Etter at jeg fikk øynene opp for
verden – og med den, internasjonalt media – vender jeg meg sjelden til norsk
media for informasjon.
Nordmenn leste aviser også da de
ikke var tabloide, og når det kommer til hva som interesserer folk, er dette
bare et spørsmål om hva man er vant til. Norsk media har blitt en
bamsemumsindustri, og jeg vet ikke hvem sin skyld dette er, lesernes eller
mediahusenes, men det er ikke godt for folk å bli fødd på sladder, retusjerte
kjendiser og små-nyheter-gjort-store-fordi-de-er-groteske i det lange løp. Jeg
mener faktisk den ganske harde konklusjonen jeg kommer med i innlegget mitt i
Dagbladet: Du blir det du leser!
Noen kaller kritikken av folks lesevaner for åndssnobberi. Det har ikke å gjøre med åndssnobberi, mener jeg, men med bevisstgjøring rundt den informasjonen eller den informasjonserstatningen vi tar til oss. Jeg slukte Sagaen om Isfolket da jeg var 12; slike bøker skal uten tvil finnes, fjortisblogger skal finnes. Men media stiller i en ganske annen kategori. Prøv å erstatte setningen 'Jeg leser det jeg har lyst på' med setningen 'Jeg spiser det jeg har lyst på.' Det vi mater sinnet med, er like viktig som det vi mater kroppen med, synes jeg ... så det er neppe åndssnobberi å etterlyse kvalitet i Norges største aviser, like lite som det er matsnobberi å fortelle folk at grønnsaker er bedre enn snop. Spørsmålet er ikke om sex og sladder skal finnes på markedet, men om det skal finnes i nasjonalt media, som skal være vår informasjonskilde om Norge og verden.
Pornografiseringen av norsk media blir ekstra tydelig når man reiser. Jeg tør nesten ikke åpne nettutgaven av Aftenposten når jeg sitter på internettkafé i Sudan på grunn av bildene av lettkledde menneskekropper som pryder sidene der - med mindre jeg sitter helt bakerst og innerst i hjørnet eller mellom skillevegger, der de som surfer på ulovlig porno gjerne sitter. En sudaner som kikker over skulderen min, vil neppe tro at det er en av mitt lands største aviser jeg sitter og skummer. Og for meg også, fordi jeg uvilkårlig tar farge av landet og kulturen jeg befinner meg i, er det hele faktisk litt pinlig.
Media er et av de viktigste redskapene vi har i konstruksjonen av verdensbilder, men ligner i dag mer et nytelsesmiddel enn en næringskilde i Norge.
Uansett hvordan og hvorfor denne utviklingen begynte, og uansett hvor vond gammel vane er å vende: Her kan både norske fortellere og norske lesere gjøre mye bedre.
Påstanden 'Ingen
vil lese intelligente artikler', som en amerikansk journalistvenn av meg
fremsatte, er jeg ikke enig i. I Egypt rives avisene vekk før trykksverten
omtrent er tørr, og de handler ikke om Rihanna og Shakira, 'herlige'
youtubevideoer (som du jo kan se på YouTube) eller folks oppmerksomhetssøkende
små stunt som sjelden har noe på nyhetene å gjøre - men om
nasjonalforsamlingen, presidenten, høyesterett, kort sagt ting som beveger
Egypt. I Sør-Sudan sitter folk trollbundet foran nyhets-tv, og der er ikke
fordi de lurer på hvem som kom på fest med hvem, men fordi det er en ny
regjering, en ny lov eller en viktig konferanse det dreier seg om. I
Elfenbenskysten står det en liten menneskemengde foran hvert avisutsalg og
leser forsider på aviser de ikke har råd til å kjøpe - det er den
internasjonale menneskerettighetsdomstolen og neste valg det går i.
Noen kaller kritikken av folks lesevaner for åndssnobberi. Det har ikke å gjøre med åndssnobberi, mener jeg, men med bevisstgjøring rundt den informasjonen eller den informasjonserstatningen vi tar til oss. Jeg slukte Sagaen om Isfolket da jeg var 12; slike bøker skal uten tvil finnes, fjortisblogger skal finnes. Men media stiller i en ganske annen kategori. Prøv å erstatte setningen 'Jeg leser det jeg har lyst på' med setningen 'Jeg spiser det jeg har lyst på.' Det vi mater sinnet med, er like viktig som det vi mater kroppen med, synes jeg ... så det er neppe åndssnobberi å etterlyse kvalitet i Norges største aviser, like lite som det er matsnobberi å fortelle folk at grønnsaker er bedre enn snop. Spørsmålet er ikke om sex og sladder skal finnes på markedet, men om det skal finnes i nasjonalt media, som skal være vår informasjonskilde om Norge og verden.
Pornografiseringen av norsk media blir ekstra tydelig når man reiser. Jeg tør nesten ikke åpne nettutgaven av Aftenposten når jeg sitter på internettkafé i Sudan på grunn av bildene av lettkledde menneskekropper som pryder sidene der - med mindre jeg sitter helt bakerst og innerst i hjørnet eller mellom skillevegger, der de som surfer på ulovlig porno gjerne sitter. En sudaner som kikker over skulderen min, vil neppe tro at det er en av mitt lands største aviser jeg sitter og skummer. Og for meg også, fordi jeg uvilkårlig tar farge av landet og kulturen jeg befinner meg i, er det hele faktisk litt pinlig.
Media er et av de viktigste redskapene vi har i konstruksjonen av verdensbilder, men ligner i dag mer et nytelsesmiddel enn en næringskilde i Norge.
Uansett hvordan og hvorfor denne utviklingen begynte, og uansett hvor vond gammel vane er å vende: Her kan både norske fortellere og norske lesere gjøre mye bedre.
 |
| Pressekorps i Juba under Sør-Sudans uavhengighetsdag, 9. juli 2011. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar