søndag 23. februar 2014

Samtaler om trolldom

Det har trommet på bølgeblikktakene i Akouedo hele morgenen. Regn er ikke hverdagskost på denne tiden av året i Elfenbenskysten, selv om regntiden angivelig varer hele åtte måneder her. Vi befinner oss i den såkalte tørre sesongen nå - sesongen da regn er et velkomment pusterom i det intense, sandreflekterte solskinnet som slår på hoder og parasoller og blikktak fra morgen til kveld.

Når himmelen har vært stille en stund og jeg går ut på tunet blant skamler og oppvaskbaljer, sier tantene i husholdet at det var en ulykke på valentindagen, ved Faya. 'Jeg så den bilen i går morges', sier jeg, da jeg var på vei til troningen av en senofo-høvding i Abobo. (Et vrak på veien mellom Akouedo og Faya, en rød woroworo knust midt mellom feltene - må ha vært en forbikjøring.) 'Det var folk som feiret valentin', opplyser tante Yaya trist. 'De ble knust av en søppelbil på vei til tømming. Alle de fem menneskene i woroworoen døde.'

I dag morges kom regnet. Det var for å vaske bort blodet, mener ébrié-kvinnen. Og merket du lynet? Ja, sier jeg, for det lynet var ganske spesielt da det flerret himmelen i en periode med opphold - det var ganske så stille, og plutselig ett enkelt kjempebrak, det var så du føk sammen. Flere nedslag kom ikke, i det minste ikke like markante - mer en fjern buldring eller murring i horisonten. Nå sier tante Yaya at hvis det lyner slik, så betyr det noe. Y a quelque chose. Hun spesifiserer ikke mer, men y a quelque chose. Det er noe. 

Ulykker - det er presidentens verk, sier hun så. Den nye presidenten, Ouattara. Han ofrer sauer og albinobarn for å lage ulykker i landet. Det har vært mange flere ulykker etter at han kom til makten. I 2011 var det en buss som kom ut av kontroll på broen mellom Plateau og Treichville, bussen falt i lagunen, alle passasjerene omkom. 'Fisker spiste øynene på folk, spiste huden på folk, spiste jusqu'ààà fatigué', sier Anges mamma langtrukkent. Slikt er ikke tilfeldig. Slikt er del av hestehandler og regnskap med det overnaturlige som ingen kan se. 

Litt senere møter jeg Didier, bété og tidligere fallskjermjeger, iført en hvit senofo-drakt i dag, ved siden av den katolske kirken. Jeg spør om lynet i dag morges. Didier husker ikke først, men så sier han, 'Det ene lynet?' 'Ja', sier jeg. 'Når det kommer slik på egen hånd, så er det noen som har kastet det, for å ramme noen', hevder han. 'Så noen er død nå?' spør jeg. 'Ja, eller kommer til å dø', mener Didier.

Han forteller om et tilfelle i Abobo da to unggutter stjal en sau tidlig om morgenen på den siste dagen i fastemåneden ramadan. Muslimen som eide sauen, gikk rundt i kvartalet og annonserte at hvis ikke sauen ble levert tilbake innen to timer, så kom tyvene til å dø, for han hadde betalt dyrt for den. Da de to timene var gått, flerret et lyn himmelen, og man fant de to ungguttene splittet av det, Didier selv inspiserte kroppene deres. Sauen stod tjoret bak dem. 'Hvordan annonserte muslimen advarselen?' lurer jeg. 'Med inkantasjoner', sier Didier. Jeg vil forfølge temaet, men han går over til å snakke om bestefaren sin, en maskedanser som hadde makt til å avverge den typen ting (som lyn). Han var ingen sorcier, men han hadde makt til å avverge. Han var kjent i alle de fire landsbyene som har youroudjouer. Didiers bestefar slo aldri noen, for slo han noen, ville vedkommende dø. Så sterk var maskedanserens makt.

Senofo-musikere ved intronisering av kantonhøvding i Abobo

Didier forteller at moren hans en gang ba ham dra til den store harriste-profeten Doudou Jules i Issia. Det er sorciers som oppsøker denne profeten fordi de vil oppgi trolldom (sorcellerie). Og det er også sorciers som kommer til profeten for å prøve ham. Didier tilbrakte en uke hos profeten og hørte på vitnemålene til slike. En mann som haltet - Didier drar beinet demonstrerende etter seg - var blant de som bekjente sine trolldomssynder. 'Og når du går ut om natten for å bedrive sorcellerie, går du ut som du er, eller forvandler du deg?' spurte profeten. 'Jeg forvandler meg', svarte mannen, 'til en hund med menneskehode.'

