søndag 16. februar 2014

Å lengte etter Den Sentralafrikanske Republikk

Kvinnen i den lille baren med splittede bambusstokk-vegger og bølgeblikktak roper på meg når jeg går forbi. Florence Bangui eller 'Maflo' - en sammenslåing av 'Mama Florence' - er et av mine faste stoppesteder i Akouedo village. Hun betjener den lille brennevinsbaren sin med en røyk i den ene hånden og et glass gul koutoukou i den andre. Hun er tsjadier oppvokst i Den Sentralafrikanske Republikk, og siden faren hennes ble født i Bangui, har hun Bangui som etternavn. Faren hennes var i presidentens garde i SAR og ble drept i tjeneste. Selv ønsket Florence Bangui å bli militær. Men hun ble gift i stedet. 

Ofte forteller hun om fantastiske Sentralafrikanske Republikk mens hun gestikulerer begeistret. Hvor billig kjøtt er - så billig at du kan spise det hver dag; hvor stor auberginen er (en type aubergin du ikke behøver å knuse - den løser seg opp i gryten av seg selv); hvor stor manioken er, som et menneskelår; hvor sterk vinden er; hvor kraftig regnet er; regnskogtømmeret som er der, av hvilken diameter! Når Florence Bangui snakker om landet hun er oppvokst i, høres det ut som en forundringspakke eller et paradis på jord. 

Hadde hun vært i Den Sentralafrikanske Republikken nå, med antibalaka-gruppenes hevntokter mot muslimer av tsjadisk opprinnelse, ville hun antagelig vært på flukt, hun som kommer fra en tsjadisk familie. Men Florence Bangui dveler aldri ved dette, eller ved alt som har gått galt den siste tiden. Hun er fornøyd med kvinnen som ble valgt til overgangspresident i Den Sentralafrikanske Republikk nå nettopp, Catherine Samba-Panza. 'Ça va aller', sier hun optimistisk. En kvinne ved roret, og alt vil ordne seg!

Florence Bangui har ikke vært i hjemlandet sitt på fjorten år. Ektemannen hennes tok henne hit til Abidjan, og forlot henne her, så hun aldri kom seg hjem igjen. 

I den lille brennevinsbaren sin med koutoukou tilsatt ulike typer blader og røtter, serverer hun et ærlig og hardbarket klientell, stort sett soldater fra den nærliggende militærleiren, men også en og annen kuriositet, som niesen til kongen av Koumassi i Ghana, og meg selv, den eneste hvite i Akouedo. Florence Bangui utstråler uforfengelig ærlighet. Ofte går hun i militærbukser og helsetrøyer. Hun har ikke på seg rastaluen i dag, men har fått extension-hår som ser merkelig (men kledelig) feminint ut på henne. Hun friserer seg aldri, forteller hun, unntatt når folk tvinger henne, og selv nå er extension-håret i veien og mest for å jage fluer. Hun rister hodet demonstrativt og ler hest.

Jente i Akouedo, Abidjan

Jeg inviterer henne på hirseøl i lobijentenes bar bare noe titalls meter unna. 'Lobi - de er slavene mine!' sier Florence Bangui stadig når vi sitter med albuene på det grove trebordet og de såkalte 'slavene' romsterende rundt oss. 'Lobiene kommer fra Tsjad!' Florence Bangui blander stadig utrykkene mens vi inntar den gule alkoholen: 'De er slektningene mine! De er slavene mine!'

Å spøke om hvem som er hvem sine slaver er en såkalt plaisanterie her i Elfenbenskysten. Det var under troningen av en senofo-høvding i Abobo at jeg ble forklart grensene for slike vennskapelige fornærmelser: Man kan fornærme noen man er i 'allianse' med, men ikke noen man ikke er i allianse med. 'Jeg vil ikke fornærme en nordmann, for eksempel', sa mannen som fortalte meg dette, og som altså gjerne fornærmer sine malenke-brødre, men aldri meg. Dette forekom meg å være en god forklaring av spøkens spilleregler. I Sør-Sudan fikk jeg inntrykk av at sørsudanere var ganske lei av å bli kalt 'slaver'. Kanskje på grunn av historien med ekte slaveri, nærmere førti års borgerkrig og flere års nesten-krig? Som gir spøken, hvis det er en spøk, en helt annen bismak?

Florence Bangui er hyggelig, men gjør meg litt sliten når hun hyller Boukassa, Den Sentralafrikanske Republikkens andre president og første og eneste 'keiser.' Blant annet hyller hun ham for å ha insistert på ett eneste språk i landet: Sango. 'Han gjorde det obligatorisk for alle å snakke sango', sier Florence Bangui fornøyd. Hun ser ikke ut til å ta notis av Boukassas forbrytelser mens han satt ved makten. Eller kanskje hun ikke vet om massakren av hundre skolebarn som fikk Frankrike til å gå inn og avsette Boukassa i 1979? De skolebarna demonstrerte fordi skoleuniformene, fra Boukassas fabrikk, var for dyre, og fordi det var påbudt å gå med dem. Boukassa selv overvar drapet på de uregjerlige skoleungene. Og det er dette, sammen med Boukassas 2-tonns trone av gull og diamanter, og åpenbare stormannsgalskap, som har gått inn i verdenshukommelsen om den sentralafrikanske herskeren.

Men at Florence Bangui husker andre ting om sin président fondateur er kanskje bare naturlig. Pensum endrer seg fra land til land. Og sango var muligens ingen dum idé. 

Hun er også storfornøyd med at pengene er de samme både i hjemlandet og hennes nye hjemland ved Guineabukten. 'Den Sentralafrikanske Republikken og Elfenbenskysten... Det er den samme CFA. Du gir tusen franc og får tusen franc.' I Kongo-Zaïre (Florence Bangui glemmer at Zaïre heter Den Demokratiske Republikken Kongo nå) har de en annen myntenhet, og er fattige. De ble kolonisert av belgiere, ikke franskmenn. For Florence Bangui utgjør dette hele forskjellen i fortunés. Franskmenn og belgiere 'er ikke samme greie.'

En brennevinstørst militær har kommet for å kalle henne tilbake til pliktene. Florence Bangui reiser seg, tilsynelatende upåvirket av brennevinet, ølet og tchapaloen hun har inntatt i risikabelt gal rekkefølge. Slik er det ikke med meg, og hele dagen min spoleres på grunn av tre kalabasser hirseøl. Når jeg går ut fra lobijentenes hjemmesnekrede bar, snurrer hodet, og det blir ikke noe av verken byplanene eller skriveplanene. 

Men jeg tenker på den røde jordveien i Kamerun som kunne ha tatt meg til SAR en gang, mens jeg i stedet valgte å dra sørover til Kongo-Brazzaville. Jeg tenker på elefantene i Dzanga-Ndoki-reservatet, som dessverre føler menneskenes krig på kroppen. Jeg tenker på alle trådene som går fra Afrikas hjerte til landene rundt - elver, stier og kvegtråkk. Jeg tenker på den merkelige volden som plutselig oppstår. Jeg tenker på dette Afrika som iblant ser ut som det beste stedet på jord, iblant det verste.

Vei i Sør-Sudan

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar