onsdag 19. februar 2014

Reiserute: Steder jeg skal til og steder jeg skulle ha vært på

Jeg har bestemt meg for reiseruten videre, og det vanskelige Tsjad-visumet har endelig gått i boks. Lenge lurte jeg på om jeg skulle utforske Vest-Afrika mer. Men jeg har bestemt meg for å konsentrere meg i én retning, den nordøstlige. Åpenbart er det viktig for meg å besøke Sør-Sudan igjen - selve målet med denne reisen er å snakke med pastoralistene i Sør-Sudan om kuer. Og jeg tør trygt påstå at noen av de store sentralafrikanske landene er langt mer utilgjengelige på alle måter enn landene i Vest-Afrika - det er rett og slett mindre sjanse for at jeg vil komme meg til dem ved en senere anledning. Å fly til Dakar eller Abidjan og cruise rundt langs Atlanterhavskysten sitter mye løsere enn å fly til, si, N'djamena, dyrt og lite besøkt og separert fra det meste med store strekker ørken. 

Og jeg foretrekker å gjøre de vanskelige reisene først. Har gjort det helt siden jeg begynte å reise. Jeg tok til meg det den svenske romkameraten min Anna sa til meg i Sibir, en gang vi som unge russiskstudenter satt på hver vår seng og frostrøyken stod ut av munnene våre, og tjuefireårige Anna var på vei til å flytte til en oppvarmet leilighet, mens attenårige meg skulle fortsette å sove i kåpe og ullskjerf: 'Man blir bekväm', sa hun. Dette bet jeg meg merke i. Vi blir mer og mer bekvemmelighetssøkende. Vil du gjøre noe utenfor komfortsonen, så gjør det så fort som mulig! Du vet ikke hvor lenge du har peppen. Anna fikk rett: Herberger, haiking og uoppvarmede internater i Sibir er stort sett et tilbakelagt stadium for min del. Har jeg sjansen, tar jeg enkeltrom. Har jeg sjansen, reiser jeg første klasse. 

'Bli her!' oppfordrer en venn av verten min i Akouedo village - 'her har vi alt! Der har de ingenting!' Det er Elfenbenskysten versus Niger og Tsjad han tenker på. Ja, Abidjan er potensielt en afrikansk kosekrok, akkurat som Kampala, Kigali, Nairobi og sikkert noen andre afrikanske (hoved)steder også. Det er stødig strøm og vann her, noe man nesten aldri kan regne med ellers i Afrika. Det er kafeer her. Det er kinoer her. Det er solkrem her. Det er iskrem her. Det er til og med en helsekostbutikk her! Når det ikke er krig og politisk uro, kan man ha et komfortabelt liv i Abidjan. Og komfort er noe jeg snart bare kan si hadet til på min reise mot Sør-Sudan-traktene.

Foran Det indiske hav, Malindi, Kenya

Men når sant skal sies, å forsake komfort til fordel for et eventyr er (ennå) ikke på langt nær så vanskelig som å forsake ett eventyr til fordel for et annet. Å forsake landene vest for Elfenbenskysten for denne gang har ikke vært lett. Jeg formelig sikler etter Liberia, Sierra Leone og Guineaene, som reiseforbildet mitt Elad gjenopplivet minnene om i Paris i sommer; alt fra flodhestspor på en øde øy utenfor Guinea-Bissau til jomfruregnskog med redskapssvingende primater i Liberia. Guineabukt-landene lengre øst har også stor tiltrekningskraft. Hadde jeg hatt litt mer tid, ville jeg ha dratt til Grand Popo i Benin i pinsen for å se om det regner. Det var togoleseren Riku som fortalte historien om pinsen, regnet og den gjerrige borgermesteren (om jeg kan tillate meg en liten avsporing): 

Pinsen er ifølge Riku den største festen i Grand Popo - enda større enn voodoodagen. Og siden folk kommer fra Togo og til og med Europa for å treffe slektningene sine i pinsen, er det viktig at festen ikke spoleres av regn. Derfor betaler borgermesteren hvert år noen magikere for at de skal hindre regnet i å falle på første pinsedag. 'Er pinsen i regntiden?' spurte jeg. 'Nei', sa Riku, 'men det er likevel typisk at det regner rundt denne tiden. Faller ikke regnet på søndagen, kan du være sikker på at det faller mandagen. Skal du reise mandag, bør du reise tidlig, for å unngå så mye som mulig av regnet.' Uansett. Året da denne samtalen mellom Riku og meg utspilte seg - 2008 - betalte borgermesteren magikerne for lite, og de gjorde det motsatte av hva han ville, så alt regnet falt på feil tid. 'Kanskje magien ikke virket', foreslo jeg. 'De gjør dette hvert år, hvorfor kunne de ikke gjøre det i år?' spurte Riku. Han kjøpte ikke det at magien ikke virket. Mer sannsynlig er det at pengene ikke gjorde det. Alle som vet litt om afrikansk magi vet at den er effektiv. Rikus egen bestemor er voodoo-prestinne og har sitt eget tempel i Togo. 

Benin har alltid siden stått på må-besøkes-igjen-listen min, sammen med en stadig lengre liste av afrikanske land. Det er så mange historier som må forfølges. Det er så mange sirkler som må sluttes. Det er så mange påstander som må etterforskes. Det er så mange ting som må forstås bedre. Benin var landet der Afrikabesettelsen min virkelig tok av. Før hadde jeg vært mer... diarésyk, fremmedgjort, svetteklam, sliten av mangelen på privatliv (jeg sov stort sett i telt i Mauritania og på hustopper i Mali, sammen med en haug andre mennesker), sliten av vannrensepumpen, sliten av insekter, sliten av malariaprofylaksen, sliten av toaletter uten dører, sliten av toaletter uten vann, sliten av fransk, som jeg aldri hadde hatt på skolen (beklager på forhånd og i etterkant alle franskfeil på bloggen!), ennå ikke vant til den råtnende fetisjmarkedlukten, generelle mangelen og improvisasjonen rundt meg. 

Men du kommer til et punkt da kjærligheten slår inn. Å bevege seg dypere og dypere i det nettverket av historiefortelling som afrikanske samfunn er laget av... Å kjenne på den gjennomgående og observante menneskeligheten, jeg-ser-deg, du-er-ikke-usynlig-for-meg... Å høre folk si navnet ditt når du passerer... Å vandre blant ildfluer i mørket... Å se babyskilpadder slippes ut i atlanterhavsbølgene... Å stake seg over en elv full av vannhyasinter... Det var i et av disse øyeblikkene at jeg virkelig fikk øynene opp for Afrika. Og følte: Dette er mitt kontinent. Det er hit jeg vil komme på besøk. Det er dette stedet som resonnerer med meg. Det er denne virkeligheten som fascinerer meg. Her, nettopp her vil jeg investere år av livet mitt. 

Punktering, Sør-Kordofan, Sudan

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar