Atlanterhav, Middelhav og lagune

Etter noen glass pepret og skummende senegalesisk Touba-kaffe drar vennen min Samuel, en fetter av Samuel og jeg selv til Vridi. En sørlig kyststripe i Abidjan der millionbyen blir landsby, sand, frisk luft og hvite skumtopper. Kjent for sin stadig bulldoserte og gjenoppbygde rastalandsby, men også for Vridi-kanalen som ble åpnet i 1950 og skapte den etterlengtede forbindelsen mellom lagune og hav, skipslast og veinett.

Havet er kraftig her. Bølgene skyller innover barn som slår hjul og leker, og en og annen unggutt som surfer på et stykke drivved. Kvinner og barn ber om å bli tatt bilde av. Håndmalte piroger, alle med ord om Gud, ligger linet opp langs stranden, med blå og hvite fiskegarn i vaser.

Samuel og fetteren hans ler når jeg påpeker at alle fiskere som risikerer livene sine på de små båtene der ute til havs, må være troende. De håndmalte ordene på båtsidene vitner om dette: Le main de l'eternel. Dieu est fort. C'est Dieu qui aide l'homme. Alltid noe om Gud. Kanskje dette er det eneste du har å holde deg fast i, når du er der ute på havet i et eggeskall av en trebåt og vinden blåser opp, eller du setter sjøbein i bølgene fra et gigantisk og likegyldig lasteskip ... uten radio, redningsvester eller motor ... i et land som ikke har ressurser til å redde deg ... Der og da er det bare tanken på Gud som gir deg moralsk støtte. Sjømenn er troende mennesker, innbiller jeg meg. I alle fall sjømenn i skrøpelige farkoster.

Fiskebåter utenfor Vridi, Abidjan, Elfenbenskysten

Og jeg tenker på et hav langt unna. Middelhavet. Som jeg var ved før jeg kom hit. Tre måneder i tankeverdenen til avslåtte flyktninger og illegale immigranter som på et eller annet vis forberedte seg på møtet med havet, bærende eller fatalt, i jakten på et bedre liv.

Jeg har venner som er blitt fisket opp av Middelhavet. Jeg har venner som kanskje har krysset det, etter at jeg dro. Jeg har venner som kanskje er omkommet. Det er så mange her lenger sør som nærer den naive drømmen om Europa, og som sier om å krysse havet til den mye bedre verdenen derrière-l'eau at 'Det skal jeg gjøre!' De er så langt unna den lovløse randen av Nord-Afrika, de aner ikke. Hvor vanskelig det er. Hvor lidelsesfylt.

C. la ut på en båt fra Libya i 2011. 'Du kan ikke røre deg', fortalte han – 'der du setter deg, blir du sittende under hele overfarten. Du må gjøre ditt fornødne på stedet. Folk tisser i plastposer og kaster over bord. Ingen skammer seg over dette. Ingen ser på hverandre. Det er folk som kaster opp når de kjenner lukten av havet, og oppkastet blir værende på skjortebrystet deres hele reisen.' Bare sitte. Bare håpe.

Etter fem dager ble C.s lekke båt plukket opp av den tunisiske kystvakten. Da var allerede en håndfull mennesker døde. Men tre år senere er havet fremdeles den eneste løsningen C. øyner. Jeg får ofte tårer i øynene når C. snakker. Om han overlever ferden over Middelhavet, hva venter ham i Europa? Jeg sier at han ikke forstår. Han sier at jeg ikke forstår. Og kanskje er det jeg som ikke forstår. To av brødrene hans er allerede drept i Elfenbenskysten. Selv er han skadet for livet etter tortur han har gjennomgått i dette landet. Når han sitter i en flyktningleir i Tunisia og snakker om havet, har jeg ingenting å stille opp med. Kanskje er det bedre for ham å gjennomgå en tung asylprosess, rasisme, arbeidsledighet, alle de europeiske utfordringene som rammer overlykkelige flyktninger som en kalddusj når de klatrer ut av båtene i Lampedusa, enn å gå med på UNHCR sin anbefaling og vende tilbake hit, bli arrestert på flyplassen og tatt til en mørk celle der ingen hører skrikene hans.

Farene synes ikke i de lysende nyttårsdekorasjonene i landets økonomiske hovedstad. I smilene på nygiftes ansikter. I de skyggefulle mangotrærne som bruser langs avenyene. Er det farlig her? Det er ikke farlig for meg, men det betyr ikke at det ikke er farlig for deg.

C. hadde mange amuletter som hjalp ham på reisen fra Elfenbenskysten til Libya. Ringer. Kjeder. Amuletter du bærer rundt livet. 'Men når du er på havet, må du kaste fra deg amulettene', fortalte ivorianeren, 'for havet er en ting av Gud, og Gud liker ikke noe som ikke er for Ham.' C. kvittet seg med hele assortimentet av ringer og kjeder da han la ut i båt fra Tripoli. Og han overtalte fetteren til å gjøre det samme. Alle afrikanere gjør dette når de er i båten. Havet liker ikke amuletter, og det er farligere å reise med dem enn uten.

Utsikt til Middelhavet fra Derna, Libya, 2012

Nå, her, tusenvis av kilometer unna, ved det ville og langstrakte Atlanterhavet, bekrefter Samuel at man ikke kan ta med seg magiske amuletter på havet; 'havet ødelegger dem', sier den unge skomakeren der han ser ut over bølgene, akkurat nå uten oppdrag eller penger men likevel lett til sinns, fornøyd med det nye Elfenbenskysten. Fornøyd med president Ouattara.  

Vinden tar bort solens stikk, men du er likevel varm. Varm og klam. Det er som å være inni havets munn, tenker jeg. Havet svelger deg og tankene dine. Så mye kommer til syne her. Og så mye forsvinner her. Du blir liten her. Transporteres langs endeløse strekker av blått uten holdepunkter. 

Store deler av stranden er full av søppel. Bare området utenfor rastalandsbyen samt området mot klippene skiller seg ut. Gutter kommer bort til oss og hevder at de har feid stranden. 'Gi oss noe, vi vil drikke vann!' sier en av dem. Samuel gir dem en mynt, enda han tidligere nektet å gi til en middelaldrende mann med samme historie: 'De er som meg', sier han om guttene. 'Og de sa ikke at vi MÅ.'

Vi kommer til les roches, ikke egentlig klipper, men en menneskeskapt molo skipene går forbi på vei inn til havnen. Et fyrtårn peker mot himmelen bak oss. Samuel hevder at vannet på høyre side av føttene våre er lagune, mens vannet på venstre side hav. Han hevder at fargen ikke er den samme, at havet er mer blått enn lagunen, som er mer grønn. 'Gud er stor', sier fetterne. 'Lagunen og havet møtes her, men blander seg ikke.'

Digre lasteskip passerer. 'Det er de hvites sorcellerie', sier Samuel. 'På et slikt skip er det fem hundre eller tusen containere, skipet veier mange tonn, likevel synker det ikke. Flyet holder seg i luften, likevel faller det ikke.' Jeg ler og sier at det er det lille bidraget til mange mennesker som skaper dette resultatet. Samuel gjentar at det er de hvites sorcellerie. Mens de svartes trolldom bare er for å gjøre ondt, er de hvites trolldom for fellesskapets beste, hevder Samuel. 'Trolldom er ikke bare for å spise mennesker', legger han til. 

På vei fra moloen og ut på veinettet peker Samuel på lagunen og minnes hvordan den var full av lik under 'krisen' (postvalgvolden i 2011), 'gonflé comme ça' (Samuel blåser ut kinnene). For et fælt minne, tenker jeg. Det er jo bare tre år siden. Verdens øyne, inkludert mine, var klistret til Libya på den tiden, men det var hett, som man sier, her også - veldig hett. I august i fjor satt jeg i en diplomats leilighet i Paris og så på videoer fra krisen der folk ble brent levende og gatene var strødd med lik. En pro-Gbagbo venn har forsikret meg om at det blir trøbbel i 2015, året for neste valg. Denne vennen har også blitt torturert; denne vennen er også et menneske som har mistet alt. Kanskje har mine flyktningvenner der i Nord-Afrika både rett i og rett til å se mot Europa? 'Men ikke ta havet', ber jeg dem hver gang.

Nei, ikke ta havet.

Utsikt til Atlanterhavet, Vridi, Elfenbenskysten