torsdag 6. februar 2014

Fra Shousha til Lampedusa: ’Vi har ikke noe valg.’

Veien til Shousha går gjennom en ørken trukket med gresstuster og tistler. Utsalgene med smuglerbensin fra Libya har forsvunnet bak oss, så vel som teppebutikkene med tepperuller utenfor, madrassene i varm plast, glitrende aluminium- og stålkokekar, sjekkpunktet av piggtrådkveiler og gamle oljetønner. Bare få og spredte akasietrær strekker greinene mot himmelen. Vi befinner oss i ingenmannslandet mellom den libyske grensen Ras Ajdir og den tunisiske byen Ben Guerdane.

To og et halvt år etter at jeg først kom hit som frivillig under Libya-krigen, er veien til flyktningleiren drastisk endret. Den gang ble lass av melk, bagetter, såpe, grønnsaker, appelsiner og annen nødhjelp kjørt inn på alt fra lastebiler til turistbusser. Nå er det bare tunisiske militære som holder flyktningene med selskap. Leiren er en militærsone. Få eller ingen hjelpearbeidere tar turen hit lenger. Offisielt er leiren borte. Men som en nigerianer sier, ’Man kan se den fra verdensrommet. De sier at leiren er stengt, men det er fremdeles mennesker der. Hvordan kan de hevde at leiren er tom? Og hvordan kan verdenssamfunnet tro på det?’

Etter rundt tretti minutters kjøring kommer de mekkede teltene til syne, reparert og forsterket med presenninger, papp, strie og andre materialer. Et resultat av Libya-krigen, et tilbakevendende politisk problem for Tunisia, og en metafor på migrantstrømmen fra Afrika til Europa.

Shousha har gått gjennom mange stadier. Fra å være en av verdens største flyktningleirer i 2011, tidvis husende opp mot 25.000 flyktninger – de fleste gjestearbeidere fra Asia og Afrika - som rømte fra Libya da borgerkrigen brøt ut, er det nå bare noen hundretalls mennesker igjen. Disse er doble flyktninger som ikke kan repatrieres til hjemlandene sine på grunn av krig og/eller politisk forfølgelse. De er asylsøkere som enten fikk avslag på asylsøknaden sin hos UNHCR, eller som har flyktningstatus, men ikke kommer til å bosettes i vestlige land, fordi de ankom leiren etter 1. desember 2011, fristen satt av UNHCR.

Frivillig-kjøkken i Shousha i begynnelsen av Libya-krigen (mars 2011)

Avslag på asylsøknadene har gjort Lampedusa til en sterk drøm for mange Shousha-beboere. Selv om noen drar videre inn i Tunisia for å prøve å finne jobber, virker landets generelle arbeidsledighet på rundt sytten prosent, enkelte steder over femti prosent, avskrekkene på mange. Uten cartes de séjour har flyktningene ingen rett til å jobbe eller oppholde seg i Tunisia – om de velger å jobbe eller oppholde seg der, blir de ofte utnyttet av arbeidsgivere, og lever i konstant frykt for å bli arrestert eller bøtelagt. Libya, som alle hadde jobber i før revolusjonen, er i en tilstand av kaos. Leiren er ikke lenger beboelig. Hjemvendelse er umulig. Slik drives folk over havet, mot Europa.

’Folk ser ikke noe alternativ’, forklarer en pakistaner som selv prøvde å gjøre den farlige overfarten over Middelhavet i 2011 sammen med kone og barn, og ble reddet fra havet av den tunisiske kystvakten. Den gangen var havet en fluktvei fra krigen i Libya. Nå er havet en fluktvei fra en kummerlig og etter hvert umulig tilværelse som ikke-anerkjent flyktning i Tunisia. Tjenestene i leiren har blitt trappet ned til et minimum det siste året. Matutdelingen ble stanset i oktober 2012. Det ble også utdelingen av sanitære artikler. Organisasjonene sørget ifølge øyenvitner for å destruere alt som hadde gjort Shousha beboelig da de ’stengte’ leiren i juni 2013: Strømledninger ble fjernet, toaletter rykket opp, en skyggegivende struktur av påler og palmeblader, som i sin tid ble satt opp av Dansk Flyktninghjelp, rasert med gravemaskin. Verst av alt: Vanntankene ble punktert. Vannpumpen ble fjernet, og vanntankene ødelagt. Folk går nå en halv kilometer for å hente vann fra et vannhull for gjetere.

Ifølge Barbara Harrell-Bond, grunnlegger av Refugee Studies Center ved Oxford, som besøkte Tunisia i forbindelse med en konferanse om Shousha 22. oktober, er det en ikke uvanlig policy fra UNHCR sin side å rasere stengte leirer for at folk ikke skal kunne bo der lenger. De gjorde for eksempel det samme med en rwandisk flyktningleir i Tanzania i 1996.

’Vi har rett og slett ingen steder å gå’, sier en mann fra Elfenbenskysten. ’Lidelsen får folk til å glemme døden. Det er på grunn av lidelse at folk risikerer livene sine på båter til Europa. De kan ikke refses. Det er ikke deres feil, og de gjør det bare fordi de må.’ Mannen ble selv plukket opp av den tunisiske kystvakten fra en lekk båt med 350 passasjerer i mai 2011, og plassert i Shousha. I det siste har han begynt å tenke på Lampedusa igjen. Han er en av dem som har sagt seg villig til lokal integrasjon i Tunisia – UNHCR sin strategi der verken bosetting i vestlige land eller repatriering til hjemlandet er mulig – men siden asylsøknaden hans ble avslått, kommer han ikke til å få støtte fra UNHCR til integrasjon, for eksempel med å starte et mikroprosjekt som ville kunne gi ham en inntekt.

Vannforsyninger til Shousha, mars 2011

Mousa, en trebarnsfar fra Tsjad som ved hjelp av donasjoner bor midlertidig i en leilighet i byen Medenine fordi konen hans nettopp har født, vil også dra med båten. Hadde det ikke vært for barna, ville han ha vært i Lampedusa for lengst. Ulykker som de som nettopp skjedde, skremmer ham ikke. ’Vi har ikke noe valg’, hevder han. Før pleide Mousa å fraråde folk fra å dra til Lampedusa. Men så var det en mann kalt Issa – en tsjader – som dro fra Shousha på en torsdag, var i Libya på en fredag, og i Lampedusa på en søndag, og Issa er den som oppmuntret alle til å dra til Lampedusa. Han sa, ’Se, så enkelt det er!’

Mousa er klar over at livet i Europa også har sine utfordringer. Men dette er ikke noe folk tenker på når de er her. Og de som nettopp har krysset Middelhavet er tilfredse over å ha nådd Europa. ’Da jeg var i Shousha, drømte jeg om et hus, om å ha vegger rundt meg’, forteller Mousa. ’Nå som jeg er i en leilighet kan jeg begynne å tenke på andre problemer.’

’Hele denne familien vil risikere livet sitt for å komme til Europa’, forteller nigerianske Jamal, som har greid å flytte fra leiren til en leilighet i Ben Guerdane, men knapt greier å betale husleien fra måned til måned. ’Det er to ting involvert: Enten overlever du, eller så dør du. Hvis jeg overlever, kan jeg få et liv. Hvis jeg dør, kan jeg bli reinkarnert.’ Jamal forteller om en somaler som døde før han engang hadde forlatt libysk farvann; båten kantret, og han døde. ’Men vi ber for ham. Han har i det minste fred nå. Denne kvinnen’ – Jamal peker på moren til et hjertesykt barn som også bor i leiligheten – ’har ikke fred. Vi ville alle risikert livene våre for å komme oss til Europa, om vi hadde hatt midler til å betale menneskesmuglerne.’

Jamal utfordrer meg når jeg spør om det ikke er noe afrikansk land han kunne tenke seg å slå seg ned i. ’Er det ett eneste land i Afrika som er ok? Gud skapte den hvite mann og den svarte mann, og ga alle velsignelsene til den hvite mann. Afrika er Djevelens kontinent. Selv om det er vanskelig i Europa, så foretrekker jeg vanskelighetene i Europa. Jeg vil dø der. Det er bedre enn denne miserable tilværelsen. Bedre å dø én gang enn å dø langsomt’, sier mannen som i Shousha også er kjent som chef de village, landsbyens høvding.

Shousha i 2011
Shousha i 2013. Foto: Chaka

Denne teksten ble skrevet i november 2013.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar