Afrika er fullt av mysterier

Hvorfor bestemte du deg for å bli muslim? spør jeg Abou. Han sitter som vanlig på en benk bak det lille skapet sitt med mobiltelefoner, simkort, minnekort og nå klokker. Solen er sterk. Fargene på alt intenst klare. Det virker som om harmattan, sandvinden fra Sahara, har forlatt oss for i år. Bak oss tråkler symaskiner seg gjennom fargerike pagnes, som skal bli kjoler, mens kvinner rører i smult og fra tid til annen tørker seg i ansiktene med en klut. En selgerske sover. Stoler og bord flyttes etter skyggene. 

Abou forteller at han først gikk på en katolsk skole i landsbyen sin Komboro, ikke langt fra Korhogo, men at han mistet motivasjonen. Da han kom hit til Akouedo fant han ut at onkelen hans som bor her er muslim. Abou bestemte seg for å prøve, og islam tiltrakk ham. Ok, sier jeg - men hvorfor bestemte du deg for å gå bort fra animisme?

Abou smiler så det store mellomrommet mellom tennene kommer til syne. Det finnes ingen Gud i animisme, bare divinités, forklarer han. Animister bruker Guds navn, men kjenner ikke betydningen av det. 

Hva mer er, i islam og kristendom finnes det en dommedag. Men ikke i animismen. Du kan gjøre både ondt og godt. Det onde er ikke tilrådelig, men du kan gjøre det. Alle muligheter finnes. Det er opp til deg selv. Men hvis det ikke er noen dommedag, hva motiverer deg til å gjøre godt? spør Abou filosofisk.

Men det finnes mange animister med god moral, påpeker jeg. Ja, sier Abou - det finnes mange animister med god moral. Jeg kan begynne med å nevne min egen mor. Hun er verken kristen eller muslim, men oppførselen hennes er i tråd med god moral.

Animisme er likevel farlig. En kristen vil tilgi hvis noen stjeler fra ham. En animist vil vende seg til fetisjen: 'Noen har stjålet sekken min... om han ikke har gitt den tilbake innen tre dager, vil han dø!' Og vedkommende vil dø. Selv bare det å se på og ta på sekken din kan føre til døden, ifølge Abou.

Du kan be fetisjer og divinités om ting, men det er du, mennesket, som har skapt diviniteten. Og du gir noe for å få. Det er gi-gi. Når jeg spør Abou om slike transaksjoner med diviniteter virker, sier han at det ofte virker, ofte ikke.

Moské i Akouedo under tabaski, da et dyr slaktes

Under kolonitiden, da kolonimakten var på fremmarsj, kunne animister få hele landsbyer til å forsvinne. Når franskmennene kom, var det bare skog der, og når de hadde passert, kom hele landsbyen tilbake. Det var en landsby et sted i nordvest i landet, nær Bouna eller Kong (Abou husker ikke nøyaktig), hvor en mann forvandlet alle innbyggerne til apekatter. Han gjorde det fordi Samory Touré, en marabout fra Guinea og motstandsmann mot fransk kolonisering, var på vei, og fordi Samory Touré innlemmet de sterkeste mennene i hæren sin og drepte resten, for at de ikke skulle kunne fortelle franskmennene at Samory Touré hadde vært der og hvilken retning han hadde gått i.

Da denne motstandsmannen kom til denne landsbyen hvor innbyggerne var forvandlet til apekatter, var det bare én mann igjen, og det var magikeren selv. Samory Touré drepte ham. Slik har det seg at innbyggerne i den landsbyen aldri ble forvandlet til mennesker igjen. Til denne dag er det mange apekatter der, og de nåværende innbyggerne spiser ikke ape. 

Det finnes en moské oppkalt etter Samory Touré i Kong, forteller Abou, men kvinner går ikke inn i den. 

Abou forteller videre om Komboro, der moren hans bor. I Komboro er det en skog. Før kunne man gå til den skogen og be om en tjeneste, og tjenesten ville bli gitt deg. Uten at du måtte betale noe som helst! Du kunne be om en sekk mais, og den ville plutselig stå ved enden av skogen, ferdig malt opp til pulver. ('En restaurant', kommenterer Abous koranskolelærer i lyseblå boubou som har kommet bort og lytter.) Men det var én person som ødela alt - han gjemte seg ved skogen fordi han ville se hvem det er som utfører tjenestene. Han så at det var pygmeer som kom med de ønskede tingene. 'Å, så det er dere!' sa han. Like etterpå ble han gal, men ikke før han hadde latt ordet om hvem det var slippe ut i landsbyen. Siden den gang har det ikke vært noen tjenester å få fra skogen i Komboro. Én mann ødela alt. Er landsbyen sint? lurer jeg. De sørger fremdeles, sier Abou. Det var en hemmelighet, istemmer koranskolelæreren forståelsesfullt.

Men mange ting foregår fremdeles i Komboro og i den skogen. Når folk er ute på åkeren og jobber, kan de høre lyden av tamtam-er fra landsbyen, som fra et bryllup. Men når de kommer tilbake, har intet bryllup funnet sted. Det er pygmeer eller génies som spiller. (Abou og koranskolelæreren bruker ordene 'pygmé' og 'génie' om hverandre; de mener tydeligvis at pygmeer er en slags ånder, akkurat slik en sentralafrikansk kvinne i nabolaget også en gang ga uttrykk for.)

Man driver ikke jakt i skogen i Komboro, forteller Abou videre. Hvis du skyter på et dyr i den skogen, for eksempel hodet dets, er det ditt eget hode som vil skytes i stykker. Sikter du på dyrets bein, og det er ditt eget bein som blir truffet. Det er bare hvis dyret beveger seg ut av skogen at du kan drepe det. Dette står ved lag i Komboro, selv om skogen ikke lenger gir tjenester.

Og en pyton med to kauriskjell i nakken beveger seg rundt i skogen. Det er åpenbart ingen vanlig pyton som har kauriskjell i nakken. Den beveger seg rundt omkring og gjør ikke ondt mot noen. Gjør den godt? vil jeg vite. Dette vet ikke Abou, men han vet at høvdingen gjør en ofring til den på vegne av landsbyen hvert år, og det er han som eventuelt kan fortelle hva godt pytonen gjør. 

Det er også trær der som man ikke hogger. Hogger du i dem med machete, kommer menneskeblod ut. Direktøren for den katolske skolen i Komboro beordet likevel et slikt tre hogget ned... Om natten kom en tornado over huset hans, og hodet hans ble revet av. 

Det er mange mysterier i Afrika, sier Abou, og koranskolelæreren hans er helt enig.

Du kan for eksempel se en kalabass eller tallerken bevege seg langs bakken om natten, helt av seg selv. Dette skjedde med en mann som kom hjem til Komboro sent om natten etter å ha besøkt en nabolandsby på sykkel. Han så en tallerken kabato [rett av mais] manifestere seg og hørte en stemme si: 'Her er kabato. Spis!' 'Hvor er vannet', spurte mannen, og han fikk vann, vasket hendene, og spiste. Dagen etter ble det kjent at en gammel kvinne i landsbyen var død. Det var hun som hadde forvandlet seg til retten av kabato. Hvorfor? lurer jeg. For å skremme folk, sier Abou. Men uansett hvor stor en gryte er, så er det et lokk som passer. Det betyr: Uansett hvor sterk du er, så er det noen som kan måle seg med deg eller som er sterkere enn deg. Mannen var sterkere enn henne, og derfor var det hun som døde, ikke han. Hadde det vært omvendt, ville han ha dødd av å spise den retten med kabato? vil jeg vite. Ja, han ville ha dødd, sier Abou overbevist.

Vodun (eller voodoo)-seremoni i Benin, med fetisj på bordet i forgrunnen