisjonell jeger, speider etter landeveisrøvere og ville dyr som kan koke i en buskkjøttgryte i Bouaflé. Alle restauranter i Bouaflé serverer buskkjøtt. Det er ikke dyr igjen i nasjonalparken - 'vi har spist opp alt', sier gullgraveren Loss med en litt fårete mine i ansiktet.

For under tjuefire timer siden snakket jeg med en kaptein i direktoratet for forvaltningen av Marahoué Nasjonalpark. 'I løpet av de fjorten årene siden borgerkrigen startet i 2000, har vi ikke greid å beskytte parken', fortalte han. 'Det er ikke mange dyr igjen. Men dette er den eneste nasjonalparken i Elfenbenskysten med skogens dyr og savannens dyr i én og samme park. Derfor må vi ikke gi den opp og overlate den til bønder.'

Han pekte på et krøllete papirkart fra slutten av åttitallet, festet til et flippoverstativ: 'Som du ser, var det allerede den gang plantasjer i utkanten av skogen. Og nå ... Folk utnyttet kaoset under krigen til å slå seg ned. Å prøve å drive dem ut er farlig. En liten patrulje kan ikke gjøre det alene.'

Mange lokalfolk i Bouaflé har hatt befatning med parken. En eldre mann i gullgraverbilen som alle bare kaller Vieux Camerade, 'gammel kamerat', som har elleve barn og derfor ser seg nødt til å spa etter gull tross sin høye alder, smiler og sier at han selv tilbrakte tre år i nasjonalparken, på en kakaogård. Han rømte dit for å unnslippe en libanesisk kreditor.

Gullgruvene er litt som nasjonalparkplantasjene. Fullstendig ulovlige, men utenfor det området staten har evne eller vilje til å kontrollere. Statminister Daniel Kablan Duncan gikk ut i begynnelsen av måneden og sa at alle illegale gruvesteder vil stenges. Miljøkonsekvenser, kriminalitet, barnearbeid og deskolering av ungdom med gullfeber er alt sammen velkjente problemer. Men folk drives av fattigdom, som er den største trusselen mot naturen. Dette gjelder nasjonalparken. Dette gjelder gullgruvene. Folk gjør det de må, for å mate familiene sine. For nasjonalparker er veier ofte en drepende faktor i tillegg: Da kapteinen pekte på den uasfalterte, men likevel fremkommelige veien som går fra Gobagra og inn i reservatet, tenkte jeg bare, aha!

Veien til Romeokro er i det minste humpete nok.

En dozo, en tradisjonell jeger, som fungerer som livvakt
for gullbaronen i Bouaflé, Elfenbenskysten

Tvillingbroren til Loss, som heter Lass, lar spaden ved steinknusermaskinen hvile. 'Takk for at du kom!' storsmiler han. Tvillingbroren sover i gullgraverleiren i uker av slengen før han besøker familien sin i Bouaflé. På denne skyggeløse sletten spar han grusblandet jord opp i den halvt kinesiskproduserte, halvt artisanale knusermaskinen fra morgen til kveld, med solen brennende i ansiktet.

Loss tar meg til en annen gullgraverleir, Gofra. Her er det andre kjøpere og investorer enn gullbaronen Lasso. Stedet bærer preg mer av gruve enn av kaninhull - som er assosiasjonen man får ved noen av Lassos gruver - men prinsippet er det samme.

Loss løfter en håndfull grusblandet, lysebrun jord til nesen: 'Det lukter gull!' utbryter han nytelsesfullt.

Gofra er en større leir hvor du finner 'alt': En smed smir dabaer og kalajaner, hakkeredskaper som brukes i gruvene. En lyshudet peul har satt opp en kafé av trestokker med rissekker i himlingen og tak dekket av svart presenning, hvor han serverer nescafé og baguetter med omelett. En mann med et solcellepanel lader mobiltelefoner. Det er to bensinstasjoner i Gofra: 'Total og Shell', ler gullgraverne. Stasjonene er rett og slett gapahuker som disker opp med bensin i gule kanner, motorolje på flasker, og trakter. Et sted finnes en maquis med øl kjørt inn på motorsykler. Dette er en landsby, presenninglandsby riktignok, men folk lever liv her.

1-kilos gullbarre i gullbaronens hus, Bouaflé, Elfenbenskysten

Gullgraverlandsbyen Trois Maisons, Tre Hus, så kalt fordi det bare var tre hus der i begynnelsen, er enda større, med en markedsgate som lyser gul og tørr i solen. Skulle ikke forundre meg om gullgraverbosetningene i Klondike eller California så slik ut en gang!

Tilbake i Lasso sine gruver driver gutter og smir noe på bakken i lokket på en metallboks. Gull blandet med ... 'Det er kvikksølv', sier Loss. 'Vet du hva kvikksølv er?' legger han til. 'Vi bruker det mye i gruven.'

Jeg blir øyeblikkelig blek om nebbet og sier at jeg må gå meg en tur. Er det noe jeg ikke vil puste inn, så er det kvikksølvdunster. Jeg går meg en tur og ser på beitende okser til jeg håper de er ferdige.

Helserisikoene ved gullarbeidet, utover det å ramle ned i et ti meter dypt hull eller bli begravet av tonnevis med jord, begynner å gå opp for meg. Jeg tror ikke produsenten har klistret noe dødningehode på kvikksølvbeholderne, for både Loss og Lasso benekter at kvikksølv er farlig når jeg uttrykker bekymring. 'Det er syren som er farlig', sier de begge, med henvisning til syren som benyttes når gullet skal støpes til barrer i Lassos hjemmelagede kulldrevne sveiveovn i Bouaflé.

Stoffet, en type salpetersyre, svir så absolutt i nesegangene våre der vi senere ser på den hvitglødende transformasjonen av gullflak til énkilos gullbarrer. Men kvikksølv brenner ikke, etser ikke, lukter ikke. Å håndtere det med bare nevene er ikke noe arbeiderne anser som farlig, og hvorfor ikke her ute blant vannkilder og beitemarker? Kvikksølvet fjerner sand og urenhet fra gullet, og får gullstøvet til å feste seg i klumper, så det blir mer oversiktlig.

De vet rett og slett ikke. Loss kan ikke lese. Lasso tror at han vet. Jeg føler ansvar for å si det igjen: Kvikksølv er farlig. Vær forsiktige!

Gullbarrestøping i Bouaflé, Elfenbenskysten

Like ved gruvene ligger sjøen. Sjøen er ikke en sjø, men en demning fra 70-tallet. Alle de løvløse trærne som stikker opp av vannflaten er døde - druknet den gangen sletten ble ofret til fordel for elektrisitet. Det er likevel forunderlig vakkert. Vieux Camerade tar meg rundt i strandkanten og viser fiskefeller og garn så fine, noen av dem, at de ser ut som ull. En type fiskefeller som heter boh på djula har simpelthen form som hule trestokker. 'Fisken tror det er hjemmet deres og svømmer inn der for å sove', forklarer Vieux Camerade. 'Men om morgenen drar noen trestokkene opp og banker dem så fisken faller ut!' En annen felle er paplo, et slags bur med énveis innganger og et åte i midten, gjerne mais eller ris. Burfellene brukes også for dyr og er satt opp i skogen rundt Romeokro. Ingen sakser eller nagler. Jeg liker dette.

Romeo var fisker før han ble gullgraver for halvannet år siden. Det var da gullbaronen Lasso investerte i området. Nå jobber Romeo for Lasso. Det er Romeos eiendom. Entusiastisk peker han på jorden de er i ferd med å spa opp i vaskerennene,  og sier, 'Alle disse jordhaugene - vi vet at det er gull i dem!'

Sauen som var med i dag skal slaktes når de også har funnet en rød geit. Det var dette marabouten sa: En hvit sau, og en rød geit. De fant ingen rød geit på markedet. Og fargen er viktig. Den brune flekken den hvite sauen har på hodet var gjenstand for diskusjon, men til slutt kom de frem til at det ikke gjør noe at den ikke er helt hvit.

Ofringer er grunnlaget for suksess. 'Kan man gjøre det, så gjør man det', sier Lasso der han ligger på en bagasjeromsmatte lent opp mot en haug av jord, under skyggen av et uekte néré-tre. Han dveler litt ved kraftfullheten av å ofre en okse: Selv om du slakter den hjemme, og ikke på gruveområdet, så 'virker den for deg bestandig.' Du kommer til å finne gull!

Foreløpig sitter vi her i naturskjønne omgivelser, spiser ris fra grytelokk og sardinbokser og drikker lunken cola. Alle har som mål å mate familiene sine. Alle trenger en inntekt. Og de daglige grammene er nok til å tilfredsstille en fisker som Romeo som aldri engang drømte om å ha så mye penger den gangen han trakk karpelaks og tilapia opp i piroguen. Langtidseffekter har ikke gitt seg til kjenne, verken på kropp eller mark. Alle er unge og glade. 'Hvis man har helse, har man alt', sier Romeo. Dammens døde trær, stående til livet i vann, glitrer i solnedgangen.

Utsikt fra gullgraverleir til Kossou-dammen, Elfenbenskysten

Gullgravere

De siste dagene har jeg tilbrakt sammen med gullgravere i den ivorianske bushen. Alt takket være Didier, den tidligere fallskjermjegeren som var min veritable gullgruve av informasjon i Akouedo og som ga nøye veivisninger til denne vennefamilien i Bouaflé. 'Didier! Misinaroma Kajouroutigé! Oksen som har slitt over tauet!' hylte de da de endelig forstod hvem det var som hadde sendt en svett hvit dame til den ungerike gårdsplassen deres. De har ikke snakket med Didier på over et tiår, eller han med dem, de har for lengst mistet hverandres numre; men her, takket være navn på tvillingbrødrene, navnene på deres koner og bortgåtte far, har jeg sporet dem opp, og forbindelsen er hundre prosent fra første gjenkjennelse, som alltid når man kommer via bekjentskaper i Afrika: De tar meg imot som om jeg skulle vært Didier selv. 

Ærlig talt så visste jeg ikke engang at de var gullgravere. Men når det er nettopp gullgruver de vil vise meg, etter å ha snakket med Didier på telefon og ropt 'Dyr!', 'Sau!' og 'Okse som har slitt over repet!' til ham - kort sagt alt gamle venner gjør når de ikke har hørt hverandres stemmer på årevis - så kunne jeg ikke vært mer fornøyd. 

Det er tvillingbrødrene Lass og Loss som jobber i gullbransjen. De tar meg til gullgruvene bak Kodogo, en landsby litt utenfor Bouaflé i retning Yamoussoukro. Hull i bakken er det første som møter oss når vi har sporet av fra hovedveien og fulgt en sti mellom kratt og kakaotrær en stund. Mange hull. Med en relativt liten diameter, noen av dem så dype at du ikke ser bunnen, andre med vann blinkende der nede. Tett i tett. Enkelte sammensunkne og i ferd med å kamufleres av vegetasjon. Kan bakken kollapse? - Raskt trekker tvillingbrødrene meg videre til vi kommer til en liten lysning med aktive hull og leirete, smilende arbeidere.

Dette er mines artisanales, altså håndgravde gruver, illegale og ukjente med alt som heter sikkerhetsforskrifter. Gutter går ned i hullene og fyller bøtter med jord som de sender opp med tau. Kvinner vasker denne jorden i baljer og kalabasser på jakt etter gullkorn.

En pumpe som suger vann opp av hullet er den eneste mekaniseringen av arbeidet.

Gruven befinner seg på en kakaoplantasje, og gullgraverne har kommet til enighet med kakaobøndene om delingen av fortjenesten.

Er det folk fra Bouaflé som jobber her? lurer jeg. Ja. Djulaer? Vel... Den ene tvillingbroren trekker på det. 'Mange av dem er burkinabeer, men naturalisert her. Vi kaller dem moré.'

Jeg trykker gullgravernes leirete hender. 'Vi vet at nå som du har vært her, så vil vi ha mye penger', sier de. Jeg tenker litt på hva jeg kan si for at de ikke skal få falske forhåpninger, og sier til slutt, 'Det er Gud som gir.' Dette utsagnet er noe alle kan akseptere. Folk har en tendens til å se på hvite mennesker som lykkebringere, i en betydning langt mer mystisk enn de myntene og små materielle tingene vi til enhver tid kan kvitte oss med. De tar oss som et tegn. Og jeg trives ikke med å være gjenstand for slike forhåpninger.

En gullgraver sier at det er hull som er så dype at en hel lyktestolpe kan gå nedi uten å treffe bunnen. Arbeidet er unektelig farlig. Personen som jobber i hullet hakker ut mer og mer av grunnen, ofte horisontalt når han har kommet til et givende punkt, i klaustrofobiske og bekmørke forlengelser under jorden. Når et ras skjer der, er det på lyden at kameratene over kan vite det, forteller gullgraverne meg.

Har du besøkt gruvene? spør jeg hotellgutten Thierry om kvelden. 'Jeg har aldri vært der, jeg er redd', sier han. 'Om jeg går dit, så vil de utfordre meg. Jeg vil måtte gå ned i hullet, og når jeg først har penger...' Å grave gull er litt som gambling, forstår jeg at Thierry mener: Du blir hekta på det. For de som graver gull har ifølge Thierry mer penger enn de som dyrker kakao eller jobber i hoteller, men de har det de har med livet som innsats. Personlig ønsker ikke Thierry å risikere livet sitt i gullgruvene.

Jeg tenker uvilkårlig på diamantgruvene i Angola hvor så mange kongolesere enten blir rike eller omkommer, og spør, 'Er det diamanter også i Bouaflé?' 'Nei, bare gull', sier Thierry. 'Om de finner diamanter her, da vil jeg også gå i gruvene', legger han til. 'Er du ikke redd?' spør jeg overrasket. Thierry ler: 'Jeg vil overkomme frykten', sier han, 'hvis det er for diamanter...'

Morgenen etter skal vi til en gullgruve lenger inn i bushen sammen med mannen tvillingbrødrene kaller 'Patron.' Siden de ringte meg klokken sju, er jeg i imaginært hastverk for å komme frem. Imaginært, fordi hastverk i Afrika nesten alltid viser seg å være bare oppspinn. Dessuten fører det til mange klager. 'Du går bare forbi... Du kan ikke bare gå forbi på den måten uten å hilse på borgerne (les citoyens)!' sier en ung mann lent mot en motorsykkel. Hilsing er så utrolig viktig i Afrika. Jeg sier unnskyld og håndhilser på mannen, men nøyer meg med å vinke til de tallrike vennene hans, som heldigvis ikke er like kravstore, og svarer på de endeløse spørsmålene om hvor jeg kommer fra, hvorfor jeg er her og hvor jeg skal, mens jeg innvendig lurer på om gullgraverbilen svinger ut fra Bouaflé uten meg akkurat nå.

Jeg trodde jeg hadde dårlig tid, men det er venting, venting og atter venting helt til klokken er to. 'Danser du raskere enn musikken, danser du dårlig', sier en av tvillingbrødrene. I løpet av ventetiden hilser vi på hundrevis av mennesker; barn stirrer på meg, snakker om håret mitt og om hvorvidt det er festet til eller faktisk vokser ut av hodet mitt; forbipasserende roper til tvillingbroren som følger meg, 'Loss, il faut en profiter!' 'Loss, har du forrådt søsteren min?' og lignende plaisanteries. Her er allianser som vi vennskapelig fornærmer, søstre som selger ingefær og palmeolje i stekvarme markedsboder, såkalte papas og mamas som åpenbart ikke er biologiske papas og mamas men likevel står på besøkslisten, barn ingen har råd til å sende på skolen, barn som ramler og gråter, djulaer som vil at jeg skal hilse dem på djula (og hilsenen endrer seg ettersom folk jobber eller sitter stille, ettersom det er varmt eller overskyet, og hver hilsen har et svar, og det er alltid noe langt). Etter fem timer er jeg rimelig lei av å vente og rimelig lei av å hilse.

Tvillingbrødrene er dessuten det Thierry kaller 'mort subite', folk som bare spiser én gang om dagen. Det fatet med ris vi delte om morgenen skal holde oss gående hele dagen. Hva verre er: De vil ikke la meg gå ut og kjøpe noe. Kanskje fordi de er stolte, eller kanskje fordi de er beskjedne. Vi spiste om morgenen, gjorde vi ikke? spør Lass. Det er bare med nød og neppe at jeg får rasket med meg fire brød, smør, ost og kjeks på vei ut av byen, som vi deler ved gruvene. Det forundrer meg stadig hvordan disse mennene kan spise som fugler, men jobbe som okser.

Først i totiden legger vi i vei i en pickup lastet med gullgraverutstyr - først og fremst en steinknusermaskin, og rør til vannpumpene. Jeg mellom tvillingene i baksetet, sjefens datter på sjefens lillebrors fang i forsetet, tre gullgravere mellom maskindelene på lasteplanet, sjefen kjører. En fjerde gullgraver kjører motorsykkel foran oss med dozoen på baksetet.

Dozoen er et kapittel for seg selv. I går var han bare en sivilkledd vakt med en trebatong rundt halsen foran sjefens hus - i dag er han i en merkelig kamuflasjefarget uniform med fargede beholdere i et patronbelte, grigrier rundt halsen, en lue med frynser, og et gevær slengt over skulderen. Han er sjefens personlige livvakt og skal beskytte oss mot såkalte coupeurs de route, 'veikappere' - landeveisrøverne som har blitt så vanlige i Elfenbenskysten med borgerkrig og et stort antall våpen i omløp. Thierry sier senere at det er mange coupers de route på akkurat denne strekningen, på grunn av gullet og de store summene kontanter som transporteres her. Jeg er nok litt usikker på om dozoen virkelig kan beskytte oss om uhellet først skulle være ute. Hva kan én væpnet mann med amuletter rundt halsen gjøre mot en væpnet gjeng av eksrebeller og leiesoldater? Men dozoer sies også å ha mystisk makt. Og som i historien med Kapuścińskis hvite fjær (som jeg skal komme tilbake til en annen gang), så er det viktige ikke hvilken makt de faktisk har, men hvilken makt folk tror de har. Hotellgutten Thierry mener i hvert fall a landeveisrøvere ikke vil angripe hvis de ser en dozo.

Vi passerer landsbyen til utenriksministeren som før, under det tidligere regimet, var finansminister. Vi kjører forbi Pakwabo og senere Okabo. Gresshoppesangen er intens. Klorofyllet friskt og vil ingen ende ta. Du har hele tiden illusjonen av at det blir grønnere og grønnere. Vi hilser på i en djulalandsby. Vi legger alle landsbyer bak oss. Vi kommer inn på kjerreveier og spor mindre enn kjerreveier, fulle av søkk og vanndammer. Jungelen og det mannshøye krattet blir til åpen savanne med løvløse, sprikende trær. Og... sjø. Vi er ved Barrage de Kossou, en stor dam. På den andre siden av vannet ligger Bouaké.

Denne sletten fylles av vann i regntiden, sier de. Det er bare i den tørre sesongen at de jobber her. Gruvene fylles også med vann. Det er særlig regn som gjør gruvene farlige, ifølge gullgraverne; men regn hindrer ikke nødvendigvis arbeidet, og ofte er det de som kjenner jordsmonnet som kan si, 'Nå må du komme opp, gutt, ellers blir du værende der nede for alltid!' Risikoen avhenger av om jordsmonnet er fast eller skjørt. Dødsfall er uansett sjeldne.

I denne gruven er arbeidet mer mekanisert. På ett sted er det satt opp to vaskerenner eller koulou, som de heter på djula. Menn spar på jord som de vasker for hånd, og gullet blir værende på vaskerenna.

På et annet sted er det to steinknusermaskiner som vasker jorden. Dette er nødvendig fordi jordsmonnet er steinete, i motsetning til i gruvene bak Kodogo, hvor jordsmonnet bare er leirete og kvinnehender kan gjøre jobben.

Sjefen eier alle gruvene vi har sett og ser. Han heter Lassina, men kalles Lasso. Han er opprinnelig fra Guinea, men naturalisert her, forteller en av tvillingbrødrene (vi snakker antagelig om for generasjoner siden). Han har én kone i Bouaflé og én i Kodogo. Ifølge Loss kan kan mye om livet, for han kommer fra en fattig familie. Han har også gått ned i gruvehullene med en kalajan, det håndsmidde redskapet menn bruker til å hakke løs jord og steiner med her. Det var da han en gang fant mye gull at han gikk over til å kjøpe gull. Nå investerer han i gull, fordi det er dette han kjenner. Han er en av to hundre kjøpere av gull i Bouaflé. Men han er også én av de fem virkelig store.

En gul måne kommer opp. Den tredje steinknusermaskinen er satt sammen på to trestubber. Vi som skal tilbake til Bouaflé setter oss i bilen. Dozoen er på lasteplanet av pickupen nå, med geværet pekende mot himmelen, så mot skogen. Han bedriver harejakt mens vi kjører. På sjefens tips fra førersetet skyter han en liten hareunge som de misfornøyd måler med fingrene etterpå, for de var ikke klar over at den var så liten. Hadde de visst at det var en unge, ville de ikke ha skutt, ifølge Loss.

Jeg trodde vi var ferdige i og med at maskinen er satt opp, men vi stanser utenfor le campement bestående av hytter trukket med svarte presenninger mot regn. Vi går langs en sti til vi kommer til hyttene. Mørklagte unntatt kull som gløder. Her møter vi Romeo, sjefen for campementet, som har gitt navn til denne gullgraverleiren, Romeokro (-kro er den typiske endelsen for baulestedsnavn). Afrikanske stoler settes frem, et grovt trebord settes frem, patron og chef du campement overfor hverandre, oss rundt. Plutselig forstår jeg hva som skjer. Vi er ved det helligste av det hellige. Gullet tas ut av en liten beholder og veies med en liten håndvekt. Ni gram. Noen trekker frem en kalkulator. Patron blar opp 140 200 franc. Skjeen med det hule skaftet for lettere gulloverføring blir liggende og blinke på bordet. Det er et sånt magisk øyeblikk du aldri kommer til å glemme. Froskekvekk, lommelyktstråler og gull. Hvor lenge har dere jobbet for det gullet? spør jeg en av tvillingbrødrene etterpå. Han sier at ni gram er mye... Det er en ukes arbeid.

'Ça brille', sier Thierry når han ser bildene. 'Det skinner!' 

Litt mer nouchi

Nouchi dukker stadig opp i talestrømmene rundt meg og fortjener derfor et innlegg til. Kanskje burde jeg ha konsentrert meg om et solid og ærverdig afrikansk språk i stedet for et tretti år gammelt gatespråk, men nouchi er nå engang språket som treffer alle ivorianere midt i lattermusklene, og særlig de du trenger å treffe fordi dere er i et forretningsforhold der det gjelder å redusere prisene til et tilnærmet normalt nivå, eller de du av en eller annen grunn trenger å vise at 'jeg er innenfor, ikke utenfor.'

Vokabularet vokser ikke mye, og ortografien er heller usikker, da det ikke er i nouchis natur å bli skrevet ned, men her er noen fremstøt siden sist:

En taxi compteur - rett og slett taxier som ikke er samletaxier (da de aldri har taksameter) - kalles også 'la tomate', fordi den er rød. 

'Un bravo' er en buss. Hvorfor kalles busser bravo? Fordi de er stappfulle av folk. En buss for førti passasjerer kan få trykket inn to hundre, ifølge Abou, og det er derfor de kalles bravo. 

'Djes' betyr Bingerville. 'Poy' er Youpougon. Abobo er 'Bagdad' eller 'Abobo la guerre', fordi det alltid er trøbbel der. 'Bengue' er Europa.

Tidligere har jeg lært å telle fra den minste mynten til den største seddelen. Men jeg visste ikke at penger kalles 'steiner', pierres på nouchi.

'Breng-breng' er mynter. 'Donnez breng-breng, je veux payer klopp.' 'Klopp' er sigarett. Altså, 'Gi mynter, jeg vil kjøpe sigarett.'

Titusenlappen, som har så mange navn fordi den er et kjært barn, kalles også 'turako', etter fuglen som er avbildet.

'C'est mô' betyr at du ikke har penger å gi akkurat nå.

Samuel, en av mine nouchi-lærere i Abidjan

Nouchi har ofte en røff undertone. En mann kommer og gir Didier noen grønne blader mot hemoroider. 'Si je douf, tu vais gnimi kaba', sier Didier til mannen. 'Douf' er ren nouchi og betyr å dø. 'Gnimi' er djula og betyr smake. 'Kaba' er fengsel. Altså: 'Dør jeg [av dette medikamentet som du kommer med], skal du smake fengsel!'

Abou spiser en stor tallerken salt fisk helt alene på gaten. 'Il est gros bedel', sier transferkollegen hans leende - noe jeg forstår er stormaget, siden de klapper seg på magen.

'Kesia' er et sammentrekning av det franske qu'est ce qu'il y a? Hva er det? Du kan bruke det hvis noen blir påtrengende eller legger seg opp i saker de ikke har noe med. Nå slår Abou ut med armene over måltidet sitt og spør, 'Kesia?'

Den store Bock-ølen på én liter kalles også 'Drogba', etter fotballspilleren. 65 cl kvalifiserer ikke.

Brennevinet koutoukou er 'gbéle.'

Hirseølet tchapalo er 'tchap.'

Palmevinet bandji er 'blanco' (fordi den er hvit). 

Vin er 'vigno.'

'Poesse' betyr poisson, altså det franske ordet for 'fisk' litt endret.

Jenta som gjerne kommer med alt dette er 'dogosoeur', lillesøster. Satt sammen av 'dogo' på et lokalspråk og 'soeur' (søster) på fransk.

Lillebror er 'stonné' eller 'fiston.'

Jeg spør en baule om det finnes baule-ord i nouchi. Han sier nei. Det er mest djula. Hvorfor? Kommer nouchi fra djulaenes kjerneområder? Hvor kommer nouchi fra, egentlig?

Det er folk som ikke har gått på skole, som lager nouchi, ifølge mannen. De har komplekser for å snakke fransk, så de har laget seg sitt eget språk, der ingenting er feil. Etter å ha tenkt seg om sier han at nouchi kommer fra stasjonene - les gares. Det er et stasjonsspråk. De fleste gbakasjåfører og apprentis (= pengeinnsamlere som henger i døren, hopper av og løper på gbakaen i fart), er djulaer, ifølge mannen. Derfor er nouchi ispedd mye djula.

Jeg forestiller meg at de sydende markedsplassene i Adjamé og Abobo er stedene der nouchi skapes. Tenåringsjenter som bedriver 'tantie bagage', tantebagasje, det vil si prøver å tjene til livets opphold ved å bære damers handleposer ... Unggutter som legger papp-plater på bilers frontruter i solsteken og håper å få noe for det ... Selgere og kunder som har like lite å rutte med, og som kan stå i endeløse prisdiskusjoner ... Mellom disse menneskene er det nouchi skapes. Fra disse intense punktene av kommers og svette stråler nouchi ut i hele Elfenbenskysten.

Markedet i Adjamé, Abidjan - et sted der nouchi skapes?

Alt for Gud og presidenten: Verdens største kirke i Yamoussoukro, Elfenbenskysten

Det er så uendelig mye en president bør gjøre, før han bygger en basilika. Særlig en afrikansk president. Og skal han først bygge en basilika, hvorfor må den absolutt være verdens største? Større enn St. Peterskirken i Roma? Fylt av gull, italiensk marmor, krystall, glassmalerier og alt som er dyrt og ekstravagant?

Den står der som en ... visjon. Med sine gresk-romerske kolonner, bronseklokker, enorme kuppel, og forgylte lanterne, stiger den opp av Yamoussoukros irrgrønne horisont og bølgeblikktak. Den har blitt kalt 'basilikaen i bushen'. Og det er definitivt noe malplassert over den, både stedsmessig - hvorfor her? - og tidsmessig - hvorfor nå? Vi er langt fra både Vatikanet og tusenårsmålene i Elfenbenskysten. 

Elfenbenskystens første president, Félix Houphouët-Boigny, satt ved makten fra 1960 til 1993. I de første tjue årene av denne perioden, inntil markedsprisene for kaffe og kakao falt på åttitallet, nøt Elfenbenskysten jevn økonomisk vekst. Men Houphouët-Boigny ønsket å bli husket for mer enn vann i springen og strøm i lyspærene. Det kan iblant virke som en lovmessighet at afrikanske presidenter må forherlige seg selv og stedet de kommer fra. Houphouët-Boigny skapte en politisk hovedstad av landsbyen han ble født i - Yamoussoukro, nå en nominell hovedstad med brede veier (altfor brede i forhold til det faktiske antall mennesker og kjøretøy), snorrette alleer og kunstige innsjøer fylt med menneskeetende krokodiller. I denne landsbyen-gjort-hovedstad bestemte Houphouët-Boigny seg for å markere initialene sine med monumenter: Palasset han bygget står for P. Bygningskomplekset til konferanser og kongresser, populært kalt Fondation, står for F. Luksushotellet Hotel Président står for H. Og til slutt kronen på verket: Basilikaen. B.

Leser du bygningsnavnene i riktig rekkefølge, ser du initialene: President Felix Houphouët-Boigny. Megalomania? Det er dette jeg har tenkt...

Fremstilling av Elfenbenskystens første president, Felix Houphouët-Boigny, i bygningskomplekset La Fondation.
'Boigny' betyr 'vær' på baoule.

Inntrykket mitt har endret seg gradvis og i takt med samtaler jeg har hatt med ivorianere - for det er ikke til å stikke under stol at Houphouët-Boigny skapte noe mange ivorianere er stolte over. Flertallet jeg har snakket med, priser basilikaen, enten de er muslimer eller kristne, pro-Gbagbo eller pro-Ouattara. 'Basilikaen er bra for Elfenbenskysten', sa en muslim til meg i Abidjan. 'Da det ble bestemt at basilikaen skulle bygges, var folk veldig glade, fordi denne basilikaen bare finnes i to land: Italia og her', istemmer en muslim i Yamoussoukro. En kristen venn fortalte riktignok Houphouët-Boigny-anekdoter om hvordan presidenten kom til bankene og ba om titusenlapper i kilo, så banker gikk over ende og jordbrukerne led. Men selv denne vennen var ikke helt anti-basilika der han med et stolt skinn i øynene sa at byggverket er noe jeg absolutt burde få med meg.

Det hører også med til historien at ingen har rørt basilikaen i løpet av Elfenbenskystens ti år lange borgerkrig. Rebeller knuste politistasjonen og borgermesterkontoret i Yamoussoukro, men rettet aldri skyts mot verdens største kirke. Rebeller tvang alle som reiste gjennom Bouaké til å legge fem hundre franc i rebellenes pengekasse på vei inn og ut av byen, men de kom aldri til basilikaen for å ta ned det to og en halv meter lange korset av massivt gull som henger der. I nasjonsbygging snakker man ofte drømmende om nasjonale symboler som samler befolkningen. Kanskje er basilikaen et slikt symbol ...?

Når jeg kommer inn i dette donorutskjelte og befolkningsbeundrede bygget blir jeg virkelig slått over glassmaleriene og lyset som strømmer inn gjennom dem. Fargene er ... fantastiske. Virkelig. Tidligere trodde jeg at den simpelthen var en St. Peterskirken-kopi, men nå ser jeg at, nei. Dette verket står faktisk på egne ben.

En mann i butikken som selger rosenkranser og krusifikser er villig til å gi sitt syn på saken. 'Da basilikaen ble inaugurert, fikk den mye kritikk i Vesten', begynner jeg forsiktig. 'Å ja' , sier mannen - 'de sier at vi er fattige og at basilikaen er veldig dyr?' 'Ja', sier jeg. 'Her også er det mange som har kritisert den. Som sier at vi er fattige, vi kan ikke tillate oss dette. Men til slutt har de fleste forstått', sier mannen. 'Basilikaen skaper jobber, og turister kommer for å se den.' (Ikke mange turister under og etter krigen, må tilføyes, men potensielt sett - ja.)

'I Afrika er det mange presidenter som har beriket seg, og som aldri har gjort noe lignende for landet sitt', fortsetter han. 'Mobutu - det sies at han var rikere enn landet sitt. Hvordan kan det ha seg at en president er rikere enn landet sitt?' For butikkarbeideren Gballou er det naturlig å sammenligne Houphouët-Boigny med andre presidenter. Og vitterlig, det finnes mange kleptokratiske presidenter, men få basilikaer i Afrika.

'De har bygget et sykehus på grunn av basilikaen. De vil bygge en katolsk skole på grunn av basilikaen. Dette var to betingelser paven satte for å ta imot basilikaen, som Houphouët-Boigny tilbød Vatikanet.' (Sykehuset har riktignok ligget i skrivebordsskuffen så lenge at man har trodd det ikke var skrivebordsskuffen,  men glemmeboken. Lenge stod grunnsteinen nedlagt av paven alene, tilsynelatende glemt, mens en bygning nå har materialisert seg på stedet. Under besøket mitt var inngangspartiet i ferd med å få ny asfalt. Det har tatt sin tid, men tar altså form, selv om målet ikke er nådd før pasienter, om hvor mange år?, faktisk behandles...)

Utsikt over Yamoussoukro fra La Fondation.

Til slutt kommer Gballou med det høyst subjektive argumentet som kanskje likevel veier tyngst for dypt religiøse ivorianere: 'Man sier at der ikke finnes noe som er for dyrt for Gud. Houphouët-Boigny laget basilikaen for Gud, og det er ingenting som er for dyrt for Gud. Kan man gjøre det, så gjør man det', fastholder Gballou. 'Det er folk som har blitt kristne på grunn av basilikaen. Er ikke dette en god ting?' legger han til.

Idet jeg lar blikket gli under den lyseblå kuppelhvelvingen, seksti meter høy og med en diameter på nitti meter ved basen, tenker jeg at så å si alle de store verkene i Europa også ble laget på en tid da det var mye fattigdom. Hva slags sosioøkonomiske tilstander rådet i Frankrike da Notre-Dame, som millioner av turister årlig besøker uten noen som helst moralske skrupler, ble bygget? De fleste av verdens store monumenter har blitt bygget for selvforherligelse, prestisje, udødelighet og alle mulige egoistiske formål, mens befolkningen har seilt sin egen sjø. 

Kanskje ville Houphouët-Boigny rett og slett bryte stereotypen om det lutfattige Afrika. Kanskje ville han vise at Afrika også kan og har råd. Kanskje har basilikaen hatt en positiv effekt på nasjonal selvfølelse og identitet i Elfenbenskysten. Jeg synes nok at Houphouët-Boigny kunne ha spart seg det glassmaleriet av seg selv sammen med Jesus (selv om han var raus nok til også å ta med kona, arkitekten med langt hår og noen bygningsarbeidere), og å bygge noe slikt bør aldri være prioritet i et land med mange andre, langt mer akutte behov; men basilikaen er antagelig ikke det verste Houphouët-Boigny har gjort mot Elfenbenskysten. Det er verre med de pengene som gikk til personlig forbruk eller havnet i en bank i Sveits. Basilikaen er i det minste der å se og beundre for alle - kvinnen som griller plantaner i veikanten, mannen som selger klokker og solbriller fra armkroken, barnet som bekymrer seg om neste års skolepenger, borgere som reiser forbi på hovedferdselsåren mellom Abidjan og Bouaké; alle kan de se basilikaen mot horisonten; og de kan til og med gå inn på en søndag og la seg begeistre av noe som unektelig er overjordisk vakkert.

Etter å ha snakket med mange ivorianere om saken har jeg kommet til den konklusjonen at verdens største basilika i Yamoussoukro, Elfenbenskysten, likevel ikke bare er trist. 

Tross denne moderasjonen av tidligere felte dommer, så håper jeg at basilikaen og lignende prestisjeprosjekter er engangsforeteelser og ikke noe mer. Selv om noe som gjøres for Gud og presidenten, også kan gagne folket, så foretrekker jeg nok den omvendte rekkefølge: Folket bør komme først, og så kan Gud og presidenten få sin del etterpå, hvis det er noe igjen.

Verdens største basilika. Også kalt 'basilikaen i bushen'.

Også publisert på nettsidene til Bistandsaktuelt, reisebrev-seksjonen.

Den som ikke kan føre sitt regnskap over 3000 år, lever fra hånd til munn

Hun ligger og sover under et pledd på fryseren når jeg kommer inn, under hyllen med brennevinsflasker. Jeg vil ikke vekke henne, men en av de faste kundene, en mann fra Guinea, berører kinnet hennes. 

Hun setter seg opp og sier at regnet har gjort henne motløs, fordi det alltid kommer seg inn i den lille baren hennes. Florence Banguis brennevinsbar er en skrøpelig konstruksjon av bambusstokker og presenninger, og jeg er redd for å lene meg på veggene, da jeg ikke er overbevist om at ikke alt vil rase sammen. Nå er en av de salryggede benkene våte. Det drypper fra taket på flere steder, og dråpene lager små fordypninger i jordgulvet. Lukten av vått treverk ... det er en slags morkenhet over det, som om du befinner deg på sjøen. Men kotoukou-dunstene fra klientenes glass stikker giftig i nesen. 

Florence Bangui er født og oppvokst i Den Sentralafrikanske Republikk, men sier stolt at hun er 'hundre prosent tsjadier.' Besteforeldrene flyktet fra Tsjad til Bangui under en krig. Og siden både hun og faren hennes er født der, har hun Bangui som etternavn. 

Florence Bangui snakker drømmende om N'djamena som jeg vil komme til når jeg har krysset skog, savanne, ørken og kanskje en sjø. N'djamena... DER er det hirseøl. 'Vrai, vrai tchapalo!' Hun sier at jeg må ringe faren til barna hennes, og at jeg må oppsøke landsbyen hun aldri har vært i, men fremdeles sier at hun kommer fra, slik alle regner seg mange generasjoner tilbake i tid her - hvorfor skulle det ellers være en 'sak' i ivoriansk politikk, for eksempel, at president Ouattaras mor ikke er ivorianer, men burkinabe?

Opprinnelse tillegges så mye vekt i Afrika. Ingen glemmer hvor de kommer fra, og skal man ta perspektivet i Goethes utsagn 'den som ikke kan føre sitt regnskap over 3000 år, lever bare fra hånd til munn', kan man si at europeere er ganske historieløse eller i det minste historieuvitende i forhold. 

Hos oss står det i bøker. Her er det i folks hoder. I Elfenbenskysten er det baule som sier at de kommer fra Ghana, bété som sier at de kommer fra Liberia, og peul som sier at de kommer fra Etiopia, og det er ikke i fjor de mener da. De store folkevandringene for hundre- eller tusenvis av år siden er del av folks kollektive bevissthet. Afrikaneres hukommelse er lang.

Alle dinkaer - om jeg kan ta meg den assosiasjonsfriheten å bevege meg til Sør-Sudan - kan navnet på en del forfedre utenat, noen til åttende ledd, noen til tiende, noen til fjortende, men du må kunne farslinjen din utenat i alle fall i seks generasjoner. Og har du en felles bestefar i inntil seks generasjoner tilbake med noen, kan du ikke gifte deg med vedkommende. Det er tabu og forbudt ifølge dinkaenes kultur.

Jeg pleide å forundre meg over hvor relatert sørsudanere er til hverandre – du møter alltid folk som sier at de er i slekt med den og den personen, som du tilfeldigvis også kjenner. Sør-Sudan har ti millioner mennesker, Norge bare halvparten. Men i Norge møter jeg nesten aldri noen jeg er i slekt med, påpekte jeg overfor verten min i Juba. 'Det er fordi folk ikke sporer slektskapet', svarte han, som sant er – 'folk sporer bare foreldrene og besteforeldrene sine.'

Når du dør, er det landsbyen din du gravlegges i, og skulle du dø på et sted langt unna, vil folk gjøre alt for å få kroppen din hjem. 'I Uganda skal alle begraves der de er født', fortalte en ugander. 'Det eneste unntaket er presidenten hvis han dør mens han er fungerende president – da er det staten som tar seg av begravelsen hans. Men hvis han dør når han ikke lenger er president – landsby!' Uganderen smilte det kjærlige smilet så mange afrikanere får når de snakker om sin ’village.’

Jeg husker briten Kevin, en rotløs sjel, snakke om tilhørighet i Sør-Sudan. At noen skjærer stammens merke inn i pannen din og sier, 'Dette er hvem du er' - han fant dette tiltalende. Ikke fordi det ikke gjør vondt. Men fordi det for alltid gir deg et ankerfeste i verden.

Begravelsesfølge deler seg ved en vannpytt i Akouedo, Elfenbenskysten

Men opprinnelse og tilhørighet er også en basis for eksklusjon. For å komme tilbake til Elfenbenskysten, så har politikken og konseptet ivoirité, forsøket på å omgjøre et halvt århundres innvandring, bare ledet til krig og elendighet.

I hva består dette konseptet, som ble lansert av president Bédié under økonomiske nedgangstider på 90-tallet og senere videreført av president Gbagbo på 2000-tallet? For å bli anerkjent som ivoriansk statsborger, måtte begge foreldrene og alle de fire besteforeldre dine være ivorianere. Millioner av immigranter fra Burkina Faso og Mali var plutselig utestengt. Nåværende president Ouattara kvalifiserer ikke, om han aldri så mye er født i Elfenbenskysten, og det måtte borgerkrig og internasjonalt press til for å få ham opp i presidentstolen.

Det minner så mye om ideen om autochtones i Den Demokratiske Republikken Kongo, hvis jeg kan tillate meg en annen assosiasjonsflukt. En lov av 1981 begrenset kongolesisk statsborgerskap, med tilbakevirkende effekt, til de som levde på Zaïres territorium før opprettelsen av Fristaten Kongo i 1885. Ja, du leste riktig - på attenhundretallet! Denne loven ble riktignok reversert i 2004 av en lov som ga kongolesisk statsborgerskap til alle mennesker og deres etterkommere bosatt i Kongo på uavhengighetsdagen 30. juni 1960. Dette var en ganske mye mer liberal lovgivning. Men likevel, 1960? Hva har ikke skjedd siden den gang? Come on, Kongo! 

Afrikanere synes å trekke sin historie så mye lengre tilbake enn europeere flest gjør. På godt og vondt. På den positive siden, de vet hvor de kommer fra. På den negative siden, de vet hvor de andre kommer fra, og det er ikke herfra ... Tilhørighet er et tveegget sverd. Folk står sterkt sammen, men steilt mot hverandre. 

Landsbyen Akouedo tilhører det alle ivorianere anerkjennende kaller 'ekte' ivorianere: Ébrié-folket. De som ikke kommer fra noe annet sted, men nettopp herfra. Dette er deres jord. Dette er deres lagune. Dette er deres skog. De er et bittelite folk, men de har kvalitetsstempelet 'ekte'.

Hos ébrié-folket i Akouedo. Produksjon av attiéke

Taket lekker. 'Vi kan like gjerne sitte der ute som her inne', ler Florence Bangui. Jeg liker hvordan Florence Bangui ler. Jeg liker måten hun tar ting på. I Den Sentralafrikanske Republikk røykte hun ikke og drakk ikke. Hun spilte basket på jentelandslaget. Det er her i Elfenbenskysten at hun begynte å røyke og drikke, på grunn av bekymringene ... Jeg trodde det var den tsjadiske ektemannen hennes som tok henne hit og forlot henne her, men det var hun som forlot ham til fordel for en ivorianer, og han som forlot henne. 'Menn er noen duster', slår hun fast. 

En gang forteller hun hvordan hun ble gift med sin første mann. Han begynte å komme til huset hennes da hun var fjorten-femten år gammel, uten at hun kjente hensiktene hans. Hun hadde ikke lyst til å gifte seg med ham, med denne mye eldre og fremmede mannen, men gjorde det på grunn av moren sin, for å 'fjerne morens skam', som hun sier. Ved hjelp av lemping og lirking og små pengesummer fikk han sparket i gang forholdet. Men er det rart at det sprakk til slutt? Hun forelsket seg i en mann fra den ivorianske republikanske garden og rømte til Elfenbenskysten for å gifte seg med ham. Ekteskapet skar seg. Den store ekskjærligheten gir henne ikke penger til billetten tilbake til familien sin, ingenting. Det er som om hun ikke er hans problem. 

Hun har nå vært i Elfenbenskysten i fjorten år. 

Fordi eksmannen er basert i den nærliggende militærleiren, er det her i Akouedo village at Florence Bangui endte opp. En kilometer utenfor leiren begynte hun å pusle sammen livet sitt på ny. En sentralafrikansk mann som Florence Bangui kaller 'onkel', enda de ikke er i slekt, hjelper henne litt. Han ga henne midler til å sette opp denne baren. To ganger har Florence Bangui blitt frastjålet inntektene sine. 'Av hvem?' lurer jeg. Hun trekker på skuldrene og sier, 'Av tyver'. En gang tok de pengene hun hadde i et syltetøyglass mens hun lå og sov. En annen gang var det noen som drakk opp alt brennevinet hennes mens hun var ute en tur; da hun kom tilbake hadde de - Florence Bangui begynner å le - satt de tomme flaskene foran inngangen. 'Det er noen som kjenner meg godt som har gjort noe slikt', ler hun - 'ingen som ikke kjenner meg, kunne ha gjort det! Jeg hadde lyst til å gråte, men jeg kan ikke gråte heller', tilføyer hun. Nå legger hun flaskene og pengene i fryseren som ikke virker, og sover på toppen av den.

Brennevin (kotoukou) med røtter, og potensmedisin

Hadde Florence Bangui hatt nok til billetten, ville hun ha dratt hjem til familien sin. Skammen hun føler, sier hun, 'kan drepe.' Men hun vil likevel hjem. Det er bedre å være omgitt av familie, enn å være her alene og kjempe. Hun lengter etter røttene sine. Hun lengter etter Den Sentralafrikanske Republikk - eller enda lengre tilbake, enda dypere, til Tsjad. Hun har aldri vært i det landet, 'men de har forklart meg alt', som hun sier. Hun kommer fra en landsby ved navn Burkinawa. Det er der barna hennes er nå, etter at krigen i Den Sentralafrikanske Republikken brøt ut.

'Vi liker å sitte her', sier jeg om den morkne og lekke brennevinsbaren, for å løfte humøret hennes. 'Ja, alle sier dette', innrømmer Florence Bangui. 'Hva slags medikament (=magisk amulett) har du brukt?' spør folk - 'hva slags medikament har du begravd her?' 'Vi har ikke lyst til å gå når vi først har satt oss!' Florence Bangui ler, peker på bakken, sier 'Jeg har ikke begravd noenting, det er Gud. C'est Dieu seulement ...'

Hun forteller om de ulike brennevinstypene mens hun trekker flaskene opp av fryseren; viser meg røttene eller greinene hun har i, og skriver navnene på baksiden av sølvpapiret fra en sigaretteske. Her er kotoukou for magevondt, malaria og (selvfølgelig - vi er i Afrika) for menns potens. Før solgte hun også Dr. Assiaman's og kald, hvit palmevin, det gikk så det suste. Nå har hun stoppet 'un peu' på grunn av mangel på midler.

Det er så mange ting jeg skulle ha gjort i Afrika, hvis jeg hadde vært mer bemidlet. Som å sette Florence Bangui på et fly til Tsjad. Akkurat nå er det Burkinawa hun vil være i. Landsbyen hun aldri har sett, men vet at hun kommer fra. Sammen med to barn hun ikke har sett på fjorten år. Alt er en sirkel som sluttes. Selv når den ikke sluttes, vet folk hvor punktet ligger, det punktet som kan slutte den.

Burkinawa.

Jente i Yamoussoukro

Image er i medias makt

Image er viktig. Dette kan vi alle være enige om. Og image er i medias makt. Det er få andre ting som er like kraftfulle, og like skjevt fordelt, med så mye makt konsentrert i vestlige journalisters hender. ’Bilder brukes for å ydmyke mennesker her’, sa en prest til meg i Sør-Sudan en gang. 

Selvfølgelig er det viktig å dokumentere - overgrep, krig, humanitære katastrofer, i det øyemed å informere hjemme og være et vitne ute. Men valget av bilder for å illustrere vidtrekkende reportasjer burde ikke være så ensrettet. Alle som har vært i konflikt- og postkonfliktområder, vet at mye ser normalt ut, også. Man kan nesten bestandig finne et element av normalitet; og ofte er det nettopp anormaliteten som må oppsøkes. Hvorfor velger noen, for eksempel, å illustrere et langt arbeidsopphold i et land i den tredje verden med bilder av ruiner? Hvorfor velges slike som forsidebilder? Ikke alle er glade over å få landet sitt kokt ned til en ruin, og mange ikke-vestlige jeg har møtt, både i Afrika og andre steder, har gitt uttrykk for at de ikke synes noe om det imaget som formes av landene deres i Vesten. 

En annen ting som kan være litt ergerlig, er at norske medier bestandig leter etter nordmenn når noe skjer der ute i verden, for nettopp å skrive om nordmennenes opplevelse av katastrofen/krigen/hva-det-måtte-være. ’Norske Ola på Filippinene’, ’Norske Kari i Haiti’, ’Norske Pål i Libya.' Og nå var det naturligvis ’nordmenn på ambassaden i Sør-Sudan.’ Jeg husker stormen om å intervjue tsunamirammede nordmenn i 2004, og den til sammenligning beskjedne interessen for jordskjelvet i Pakistan et år senere. Ikke like mange nordmenn å intervjue der, kanskje ... 

Aviser har et ansvar for å gi balanserte reportasjer. Men lesere har også et ansvar for å utdanne seg selv, og velge intelligent. Leserne får de journalistene de fortjener, for det er leserne som former et kommersialisert media. ’Ingen vil lese intelligente artikler’, sa en amerikansk journalist til meg da jeg gremmet meg over overskriften om en mann som hadde spikret fast testiklene sine foran Kreml. Søkte ikke denne overskriften først og fremst å tilfredsstille noen leseres behov for det groteske? 

Kort sagt, mange nyheter kommer til oss i form av fokus på noe eksepsjonelt negativt, nordmann-på-stedet-uttaler-seg, eller noe grotesk. Dette synes jeg ikke noe om, og den eneste måten jeg kjenner til å protestere på, er å ikke åpne artikkelen. Tydeligvis er det ikke mange som gjør som meg, men husk, lesere: Det er dere som bestemmer hvordan media skal se ut! Dessverre er det slik at dumme artikler ikke bare er dumme – de er også fordummende.

I Libya, men ikke Libya. Tripoli-gaten, Misrata 2012

Innlegget (forkortet til 2500 tegn) ble publisert i Dagbladet den 05.02.2014.

Bonjour, d'abord! Tanker om å hilse

En gang spurte jeg en mann som satt utenfor et hus i Akouedo om veien til 'asfalten.' Et enkelt spørsmål som han kunne ha svart på i tidsspennet av fem sekunder, eller med en enkel håndgest på enda kortere tid. Men mannen begynte fra en annen ende. Han rakte ut hånden og sa 'Bonjour, d'abord!' Noon i husholdet hans var allerede på vei med en plaststol for at jeg skulle kunne slå meg ned og slå av en prat, her i litt behagelig vind og skygge.

Å hilse er viktig i Afrika. Det betyr at du føler deg sett, at du gir andre gleden av å bli sett av deg, og at du opplever deg selv som del av et sosialt hele. Det betyr også at du aldri kan komme deg fra punkt a til b på en rask måte. 

Jeg bruker ekstremt mye tid på å hilse i Akouedo, likevel har jeg fått økenavnet Metro, fordi jeg går fort - antagelig mye fortere enn hva som er alminnelig folkeskikk - og på min vei fra le cour til gbaka-holdeplassen går jeg forbi mange flere enn jeg faktisk hilser på, selv om jeg altså hilser på mange. 'Du hilser ikke!' er en av de vanligste klagene folk retter mot meg. Jeg lover å reformere meg og blir en maskin av vinkende hender, smil, nikk, goddag og god kveld til høyre og til venstre. Men nåde om jeg skal rekke pinassen i M’badon, en tannlegetime, eller bare krysse den glatte leiren i Akouedo før porten låses for kvelden....

Når vi henvender oss til fremmede i Norge, er vi raske med å fremsette spørsmålet vårt, fordi vi ikke vil legge beslag på den andres tid. I Afrika er det ofte ikke sånn. Jeg husker hvordan eksen min fant det rent ut uhøflig å spørre om noe uten å hilse først. Når han ville be om en veivisning begynte han med å håndhilse og spørre 'How are you, Sir?' (Den åpenbart stressede hvite - en FN-soldat i Goma i Den Demokratiske Republikken Kongo - sa 'Yes I am fine, thank you!' Han sa det ikke, men det lå i blikket hans, 'Og nå, spørsmålet ditt??')

Før jeg kom til Elfenbenskysten, var jeg i Tunisia. Og en av de mest dramatiske endringene ved forflytningen var hilsekulturen. I begge land hilser mange på deg, men i Nord-Afrika er ikke damer ment å svare på alskens Bonjour - jeg fikk streng opplæring i dette av en tunisisk venninne, så streng at det ikke lenger er tvil i min sjel om hva som er riktig oppførsel. Uheldigvis er det ofte unge menn som hilser, eller enda verre: Grupper av unge menn. 'Bonjour!' roper de etter deg. Det gjorde meg alltid usikker, fordi den overleverte kodeksen jeg har fra min egen kultur om hva som er høflig, krasjer med det jeg fortelles er forventet oppførsel i Tunisia. En liten usikkerhet murrer også i bakhodet: Er det slik at den kulturelle nasjonale regelen damer-svarer-ikke-på-hilsener-fra-fremmede viker for forventninger folk har til deg som utlending, og følgelig et unntak? I Libya lo verten min Mr. Ahmed idet vi krysset et gjørmete grønnsaksmarked og forsikret meg, 'Du må for all del ikke svare!'

I så måte har Elfenbenskysten vært enklere. Her er det helt legitimt å hilse, og du kan ikke bli sanksjonert for å hilse på noen eller svare på noens hilsen. Reglene for forventet oppførsel er klinkende klare. Jo flere du greier å hilse på, jo bedre er det. Men tid tar det - og tid må man ta seg, for å bli godt integrert her i dette som må på mange måter er hypersosiale samfunn. 

I Korhogo var det en mann som siktet på Abou med en jaktsprettert fordi han ikke hilste. Da Abou løp inn i et hus og låste, kom mannen etter og banket på porten, stadig med spretterten hevet. Denne historien har imidlertid også en annen bunn - hans folk og Abous folk (begge grener av senofo-folket) er i allianse, og folk i allianse er frie til å fornærme hverandre uten at det får alvorlige konsekvenser. 'Så han kunne ikke virkelig skade deg?' spør jeg Abou. 'Nei - men han kunne gjøre noe mot meg så jeg fikk vondt', smiler transfergutten erindringsfullt. 

Afrikanere hilser også ofte på hverandre når de er i Europa, som du kanskje har lagt merke til, selv når de ikke kjenner hverandre. En gang var jeg på kollisjonskurs med to hvite jenter i Koboko; jeg søkte øynene deres, men de så ikke på meg og seilte forbi som om vi befant oss i en storbygate i Europa og ikke i en fjerntliggende grenseby mellom Uganda og Sør-Sudan der hvite mennesker er sjeldnere enn rosa flamingoer. Jeg visste at alle i gaten så på oss forkvaklede muzunger - å hilse er den naturligste ting i verden, og når vi ikke hilser på hverandre så langt fra hjemlandene våre blir det en historie ut av det... Det høres kanskje merkelig ut å si at vi hvite må hilse på hverandre når vi er i Afrika, men når ikke vi gjør det, forundrer det lokalbefolkningen som studerer oss. For det kan jo ikke akkurat være fordi vi ikke legger merke til hverandre... Hallo, Dr. Livingstone!

I subsaharisk Afrika er det bedre å hilse én gang for mye enn én gang for lite. Vi som forflytter oss begår uvilkårlig mange feil, men man kommer langt med fleksibilitet og et våkent øre og øye. Ikke sår de varme og utlendingsglade sudanerne, for eksempel, med den oppførselen du la deg til i Egypt, der du måtte bli Fortress Woman for å være respektert på gaten. Har du først kommet deg sør for Sahara, så la deg veve inn i det sosiale nettverket som på mange måter er disse landenes styrke, og forbannelse. La deg veve inn i det tusenfasettete nettverket og nyt de små og store samtalene om alt mellom himmel og jord som beriker den som stanser og slår av en prat. Selv når man eksponerer seg selv ved å si goddag først, og iblant bare ved å svare på en hilsen, så er det en risiko det er verd å ta. For all del, når du først er her: Hils!