Jeg ler litt: 'Hvis en hund med menneskehode kommer forbi her, så vil vi legge merke til det', påpeker jeg. 'Men du kan ikke se det!' insisterer Didier. En sorcier kan gå forbi, tilsynelatende på beina, mens han i virkeligheten går på hodet! En sorcier kan sitte som normalt, mens hodet hans egentlig er nederst, føttene øverst! En sorcier kan rekke deg det du tror er hånden sin, mens det i virkeligheten er beinet! De gjør det for å prøve deg, for å se om du også er trollmann. Reagerer du ikke, vet de at de kan bruke deg. ('Spise deg', er den metaforen folk som snakker om sorcellerie gjerne bruker.)

Mange trollmenn forvandler seg til ugler, hevder Didier videre. Det er derfor vi er redde for ugler i Afrika. Hvis du ser en, dreper du den, for trollmannen vil dø der hvor kroppen hans er. Men det finnes også fuglen ugle. Ikke alle ugler er trollmenn som har forvandlet seg, presiserer Didier.

'Den gamle som døde - har de fortalt deg om henne?' spør han videre. (Landsbyens nest eldste kvinne døde bare en drøy uke etter nyttår, og hele landsbyen kom i begravelsen hennes første februar - en nydelig begravelse for øvrig, som jeg nøt til fulle.) 'Hun var en trollkvinne', sier Didier. Jeg greier knapt å holde overraskelsen tilbake. 'Ingen gikk i begravelsen hennes her fra monsieur Philips hus, for hun har gjort altfor mye vondt mot denne familien', forteller Didier. Den tidligere fallskjermjegeren går ikke inn på hva. Men det ser ut til at jeg kommer til dypere og dypere lag i denne landsbyen hvor jeg har bodd siden desember.

Det var visstnok en malier som så den gamles sanne ansikt, idet hun gikk forbi på gata: 'Hei, hva er det du gjør! Slutt å gjøre det du gjør!' ropte han. Ingen skjønte hvorfor malieren ropte til den gamle, men mens andre så at hun gikk med sine to bein, så malieren at hun skjøv seg fremover på rumpa. Han kunne se det fordi han var klarsynt. Like etter denne avsløringen hovnet beina hennes opp, og hun var på sykehus i en måned... Hun kunne ikke lenger gå normalt.

'Så det ble kjent i landsbyen at den gamle var en trollkvinne?' lurer jeg. 'Kjent!' Didier ler. 'Hun hadde sin klan! Hun var gammel, men kunne forvandle seg til en ung kvinne, som deg.' 'Men halve landsbyen kom i begravelsen hennes', påpeker jeg. 'Hun er en forelder', sier Didier og slår ut med armene på den måten som får deg til å forstå at ingenting utelukker det andre i Afrika, at Afrika er et synkronitetens og mulighetenes kontinent: 'Folk må ledsage henne...'

En tilsynelatende helt vanlig begravelse

Jeg spør Didier om det finnes falske profeter. Han sier at det er mange. 'Så hva om en falsk profet kommer med en falsk anklage?' lurer jeg - 'finnes det ikke folk som er uskyldig anklaget for trolldom?'

Didier snakker først om hvordan du kan bli erklært uskyldig, etter først å ha blitt erklært skyldig - en sorcier kan for eksempel ta ansiktet ditt, eller hele kroppen din, når han går ut for å gjøre ondt, og folk vil tro at det er deg. Da kan du bli renvasket av en klarsynt profet. Hva mer er, hvis medlemmene av en familie gjensidig anklager hverandre for å være sorciers, og man vil finne ut hvem det er, tar man - i Didiers region - noen dråper av barken fra gôpô-treet og heller i alle familiemedlemmenes øyne. De blir værende i huset i tre eller sju dager, og den siste dagen ser man hvem som har røde øyne. De som har hvite øyeepler, er uskyldige, mens den som har røde øyne, er skyldig. 

Jeg vil likevel vite hvordan man forsvarer seg mot falske anklager fra en såkalt profet. Didier har ikke noe umiddelbart svar på dette. Navnet ditt er allerede tilsmusset... Det er alvorlig. 'Du kan bli jaget fra landsbyen', slår han fast.

Jeg forteller om inkvisisjonen i Europa i middelalderen og kvinnene som ble brent levende på bål. Problemet var ikke heksene, men heksejakten, har vi jo funnet ut i ettertid.

Generelt finner jeg frykten for hekser og trollmenn i Afrika dypt foruroligende, selv om det motsatte, utbredt eller ikke, også er foruroligende: Drap og/eller likskjending for bruk av kroppsdeler i svart magi. Afrikansk media (og til en viss grad vestlig, i forbindelse med albinodrap) kommer stadig inn på temaet. Og da må man jo regne med at problemet finnes, og vedvarer. Men er religion det rette motmiddelet mot overtro? Kirker skaper frykt ved å demonisere tradisjonelle religioner og utøverne av dem. Heksejakten tar nok mange flere enn de 'ekte' heksene (om man kan tillate seg å bruke denne betegnelsen på folk som faktisk søker kroppsdeler for oppkokene sine). Utpekingen av barn som hekser i Den Demokratiske Republikken Kongo, slik Theodore Trefon beskriver det i boken Reinventing Order in the Congo: How People Respond to State Failure in Kinshasa, er et eksempel på at karismatiske kirker som bekrefter forestillingsverdenen om hekser og trolldom, og sår frykt og panikk, bare gjør vondt verre. Ofte mistenker jeg at denne demoniseringen kom til Afrika med kristendommen og kolonimaktene. Var afrikanere like redde for trolldom før? Og var magiens ansikt annerledes før - mer av den typen man ser i land der animisme er forholdsvis udemonisert, som Benin: beskyttelse, kontakt med åndeverdenen, helbredelse og rådgiving?

Aviser tar ofte opp svart magi

Det finnes også trolldom eller kontrakter med åndeverdenen som er for det gode, presiserer Didier. Den tidligere fallskjermjegeren forteller en historie om en mann som hjalp til med å børste maur vekk fra en slange - i virkeligheten en génie - og fikk ønsket sitt oppfylt om at alle etterkommerne hans skulle bli rike, så fremt han selv gikk med på å dø. Han ga seg selv for fellesskapets gode. Hendelsen fant sted i Issia, der hvor profeten Doudou Jules holder til.

En lignende historie finnes i Bouaké. Grunnleggeren av UTB, Union des Transports de Bouaké, inngikk en avtale med en génie som kom bort til ham en gang han gikk langs veien og gråt: 'Hvorfor gråter du?' spurte ånden. 'Det er så mange problemer i familien min, ingen jobber, alle er fattige, og jeg er den eldste broren, ansvaret ligger på meg', svarte mannen. 'Så du vil bli rik?' spurte ånden. 'Ja, jeg vil bli rik', bekreftet mannen. I afrikansk magi kommer ingenting uten et offer, og de ble enige om at han skulle gi seg selv for at familien hans og etterkommerne skulle bli rike. Ikke lenge etterpå døde han, men transportselskapet han hadde skapt, ble et av de mest suksessfulle i Elfenbenskysten og Vest-Afrika, ifølge Didier. 'Du finner UTB i Adjamé når du skal reise videre', legger han til. 'Og UTB har ikke ulykker?' spør jeg, Didier gliser og sier at alle selskaper har ulykker. 

Angående det de sa i husholdet jeg selv bor i, om at det har blitt ekstra mye ulykker etter at den nye presidenten kom til makten, så er Didier - pro-Gbagbo og FPI  på sin hals - enig i dette. Særlig etter at den nye veien til Yamoussoukro ble inaugurert, har det vært mange ulykker på den strekningen. Folk sier at det er ofringer. At han - presidenten - har ofringer å gjøre. 

Og her i Abidjan har det lenge vært mange ulykker på strekningen mellom Adjamé og Yopougon, rett utenfor Forêt du Banco, det store naturreservatet midt i byen. De sier at det lever en génie i den skogen, og at ulykkene skjer når ånden krysser veien. Bilene ser den ikke og velter. Det har vært mange, mange ulykker utenfor den skogen. Men så var det en dozo, en mystiker fra nord som hevdet å ha fanget ånden, det ble til og med tatt bilder av den, et vesen med mange hodet som gråt som et barn - 'eller ikke gråt, men snarere ulte', retter Didier seg selv. Etter dette har ulykkene opphørt. 

Når jeg reiser meg, vibrerer hodet av historier. Lyn er ikke bare lyn, gamle damer er ikke bare gamle damer, ulykker er ikke bare ulykker. Dette er Afrika. På godt og vondt, men alltid med et lag du ikke kan se, alltid med en bunn du ikke kan nå. En kvinne blir en fugl og flyr vekk foran nesen på deg. Ingenting er visst hva det ser ut som.

Kirken, et skjold mot trolldom. Her harriste-kirken i M'Badon, Abidjan

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar