Nouchi, et vagabondspråk

Jeg er ingen lingvist, og hittil har jeg stort sett hatt nok med fransk, som jo er uunnværlig i denne delen av Afrika, og der jeg heldigvis har gått fra rent overlevelsesnivå til nivået kan-faktisk-ha-en-dyp-og-interessant-samtale-om-mange-temaer (veldig deilig!). 

Fransk er en gyllen lingua franca og egentlig alt du trenger. Men det har vært umulig å bo tre måneder i Abidjan uten å støte borti det fransk-ivorianske vagabondspråket nouchi også. Først og fremst et gatespråk satt sammen av tre elementer: korrumpert fransk, afrikanske morsmålsord og det vennen min Koko kaller 'ren nouchi', ord som plutselig bare ER og ikke har noe åpenbart opphav. Nouchi er som en diger og ujålete bøtte alle kan lansere ord i etter lyst og fri fantasi - men det er naturligvis ikke alle ord som får like stor utbredelse, eller noen utbredelse i det hele tatt. 

Nyttig eller bare interessant - her er et lite utvalg:

På nouchi kalles hvite mennesker for 'pogra', en forkortelse for 'peau grattée', skrubbet hud. Det er som om hvite har skrubbet av seg det ytterste laget hud, eller fargen om man vil. Man kan si 'grattée' også om albinoer. 

'Viemôgô' refererer til en eldre person, satt sammen av 'vieux' på fransk og 'môgô' som betyr mann på djula. Mens 'vieillemer' refererer til en eldre kvinne, en kombinasjon av 'vieille' og 'mère.' 

En muskuløs person kalles 'grobra' - store armer. (Det er ikke noen stumme s-er i nouchi, regner jeg med - så det franske 'gros bras' blir til 'grobra'.) En muskuløs person kalles også 'agbôlôté.' 

'Goume-goume' betyr å lengte etter noen (en slags kjærlighetssorg). Du kan si 'J’ai goume-goume', og noen vil spørre, 'Pour qui? Pour qui tu souffres?' 'For hvem? Hvem lider du for?'

'Tapman' er telefon. Fra det franske 'taper', som blant annet betyr å taste. 

'Nyaga' betyr krangling. Når noen sier at det blir nyaga, så betyr det at det blir bråk.

'Boksi' betyr å drikke. 'Allons boksi' - 'la oss gå og drikke.' Mens 'daba' og 'graïlla' betyr å spise. 

Nouchi er særlig nyttig under transaksjoner, når priser skal diskuteres. Pruter du med en taxisjåfør, vil han lyse opp i et smil om du går fra fransk til nouchi. Det viser at du er interessert i kulturen og har fått med deg et og annet. Her er listen:

5 franc kalles 'moro.'

10 franc kalles 'deux moro.'

25 franc kalles 'gôrô.'

100 franc kalles 'togo' eller 'plomb' (plomb betyr bly på fransk, og det passer bra, siden vi snakker om en mynt).

500 franc kalles 'bess.'

1000 franc kalles 'ba.'

1500 kalles 'ba fils' (fils betyr sønn* på fransk, og fem hundre er 'sønnen' til tusen).

2000 kalles 'deux ba' (to ba), 'un bleu' (en blå - fordi den er blå) eller 'Chelsea', fordi flagget til Chelsea er blått.

2500 kalles 'deux ba fils', altså 2 ba + sønn.

5000 kalles 'bon.'

10.000 kalles 'ké'. Et annet navn  er 'tais-toi', hold kjeft, fordi plagsomme koner som maser på ektemennene sine om penger, holder kjeft om de får denne. Eller 'wougeaud', som uttales 'woujo' og er en korrupsjon at det franske ordet rougeau, en slags fransk ekvivalent av redneck - brukes ifølge franske Michel om titusenlappen fordi den var rød før. Kjært barn har mange navn ...

Hvis noen ber deg om penger er det én ting du kan si som vil avvæpne dem og få dem til å smile. Det er, 'Il faut pas me yéré!' Yéré er en korrupsjon av gérer, som betyr exploiter, å utnytte i denne sammenhengen. Altså: Du må ikke utnytte meg! Sier du dette til noen som ba om tusen, vil vedkommende smile og være fornøyd med hundre. Det er franske Michel som lærer meg dette knepet. 

Koko gir et eksempel på en samtale med en taxisjåfør: 'J'ai deux ba.' ('Jeg har to ba.') Taxisjåføren innvender at 'Deux ba est petit! Deux ba est trop fils!' ('To ba er for lite! To ba er for mye sønn [i motsetning til far]!') 'Non, mon vieux, il faut sciencér, pardon!' Når man sier 'sciencér' på nouchi, fra science, vitenskap, så betyr det å reflektere. 'Nei, min gamle, du må reflektere, pardon! Il faut sciencér un peu. Reflekter litt!' Og taxisjåføren går grasiøst ned i pris. Enhver diskusjon er et spill, og nouchi er en del av spillet.

Det må understrekes at nouchi er i stadig endring, og at uttrykkene kan variere fra kommune til kommune i Abidjan. Det er ord i Treichville man ikke kjenner i Cocody, og vice versa. Likevel er det noe intuitivt og folkenært over språket. Som noen treffende sa til meg: 'Selv et lite barn som ikke forstår fransk, kan forstå nouchi.'

*Det er ikke alltid enighet om den etymologiske opprinnelsen til nouchi-ord, og jeg møtte andre som disputerte denne tolkningen og mente at de to ordene ikke er relatert. 

Atlanterhav, Middelhav og lagune

Etter noen glass pepret og skummende senegalesisk Touba-kaffe drar vennen min Samuel, en fetter av Samuel og jeg selv til Vridi. En sørlig kyststripe i Abidjan der millionbyen blir landsby, sand, frisk luft og hvite skumtopper. Kjent for sin stadig bulldoserte og gjenoppbygde rastalandsby, men også for Vridi-kanalen som ble åpnet i 1950 og skapte den etterlengtede forbindelsen mellom lagune og hav, skipslast og veinett.

Havet er kraftig her. Bølgene skyller innover barn som slår hjul og leker, og en og annen unggutt som surfer på et stykke drivved. Kvinner og barn ber om å bli tatt bilde av. Håndmalte piroger, alle med ord om Gud, ligger linet opp langs stranden, med blå og hvite fiskegarn i vaser.

Samuel og fetteren hans ler når jeg påpeker at alle fiskere som risikerer livene sine på de små båtene der ute til havs, må være troende. De håndmalte ordene på båtsidene vitner om dette: Le main de l'eternel. Dieu est fort. C'est Dieu qui aide l'homme. Alltid noe om Gud. Kanskje dette er det eneste du har å holde deg fast i, når du er der ute på havet i et eggeskall av en trebåt og vinden blåser opp, eller du setter sjøbein i bølgene fra et gigantisk og likegyldig lasteskip ... uten radio, redningsvester eller motor ... i et land som ikke har ressurser til å redde deg ... Der og da er det bare tanken på Gud som gir deg moralsk støtte. Sjømenn er troende mennesker, innbiller jeg meg. I alle fall sjømenn i skrøpelige farkoster.

Fiskebåter utenfor Vridi, Abidjan, Elfenbenskysten

Og jeg tenker på et hav langt unna. Middelhavet. Som jeg var ved før jeg kom hit. Tre måneder i tankeverdenen til avslåtte flyktninger og illegale immigranter som på et eller annet vis forberedte seg på møtet med havet, bærende eller fatalt, i jakten på et bedre liv.

Jeg har venner som er blitt fisket opp av Middelhavet. Jeg har venner som kanskje har krysset det, etter at jeg dro. Jeg har venner som kanskje er omkommet. Det er så mange her lenger sør som nærer den naive drømmen om Europa, og som sier om å krysse havet til den mye bedre verdenen derrière-l'eau at 'Det skal jeg gjøre!' De er så langt unna den lovløse randen av Nord-Afrika, de aner ikke. Hvor vanskelig det er. Hvor lidelsesfylt.

C. la ut på en båt fra Libya i 2011. 'Du kan ikke røre deg', fortalte han – 'der du setter deg, blir du sittende under hele overfarten. Du må gjøre ditt fornødne på stedet. Folk tisser i plastposer og kaster over bord. Ingen skammer seg over dette. Ingen ser på hverandre. Det er folk som kaster opp når de kjenner lukten av havet, og oppkastet blir værende på skjortebrystet deres hele reisen.' Bare sitte. Bare håpe.

Etter fem dager ble C.s lekke båt plukket opp av den tunisiske kystvakten. Da var allerede en håndfull mennesker døde. Men tre år senere er havet fremdeles den eneste løsningen C. øyner. Jeg får ofte tårer i øynene når C. snakker. Om han overlever ferden over Middelhavet, hva venter ham i Europa? Jeg sier at han ikke forstår. Han sier at jeg ikke forstår. Og kanskje er det jeg som ikke forstår. To av brødrene hans er allerede drept i Elfenbenskysten. Selv er han skadet for livet etter tortur han har gjennomgått i dette landet. Når han sitter i en flyktningleir i Tunisia og snakker om havet, har jeg ingenting å stille opp med. Kanskje er det bedre for ham å gjennomgå en tung asylprosess, rasisme, arbeidsledighet, alle de europeiske utfordringene som rammer overlykkelige flyktninger som en kalddusj når de klatrer ut av båtene i Lampedusa, enn å gå med på UNHCR sin anbefaling og vende tilbake hit, bli arrestert på flyplassen og tatt til en mørk celle der ingen hører skrikene hans.

Farene synes ikke i de lysende nyttårsdekorasjonene i landets økonomiske hovedstad. I smilene på nygiftes ansikter. I de skyggefulle mangotrærne som bruser langs avenyene. Er det farlig her? Det er ikke farlig for meg, men det betyr ikke at det ikke er farlig for deg.

C. hadde mange amuletter som hjalp ham på reisen fra Elfenbenskysten til Libya. Ringer. Kjeder. Amuletter du bærer rundt livet. 'Men når du er på havet, må du kaste fra deg amulettene', fortalte ivorianeren, 'for havet er en ting av Gud, og Gud liker ikke noe som ikke er for Ham.' C. kvittet seg med hele assortimentet av ringer og kjeder da han la ut i båt fra Tripoli. Og han overtalte fetteren til å gjøre det samme. Alle afrikanere gjør dette når de er i båten. Havet liker ikke amuletter, og det er farligere å reise med dem enn uten.

Utsikt til Middelhavet fra Derna, Libya, 2012

Nå, her, tusenvis av kilometer unna, ved det ville og langstrakte Atlanterhavet, bekrefter Samuel at man ikke kan ta med seg magiske amuletter på havet; 'havet ødelegger dem', sier den unge skomakeren der han ser ut over bølgene, akkurat nå uten oppdrag eller penger men likevel lett til sinns, fornøyd med det nye Elfenbenskysten. Fornøyd med president Ouattara.  

Vinden tar bort solens stikk, men du er likevel varm. Varm og klam. Det er som å være inni havets munn, tenker jeg. Havet svelger deg og tankene dine. Så mye kommer til syne her. Og så mye forsvinner her. Du blir liten her. Transporteres langs endeløse strekker av blått uten holdepunkter. 

Store deler av stranden er full av søppel. Bare området utenfor rastalandsbyen samt området mot klippene skiller seg ut. Gutter kommer bort til oss og hevder at de har feid stranden. 'Gi oss noe, vi vil drikke vann!' sier en av dem. Samuel gir dem en mynt, enda han tidligere nektet å gi til en middelaldrende mann med samme historie: 'De er som meg', sier han om guttene. 'Og de sa ikke at vi MÅ.'

Vi kommer til les roches, ikke egentlig klipper, men en menneskeskapt molo skipene går forbi på vei inn til havnen. Et fyrtårn peker mot himmelen bak oss. Samuel hevder at vannet på høyre side av føttene våre er lagune, mens vannet på venstre side hav. Han hevder at fargen ikke er den samme, at havet er mer blått enn lagunen, som er mer grønn. 'Gud er stor', sier fetterne. 'Lagunen og havet møtes her, men blander seg ikke.'

Digre lasteskip passerer. 'Det er de hvites sorcellerie', sier Samuel. 'På et slikt skip er det fem hundre eller tusen containere, skipet veier mange tonn, likevel synker det ikke. Flyet holder seg i luften, likevel faller det ikke.' Jeg ler og sier at det er det lille bidraget til mange mennesker som skaper dette resultatet. Samuel gjentar at det er de hvites sorcellerie. Mens de svartes trolldom bare er for å gjøre ondt, er de hvites trolldom for fellesskapets beste, hevder Samuel. 'Trolldom er ikke bare for å spise mennesker', legger han til. 

På vei fra moloen og ut på veinettet peker Samuel på lagunen og minnes hvordan den var full av lik under 'krisen' (postvalgvolden i 2011), 'gonflé comme ça' (Samuel blåser ut kinnene). For et fælt minne, tenker jeg. Det er jo bare tre år siden. Verdens øyne, inkludert mine, var klistret til Libya på den tiden, men det var hett, som man sier, her også - veldig hett. I august i fjor satt jeg i en diplomats leilighet i Paris og så på videoer fra krisen der folk ble brent levende og gatene var strødd med lik. En pro-Gbagbo venn har forsikret meg om at det blir trøbbel i 2015, året for neste valg. Denne vennen har også blitt torturert; denne vennen er også et menneske som har mistet alt. Kanskje har mine flyktningvenner der i Nord-Afrika både rett i og rett til å se mot Europa? 'Men ikke ta havet', ber jeg dem hver gang.

Nei, ikke ta havet.

Utsikt til Atlanterhavet, Vridi, Elfenbenskysten

Samtaler om trolldom

Det har trommet på bølgeblikktakene i Akouedo hele morgenen. Regn er ikke hverdagskost på denne tiden av året i Elfenbenskysten, selv om regntiden angivelig varer hele åtte måneder her. Vi befinner oss i den såkalte tørre sesongen nå - sesongen da regn er et velkomment pusterom i det intense, sandreflekterte solskinnet som slår på hoder og parasoller og blikktak fra morgen til kveld.

Når himmelen har vært stille en stund og jeg går ut på tunet blant skamler og oppvaskbaljer, sier tantene i husholdet at det var en ulykke på valentindagen, ved Faya. 'Jeg så den bilen i går morges', sier jeg, da jeg var på vei til troningen av en senofo-høvding i Abobo. (Et vrak på veien mellom Akouedo og Faya, en rød woroworo knust midt mellom feltene - må ha vært en forbikjøring.) 'Det var folk som feiret valentin', opplyser tante Yaya trist. 'De ble knust av en søppelbil på vei til tømming. Alle de fem menneskene i woroworoen døde.'

I dag morges kom regnet. Det var for å vaske bort blodet, mener ébrié-kvinnen. Og merket du lynet? Ja, sier jeg, for det lynet var ganske spesielt da det flerret himmelen i en periode med opphold - det var ganske så stille, og plutselig ett enkelt kjempebrak, det var så du føk sammen. Flere nedslag kom ikke, i det minste ikke like markante - mer en fjern buldring eller murring i horisonten. Nå sier tante Yaya at hvis det lyner slik, så betyr det noe. Y a quelque chose. Hun spesifiserer ikke mer, men y a quelque chose. Det er noe. 

Ulykker - det er presidentens verk, sier hun så. Den nye presidenten, Ouattara. Han ofrer sauer og albinobarn for å lage ulykker i landet. Det har vært mange flere ulykker etter at han kom til makten. I 2011 var det en buss som kom ut av kontroll på broen mellom Plateau og Treichville, bussen falt i lagunen, alle passasjerene omkom. 'Fisker spiste øynene på folk, spiste huden på folk, spiste jusqu'ààà fatigué', sier Anges mamma langtrukkent. Slikt er ikke tilfeldig. Slikt er del av hestehandler og regnskap med det overnaturlige som ingen kan se. 

Litt senere møter jeg Didier, bété og tidligere fallskjermjeger, iført en hvit senofo-drakt i dag, ved siden av den katolske kirken. Jeg spør om lynet i dag morges. Didier husker ikke først, men så sier han, 'Det ene lynet?' 'Ja', sier jeg. 'Når det kommer slik på egen hånd, så er det noen som har kastet det, for å ramme noen', hevder han. 'Så noen er død nå?' spør jeg. 'Ja, eller kommer til å dø', mener Didier.

Han forteller om et tilfelle i Abobo da to unggutter stjal en sau tidlig om morgenen på den siste dagen i fastemåneden ramadan. Muslimen som eide sauen, gikk rundt i kvartalet og annonserte at hvis ikke sauen ble levert tilbake innen to timer, så kom tyvene til å dø, for han hadde betalt dyrt for den. Da de to timene var gått, flerret et lyn himmelen, og man fant de to ungguttene splittet av det, Didier selv inspiserte kroppene deres. Sauen stod tjoret bak dem. 'Hvordan annonserte muslimen advarselen?' lurer jeg. 'Med inkantasjoner', sier Didier. Jeg vil forfølge temaet, men han går over til å snakke om bestefaren sin, en maskedanser som hadde makt til å avverge den typen ting (som lyn). Han var ingen sorcier, men han hadde makt til å avverge. Han var kjent i alle de fire landsbyene som har youroudjouer. Didiers bestefar slo aldri noen, for slo han noen, ville vedkommende dø. Så sterk var maskedanserens makt.

Senofo-musikere ved intronisering av kantonhøvding i Abobo

Didier forteller at moren hans en gang ba ham dra til den store harriste-profeten Doudou Jules i Issia. Det er sorciers som oppsøker denne profeten fordi de vil oppgi trolldom (sorcellerie). Og det er også sorciers som kommer til profeten for å prøve ham. Didier tilbrakte en uke hos profeten og hørte på vitnemålene til slike. En mann som haltet - Didier drar beinet demonstrerende etter seg - var blant de som bekjente sine trolldomssynder. 'Og når du går ut om natten for å bedrive sorcellerie, går du ut som du er, eller forvandler du deg?' spurte profeten. 'Jeg forvandler meg', svarte mannen, 'til en hund med menneskehode.'

Jeg ler litt: 'Hvis en hund med menneskehode kommer forbi her, så vil vi legge merke til det', påpeker jeg. 'Men du kan ikke se det!' insisterer Didier. En sorcier kan gå forbi, tilsynelatende på beina, mens han i virkeligheten går på hodet! En sorcier kan sitte som normalt, mens hodet hans egentlig er nederst, føttene øverst! En sorcier kan rekke deg det du tror er hånden sin, mens det i virkeligheten er beinet! De gjør det for å prøve deg, for å se om du også er trollmann. Reagerer du ikke, vet de at de kan bruke deg. ('Spise deg', er den metaforen folk som snakker om sorcellerie gjerne bruker.)

Mange trollmenn forvandler seg til ugler, hevder Didier videre. Det er derfor vi er redde for ugler i Afrika. Hvis du ser en, dreper du den, for trollmannen vil dø der hvor kroppen hans er. Men det finnes også fuglen ugle. Ikke alle ugler er trollmenn som har forvandlet seg, presiserer Didier.

'Den gamle som døde - har de fortalt deg om henne?' spør han videre. (Landsbyens nest eldste kvinne døde bare en drøy uke etter nyttår, og hele landsbyen kom i begravelsen hennes første februar - en nydelig begravelse for øvrig, som jeg nøt til fulle.) 'Hun var en trollkvinne', sier Didier. Jeg greier knapt å holde overraskelsen tilbake. 'Ingen gikk i begravelsen hennes her fra monsieur Philips hus, for hun har gjort altfor mye vondt mot denne familien', forteller Didier. Den tidligere fallskjermjegeren går ikke inn på hva. Men det ser ut til at jeg kommer til dypere og dypere lag i denne landsbyen hvor jeg har bodd siden desember.

Det var visstnok en malier som så den gamles sanne ansikt, idet hun gikk forbi på gata: 'Hei, hva er det du gjør! Slutt å gjøre det du gjør!' ropte han. Ingen skjønte hvorfor malieren ropte til den gamle, men mens andre så at hun gikk med sine to bein, så malieren at hun skjøv seg fremover på rumpa. Han kunne se det fordi han var klarsynt. Like etter denne avsløringen hovnet beina hennes opp, og hun var på sykehus i en måned... Hun kunne ikke lenger gå normalt.

'Så det ble kjent i landsbyen at den gamle var en trollkvinne?' lurer jeg. 'Kjent!' Didier ler. 'Hun hadde sin klan! Hun var gammel, men kunne forvandle seg til en ung kvinne, som deg.' 'Men halve landsbyen kom i begravelsen hennes', påpeker jeg. 'Hun er en forelder', sier Didier og slår ut med armene på den måten som får deg til å forstå at ingenting utelukker det andre i Afrika, at Afrika er et synkronitetens og mulighetenes kontinent: 'Folk må ledsage henne...'

En tilsynelatende helt vanlig begravelse

Jeg spør Didier om det finnes falske profeter. Han sier at det er mange. 'Så hva om en falsk profet kommer med en falsk anklage?' lurer jeg - 'finnes det ikke folk som er uskyldig anklaget for trolldom?'

Didier snakker først om hvordan du kan bli erklært uskyldig, etter først å ha blitt erklært skyldig - en sorcier kan for eksempel ta ansiktet ditt, eller hele kroppen din, når han går ut for å gjøre ondt, og folk vil tro at det er deg. Da kan du bli renvasket av en klarsynt profet. Hva mer er, hvis medlemmene av en familie gjensidig anklager hverandre for å være sorciers, og man vil finne ut hvem det er, tar man - i Didiers region - noen dråper av barken fra gôpô-treet og heller i alle familiemedlemmenes øyne. De blir værende i huset i tre eller sju dager, og den siste dagen ser man hvem som har røde øyne. De som har hvite øyeepler, er uskyldige, mens den som har røde øyne, er skyldig. 

Jeg vil likevel vite hvordan man forsvarer seg mot falske anklager fra en såkalt profet. Didier har ikke noe umiddelbart svar på dette. Navnet ditt er allerede tilsmusset... Det er alvorlig. 'Du kan bli jaget fra landsbyen', slår han fast.

Jeg forteller om inkvisisjonen i Europa i middelalderen og kvinnene som ble brent levende på bål. Problemet var ikke heksene, men heksejakten, har vi jo funnet ut i ettertid.

Generelt finner jeg frykten for hekser og trollmenn i Afrika dypt foruroligende, selv om det motsatte, utbredt eller ikke, også er foruroligende: Drap og/eller likskjending for bruk av kroppsdeler i svart magi. Afrikansk media (og til en viss grad vestlig, i forbindelse med albinodrap) kommer stadig inn på temaet. Og da må man jo regne med at problemet finnes, og vedvarer. Men er religion det rette motmiddelet mot overtro? Kirker skaper frykt ved å demonisere tradisjonelle religioner og utøverne av dem. Heksejakten tar nok mange flere enn de 'ekte' heksene (om man kan tillate seg å bruke denne betegnelsen på folk som faktisk søker kroppsdeler for oppkokene sine). Utpekingen av barn som hekser i Den Demokratiske Republikken Kongo, slik Theodore Trefon beskriver det i boken Reinventing Order in the Congo: How People Respond to State Failure in Kinshasa, er et eksempel på at karismatiske kirker som bekrefter forestillingsverdenen om hekser og trolldom, og sår frykt og panikk, bare gjør vondt verre. Ofte mistenker jeg at denne demoniseringen kom til Afrika med kristendommen og kolonimaktene. Var afrikanere like redde for trolldom før? Og var magiens ansikt annerledes før - mer av den typen man ser i land der animisme er forholdsvis udemonisert, som Benin: beskyttelse, kontakt med åndeverdenen, helbredelse og rådgiving?

Aviser tar ofte opp svart magi

Det finnes også trolldom eller kontrakter med åndeverdenen som er for det gode, presiserer Didier. Den tidligere fallskjermjegeren forteller en historie om en mann som hjalp til med å børste maur vekk fra en slange - i virkeligheten en génie - og fikk ønsket sitt oppfylt om at alle etterkommerne hans skulle bli rike, så fremt han selv gikk med på å dø. Han ga seg selv for fellesskapets gode. Hendelsen fant sted i Issia, der hvor profeten Doudou Jules holder til.

En lignende historie finnes i Bouaké. Grunnleggeren av UTB, Union des Transports de Bouaké, inngikk en avtale med en génie som kom bort til ham en gang han gikk langs veien og gråt: 'Hvorfor gråter du?' spurte ånden. 'Det er så mange problemer i familien min, ingen jobber, alle er fattige, og jeg er den eldste broren, ansvaret ligger på meg', svarte mannen. 'Så du vil bli rik?' spurte ånden. 'Ja, jeg vil bli rik', bekreftet mannen. I afrikansk magi kommer ingenting uten et offer, og de ble enige om at han skulle gi seg selv for at familien hans og etterkommerne skulle bli rike. Ikke lenge etterpå døde han, men transportselskapet han hadde skapt, ble et av de mest suksessfulle i Elfenbenskysten og Vest-Afrika, ifølge Didier. 'Du finner UTB i Adjamé når du skal reise videre', legger han til. 'Og UTB har ikke ulykker?' spør jeg, Didier gliser og sier at alle selskaper har ulykker. 

Angående det de sa i husholdet jeg selv bor i, om at det har blitt ekstra mye ulykker etter at den nye presidenten kom til makten, så er Didier - pro-Gbagbo og FPI  på sin hals - enig i dette. Særlig etter at den nye veien til Yamoussoukro ble inaugurert, har det vært mange ulykker på den strekningen. Folk sier at det er ofringer. At han - presidenten - har ofringer å gjøre. 

Og her i Abidjan har det lenge vært mange ulykker på strekningen mellom Adjamé og Yopougon, rett utenfor Forêt du Banco, det store naturreservatet midt i byen. De sier at det lever en génie i den skogen, og at ulykkene skjer når ånden krysser veien. Bilene ser den ikke og velter. Det har vært mange, mange ulykker utenfor den skogen. Men så var det en dozo, en mystiker fra nord som hevdet å ha fanget ånden, det ble til og med tatt bilder av den, et vesen med mange hodet som gråt som et barn - 'eller ikke gråt, men snarere ulte', retter Didier seg selv. Etter dette har ulykkene opphørt. 

Når jeg reiser meg, vibrerer hodet av historier. Lyn er ikke bare lyn, gamle damer er ikke bare gamle damer, ulykker er ikke bare ulykker. Dette er Afrika. På godt og vondt, men alltid med et lag du ikke kan se, alltid med en bunn du ikke kan nå. En kvinne blir en fugl og flyr vekk foran nesen på deg. Ingenting er visst hva det ser ut som.

Kirken, et skjold mot trolldom. Her harriste-kirken i M'Badon, Abidjan

Reiserute: Steder jeg skal til og steder jeg skulle ha vært på

Jeg har bestemt meg for reiseruten videre, og det vanskelige Tsjad-visumet har endelig gått i boks. Lenge lurte jeg på om jeg skulle utforske Vest-Afrika mer. Men jeg har bestemt meg for å konsentrere meg i én retning, den nordøstlige. Åpenbart er det viktig for meg å besøke Sør-Sudan igjen - selve målet med denne reisen er å snakke med pastoralistene i Sør-Sudan om kuer. Og jeg tør trygt påstå at noen av de store sentralafrikanske landene er langt mer utilgjengelige på alle måter enn landene i Vest-Afrika - det er rett og slett mindre sjanse for at jeg vil komme meg til dem ved en senere anledning. Å fly til Dakar eller Abidjan og cruise rundt langs Atlanterhavskysten sitter mye løsere enn å fly til, si, N'djamena, dyrt og lite besøkt og separert fra det meste med store strekker ørken. 

Og jeg foretrekker å gjøre de vanskelige reisene først. Har gjort det helt siden jeg begynte å reise. Jeg tok til meg det den svenske romkameraten min Anna sa til meg i Sibir, en gang vi som unge russiskstudenter satt på hver vår seng og frostrøyken stod ut av munnene våre, og tjuefireårige Anna var på vei til å flytte til en oppvarmet leilighet, mens attenårige meg skulle fortsette å sove i kåpe og ullskjerf: 'Man blir bekväm', sa hun. Dette bet jeg meg merke i. Vi blir mer og mer bekvemmelighetssøkende. Vil du gjøre noe utenfor komfortsonen, så gjør det så fort som mulig! Du vet ikke hvor lenge du har peppen. Anna fikk rett: Herberger, haiking og uoppvarmede internater i Sibir er stort sett et tilbakelagt stadium for min del. Har jeg sjansen, tar jeg enkeltrom. Har jeg sjansen, reiser jeg første klasse. 

'Bli her!' oppfordrer en venn av verten min i Akouedo village - 'her har vi alt! Der har de ingenting!' Det er Elfenbenskysten versus Niger og Tsjad han tenker på. Ja, Abidjan er potensielt en afrikansk kosekrok, akkurat som Kampala, Kigali, Nairobi og sikkert noen andre afrikanske (hoved)steder også. Det er stødig strøm og vann her, noe man nesten aldri kan regne med ellers i Afrika. Det er kafeer her. Det er kinoer her. Det er solkrem her. Det er iskrem her. Det er til og med en helsekostbutikk her! Når det ikke er krig og politisk uro, kan man ha et komfortabelt liv i Abidjan. Og komfort er noe jeg snart bare kan si hadet til på min reise mot Sør-Sudan-traktene.

Foran Det indiske hav, Malindi, Kenya

Men når sant skal sies, å forsake komfort til fordel for et eventyr er (ennå) ikke på langt nær så vanskelig som å forsake ett eventyr til fordel for et annet. Å forsake landene vest for Elfenbenskysten for denne gang har ikke vært lett. Jeg formelig sikler etter Liberia, Sierra Leone og Guineaene, som reiseforbildet mitt Elad gjenopplivet minnene om i Paris i sommer; alt fra flodhestspor på en øde øy utenfor Guinea-Bissau til jomfruregnskog med redskapssvingende primater i Liberia. Guineabukt-landene lengre øst har også stor tiltrekningskraft. Hadde jeg hatt litt mer tid, ville jeg ha dratt til Grand Popo i Benin i pinsen for å se om det regner. Det var togoleseren Riku som fortalte historien om pinsen, regnet og den gjerrige borgermesteren (om jeg kan tillate meg en liten avsporing): 

Pinsen er ifølge Riku den største festen i Grand Popo - enda større enn voodoodagen. Og siden folk kommer fra Togo og til og med Europa for å treffe slektningene sine i pinsen, er det viktig at festen ikke spoleres av regn. Derfor betaler borgermesteren hvert år noen magikere for at de skal hindre regnet i å falle på første pinsedag. 'Er pinsen i regntiden?' spurte jeg. 'Nei', sa Riku, 'men det er likevel typisk at det regner rundt denne tiden. Faller ikke regnet på søndagen, kan du være sikker på at det faller mandagen. Skal du reise mandag, bør du reise tidlig, for å unngå så mye som mulig av regnet.' Uansett. Året da denne samtalen mellom Riku og meg utspilte seg - 2008 - betalte borgermesteren magikerne for lite, og de gjorde det motsatte av hva han ville, så alt regnet falt på feil tid. 'Kanskje magien ikke virket', foreslo jeg. 'De gjør dette hvert år, hvorfor kunne de ikke gjøre det i år?' spurte Riku. Han kjøpte ikke det at magien ikke virket. Mer sannsynlig er det at pengene ikke gjorde det. Alle som vet litt om afrikansk magi vet at den er effektiv. Rikus egen bestemor er voodoo-prestinne og har sitt eget tempel i Togo. 

Benin har alltid siden stått på må-besøkes-igjen-listen min, sammen med en stadig lengre liste av afrikanske land. Det er så mange historier som må forfølges. Det er så mange sirkler som må sluttes. Det er så mange påstander som må etterforskes. Det er så mange ting som må forstås bedre. Benin var landet der Afrikabesettelsen min virkelig tok av. Før hadde jeg vært mer... diarésyk, fremmedgjort, svetteklam, sliten av mangelen på privatliv (jeg sov stort sett i telt i Mauritania og på hustopper i Mali, sammen med en haug andre mennesker), sliten av vannrensepumpen, sliten av insekter, sliten av malariaprofylaksen, sliten av toaletter uten dører, sliten av toaletter uten vann, sliten av fransk, som jeg aldri hadde hatt på skolen (beklager på forhånd og i etterkant alle franskfeil på bloggen!), ennå ikke vant til den råtnende fetisjmarkedlukten, generelle mangelen og improvisasjonen rundt meg. 

Men du kommer til et punkt da kjærligheten slår inn. Å bevege seg dypere og dypere i det nettverket av historiefortelling som afrikanske samfunn er laget av... Å kjenne på den gjennomgående og observante menneskeligheten, jeg-ser-deg, du-er-ikke-usynlig-for-meg... Å høre folk si navnet ditt når du passerer... Å vandre blant ildfluer i mørket... Å se babyskilpadder slippes ut i atlanterhavsbølgene... Å stake seg over en elv full av vannhyasinter... Det var i et av disse øyeblikkene at jeg virkelig fikk øynene opp for Afrika. Og følte: Dette er mitt kontinent. Det er hit jeg vil komme på besøk. Det er dette stedet som resonnerer med meg. Det er denne virkeligheten som fascinerer meg. Her, nettopp her vil jeg investere år av livet mitt. 

Punktering, Sør-Kordofan, Sudan

Å lengte etter Den Sentralafrikanske Republikk

Kvinnen i den lille baren med splittede bambusstokk-vegger og bølgeblikktak roper på meg når jeg går forbi. Florence Bangui eller 'Maflo' - en sammenslåing av 'Mama Florence' - er et av mine faste stoppesteder i Akouedo village. Hun betjener den lille brennevinsbaren sin med en røyk i den ene hånden og et glass gul koutoukou i den andre. Hun er tsjadier oppvokst i Den Sentralafrikanske Republikk, og siden faren hennes ble født i Bangui, har hun Bangui som etternavn. Faren hennes var i presidentens garde i SAR og ble drept i tjeneste. Selv ønsket Florence Bangui å bli militær. Men hun ble gift i stedet. 

Ofte forteller hun om fantastiske Sentralafrikanske Republikk mens hun gestikulerer begeistret. Hvor billig kjøtt er - så billig at du kan spise det hver dag; hvor stor auberginen er (en type aubergin du ikke behøver å knuse - den løser seg opp i gryten av seg selv); hvor stor manioken er, som et menneskelår; hvor sterk vinden er; hvor kraftig regnet er; regnskogtømmeret som er der, av hvilken diameter! Når Florence Bangui snakker om landet hun er oppvokst i, høres det ut som en forundringspakke eller et paradis på jord. 

Hadde hun vært i Den Sentralafrikanske Republikken nå, med antibalaka-gruppenes hevntokter mot muslimer av tsjadisk opprinnelse, ville hun antagelig vært på flukt, hun som kommer fra en tsjadisk familie. Men Florence Bangui dveler aldri ved dette, eller ved alt som har gått galt den siste tiden. Hun er fornøyd med kvinnen som ble valgt til overgangspresident i Den Sentralafrikanske Republikk nå nettopp, Catherine Samba-Panza. 'Ça va aller', sier hun optimistisk. En kvinne ved roret, og alt vil ordne seg!

Florence Bangui har ikke vært i hjemlandet sitt på fjorten år. Ektemannen hennes tok henne hit til Abidjan, og forlot henne her, så hun aldri kom seg hjem igjen. 

I den lille brennevinsbaren sin med koutoukou tilsatt ulike typer blader og røtter, serverer hun et ærlig og hardbarket klientell, stort sett soldater fra den nærliggende militærleiren, men også en og annen kuriositet, som niesen til kongen av Koumassi i Ghana, og meg selv, den eneste hvite i Akouedo. Florence Bangui utstråler uforfengelig ærlighet. Ofte går hun i militærbukser og helsetrøyer. Hun har ikke på seg rastaluen i dag, men har fått extension-hår som ser merkelig (men kledelig) feminint ut på henne. Hun friserer seg aldri, forteller hun, unntatt når folk tvinger henne, og selv nå er extension-håret i veien og mest for å jage fluer. Hun rister hodet demonstrativt og ler hest.

Jente i Akouedo, Abidjan

Jeg inviterer henne på hirseøl i lobijentenes bar bare noe titalls meter unna. 'Lobi - de er slavene mine!' sier Florence Bangui stadig når vi sitter med albuene på det grove trebordet og de såkalte 'slavene' romsterende rundt oss. 'Lobiene kommer fra Tsjad!' Florence Bangui blander stadig utrykkene mens vi inntar den gule alkoholen: 'De er slektningene mine! De er slavene mine!'

Å spøke om hvem som er hvem sine slaver er en såkalt plaisanterie her i Elfenbenskysten. Det var under troningen av en senofo-høvding i Abobo at jeg ble forklart grensene for slike vennskapelige fornærmelser: Man kan fornærme noen man er i 'allianse' med, men ikke noen man ikke er i allianse med. 'Jeg vil ikke fornærme en nordmann, for eksempel', sa mannen som fortalte meg dette, og som altså gjerne fornærmer sine malenke-brødre, men aldri meg. Dette forekom meg å være en god forklaring av spøkens spilleregler. I Sør-Sudan fikk jeg inntrykk av at sørsudanere var ganske lei av å bli kalt 'slaver'. Kanskje på grunn av historien med ekte slaveri, nærmere førti års borgerkrig og flere års nesten-krig? Som gir spøken, hvis det er en spøk, en helt annen bismak?

Florence Bangui er hyggelig, men gjør meg litt sliten når hun hyller Boukassa, Den Sentralafrikanske Republikkens andre president og første og eneste 'keiser.' Blant annet hyller hun ham for å ha insistert på ett eneste språk i landet: Sango. 'Han gjorde det obligatorisk for alle å snakke sango', sier Florence Bangui fornøyd. Hun ser ikke ut til å ta notis av Boukassas forbrytelser mens han satt ved makten. Eller kanskje hun ikke vet om massakren av hundre skolebarn som fikk Frankrike til å gå inn og avsette Boukassa i 1979? De skolebarna demonstrerte fordi skoleuniformene, fra Boukassas fabrikk, var for dyre, og fordi det var påbudt å gå med dem. Boukassa selv overvar drapet på de uregjerlige skoleungene. Og det er dette, sammen med Boukassas 2-tonns trone av gull og diamanter, og åpenbare stormannsgalskap, som har gått inn i verdenshukommelsen om den sentralafrikanske herskeren.

Men at Florence Bangui husker andre ting om sin président fondateur er kanskje bare naturlig. Pensum endrer seg fra land til land. Og sango var muligens ingen dum idé. 

Hun er også storfornøyd med at pengene er de samme både i hjemlandet og hennes nye hjemland ved Guineabukten. 'Den Sentralafrikanske Republikken og Elfenbenskysten... Det er den samme CFA. Du gir tusen franc og får tusen franc.' I Kongo-Zaïre (Florence Bangui glemmer at Zaïre heter Den Demokratiske Republikken Kongo nå) har de en annen myntenhet, og er fattige. De ble kolonisert av belgiere, ikke franskmenn. For Florence Bangui utgjør dette hele forskjellen i fortunés. Franskmenn og belgiere 'er ikke samme greie.'

En brennevinstørst militær har kommet for å kalle henne tilbake til pliktene. Florence Bangui reiser seg, tilsynelatende upåvirket av brennevinet, ølet og tchapaloen hun har inntatt i risikabelt gal rekkefølge. Slik er det ikke med meg, og hele dagen min spoleres på grunn av tre kalabasser hirseøl. Når jeg går ut fra lobijentenes hjemmesnekrede bar, snurrer hodet, og det blir ikke noe av verken byplanene eller skriveplanene. 

Men jeg tenker på den røde jordveien i Kamerun som kunne ha tatt meg til SAR en gang, mens jeg i stedet valgte å dra sørover til Kongo-Brazzaville. Jeg tenker på elefantene i Dzanga-Ndoki-reservatet, som dessverre føler menneskenes krig på kroppen. Jeg tenker på alle trådene som går fra Afrikas hjerte til landene rundt - elver, stier og kvegtråkk. Jeg tenker på den merkelige volden som plutselig oppstår. Jeg tenker på dette Afrika som iblant ser ut som det beste stedet på jord, iblant det verste.

Vei i Sør-Sudan

Afrika er fullt av mysterier

Hvorfor bestemte du deg for å bli muslim? spør jeg Abou. Han sitter som vanlig på en benk bak det lille skapet sitt med mobiltelefoner, simkort, minnekort og nå klokker. Solen er sterk. Fargene på alt intenst klare. Det virker som om harmattan, sandvinden fra Sahara, har forlatt oss for i år. Bak oss tråkler symaskiner seg gjennom fargerike pagnes, som skal bli kjoler, mens kvinner rører i smult og fra tid til annen tørker seg i ansiktene med en klut. En selgerske sover. Stoler og bord flyttes etter skyggene. 

Abou forteller at han først gikk på en katolsk skole i landsbyen sin Komboro, ikke langt fra Korhogo, men at han mistet motivasjonen. Da han kom hit til Akouedo fant han ut at onkelen hans som bor her er muslim. Abou bestemte seg for å prøve, og islam tiltrakk ham. Ok, sier jeg - men hvorfor bestemte du deg for å gå bort fra animisme?

Abou smiler så det store mellomrommet mellom tennene kommer til syne. Det finnes ingen Gud i animisme, bare divinités, forklarer han. Animister bruker Guds navn, men kjenner ikke betydningen av det. 

Hva mer er, i islam og kristendom finnes det en dommedag. Men ikke i animismen. Du kan gjøre både ondt og godt. Det onde er ikke tilrådelig, men du kan gjøre det. Alle muligheter finnes. Det er opp til deg selv. Men hvis det ikke er noen dommedag, hva motiverer deg til å gjøre godt? spør Abou filosofisk.

Men det finnes mange animister med god moral, påpeker jeg. Ja, sier Abou - det finnes mange animister med god moral. Jeg kan begynne med å nevne min egen mor. Hun er verken kristen eller muslim, men oppførselen hennes er i tråd med god moral.

Animisme er likevel farlig. En kristen vil tilgi hvis noen stjeler fra ham. En animist vil vende seg til fetisjen: 'Noen har stjålet sekken min... om han ikke har gitt den tilbake innen tre dager, vil han dø!' Og vedkommende vil dø. Selv bare det å se på og ta på sekken din kan føre til døden, ifølge Abou.

Du kan be fetisjer og divinités om ting, men det er du, mennesket, som har skapt diviniteten. Og du gir noe for å få. Det er gi-gi. Når jeg spør Abou om slike transaksjoner med diviniteter virker, sier han at det ofte virker, ofte ikke.

Moské i Akouedo under tabaski, da et dyr slaktes

Under kolonitiden, da kolonimakten var på fremmarsj, kunne animister få hele landsbyer til å forsvinne. Når franskmennene kom, var det bare skog der, og når de hadde passert, kom hele landsbyen tilbake. Det var en landsby et sted i nordvest i landet, nær Bouna eller Kong (Abou husker ikke nøyaktig), hvor en mann forvandlet alle innbyggerne til apekatter. Han gjorde det fordi Samory Touré, en marabout fra Guinea og motstandsmann mot fransk kolonisering, var på vei, og fordi Samory Touré innlemmet de sterkeste mennene i hæren sin og drepte resten, for at de ikke skulle kunne fortelle franskmennene at Samory Touré hadde vært der og hvilken retning han hadde gått i.

Da denne motstandsmannen kom til denne landsbyen hvor innbyggerne var forvandlet til apekatter, var det bare én mann igjen, og det var magikeren selv. Samory Touré drepte ham. Slik har det seg at innbyggerne i den landsbyen aldri ble forvandlet til mennesker igjen. Til denne dag er det mange apekatter der, og de nåværende innbyggerne spiser ikke ape. 

Det finnes en moské oppkalt etter Samory Touré i Kong, forteller Abou, men kvinner går ikke inn i den. 

Abou forteller videre om Komboro, der moren hans bor. I Komboro er det en skog. Før kunne man gå til den skogen og be om en tjeneste, og tjenesten ville bli gitt deg. Uten at du måtte betale noe som helst! Du kunne be om en sekk mais, og den ville plutselig stå ved enden av skogen, ferdig malt opp til pulver. ('En restaurant', kommenterer Abous koranskolelærer i lyseblå boubou som har kommet bort og lytter.) Men det var én person som ødela alt - han gjemte seg ved skogen fordi han ville se hvem det er som utfører tjenestene. Han så at det var pygmeer som kom med de ønskede tingene. 'Å, så det er dere!' sa han. Like etterpå ble han gal, men ikke før han hadde latt ordet om hvem det var slippe ut i landsbyen. Siden den gang har det ikke vært noen tjenester å få fra skogen i Komboro. Én mann ødela alt. Er landsbyen sint? lurer jeg. De sørger fremdeles, sier Abou. Det var en hemmelighet, istemmer koranskolelæreren forståelsesfullt.

Men mange ting foregår fremdeles i Komboro og i den skogen. Når folk er ute på åkeren og jobber, kan de høre lyden av tamtam-er fra landsbyen, som fra et bryllup. Men når de kommer tilbake, har intet bryllup funnet sted. Det er pygmeer eller génies som spiller. (Abou og koranskolelæreren bruker ordene 'pygmé' og 'génie' om hverandre; de mener tydeligvis at pygmeer er en slags ånder, akkurat slik en sentralafrikansk kvinne i nabolaget også en gang ga uttrykk for.)

Man driver ikke jakt i skogen i Komboro, forteller Abou videre. Hvis du skyter på et dyr i den skogen, for eksempel hodet dets, er det ditt eget hode som vil skytes i stykker. Sikter du på dyrets bein, og det er ditt eget bein som blir truffet. Det er bare hvis dyret beveger seg ut av skogen at du kan drepe det. Dette står ved lag i Komboro, selv om skogen ikke lenger gir tjenester.

Og en pyton med to kauriskjell i nakken beveger seg rundt i skogen. Det er åpenbart ingen vanlig pyton som har kauriskjell i nakken. Den beveger seg rundt omkring og gjør ikke ondt mot noen. Gjør den godt? vil jeg vite. Dette vet ikke Abou, men han vet at høvdingen gjør en ofring til den på vegne av landsbyen hvert år, og det er han som eventuelt kan fortelle hva godt pytonen gjør. 

Det er også trær der som man ikke hogger. Hogger du i dem med machete, kommer menneskeblod ut. Direktøren for den katolske skolen i Komboro beordet likevel et slikt tre hogget ned... Om natten kom en tornado over huset hans, og hodet hans ble revet av. 

Det er mange mysterier i Afrika, sier Abou, og koranskolelæreren hans er helt enig.

Du kan for eksempel se en kalabass eller tallerken bevege seg langs bakken om natten, helt av seg selv. Dette skjedde med en mann som kom hjem til Komboro sent om natten etter å ha besøkt en nabolandsby på sykkel. Han så en tallerken kabato [rett av mais] manifestere seg og hørte en stemme si: 'Her er kabato. Spis!' 'Hvor er vannet', spurte mannen, og han fikk vann, vasket hendene, og spiste. Dagen etter ble det kjent at en gammel kvinne i landsbyen var død. Det var hun som hadde forvandlet seg til retten av kabato. Hvorfor? lurer jeg. For å skremme folk, sier Abou. Men uansett hvor stor en gryte er, så er det et lokk som passer. Det betyr: Uansett hvor sterk du er, så er det noen som kan måle seg med deg eller som er sterkere enn deg. Mannen var sterkere enn henne, og derfor var det hun som døde, ikke han. Hadde det vært omvendt, ville han ha dødd av å spise den retten med kabato? vil jeg vite. Ja, han ville ha dødd, sier Abou overbevist.

Vodun (eller voodoo)-seremoni i Benin, med fetisj på bordet i forgrunnen

Fra Shousha til Lampedusa: ’Vi har ikke noe valg.’

Veien til Shousha går gjennom en ørken trukket med gresstuster og tistler. Utsalgene med smuglerbensin fra Libya har forsvunnet bak oss, så vel som teppebutikkene med tepperuller utenfor, madrassene i varm plast, glitrende aluminium- og stålkokekar, sjekkpunktet av piggtrådkveiler og gamle oljetønner. Bare få og spredte akasietrær strekker greinene mot himmelen. Vi befinner oss i ingenmannslandet mellom den libyske grensen Ras Ajdir og den tunisiske byen Ben Guerdane.

To og et halvt år etter at jeg først kom hit som frivillig under Libya-krigen, er veien til flyktningleiren drastisk endret. Den gang ble lass av melk, bagetter, såpe, grønnsaker, appelsiner og annen nødhjelp kjørt inn på alt fra lastebiler til turistbusser. Nå er det bare tunisiske militære som holder flyktningene med selskap. Leiren er en militærsone. Få eller ingen hjelpearbeidere tar turen hit lenger. Offisielt er leiren borte. Men som en nigerianer sier, ’Man kan se den fra verdensrommet. De sier at leiren er stengt, men det er fremdeles mennesker der. Hvordan kan de hevde at leiren er tom? Og hvordan kan verdenssamfunnet tro på det?’

Etter rundt tretti minutters kjøring kommer de mekkede teltene til syne, reparert og forsterket med presenninger, papp, strie og andre materialer. Et resultat av Libya-krigen, et tilbakevendende politisk problem for Tunisia, og en metafor på migrantstrømmen fra Afrika til Europa.

Shousha har gått gjennom mange stadier. Fra å være en av verdens største flyktningleirer i 2011, tidvis husende opp mot 25.000 flyktninger – de fleste gjestearbeidere fra Asia og Afrika - som rømte fra Libya da borgerkrigen brøt ut, er det nå bare noen hundretalls mennesker igjen. Disse er doble flyktninger som ikke kan repatrieres til hjemlandene sine på grunn av krig og/eller politisk forfølgelse. De er asylsøkere som enten fikk avslag på asylsøknaden sin hos UNHCR, eller som har flyktningstatus, men ikke kommer til å bosettes i vestlige land, fordi de ankom leiren etter 1. desember 2011, fristen satt av UNHCR.

Frivillig-kjøkken i Shousha i begynnelsen av Libya-krigen (mars 2011)

Avslag på asylsøknadene har gjort Lampedusa til en sterk drøm for mange Shousha-beboere. Selv om noen drar videre inn i Tunisia for å prøve å finne jobber, virker landets generelle arbeidsledighet på rundt sytten prosent, enkelte steder over femti prosent, avskrekkene på mange. Uten cartes de séjour har flyktningene ingen rett til å jobbe eller oppholde seg i Tunisia – om de velger å jobbe eller oppholde seg der, blir de ofte utnyttet av arbeidsgivere, og lever i konstant frykt for å bli arrestert eller bøtelagt. Libya, som alle hadde jobber i før revolusjonen, er i en tilstand av kaos. Leiren er ikke lenger beboelig. Hjemvendelse er umulig. Slik drives folk over havet, mot Europa.

’Folk ser ikke noe alternativ’, forklarer en pakistaner som selv prøvde å gjøre den farlige overfarten over Middelhavet i 2011 sammen med kone og barn, og ble reddet fra havet av den tunisiske kystvakten. Den gangen var havet en fluktvei fra krigen i Libya. Nå er havet en fluktvei fra en kummerlig og etter hvert umulig tilværelse som ikke-anerkjent flyktning i Tunisia. Tjenestene i leiren har blitt trappet ned til et minimum det siste året. Matutdelingen ble stanset i oktober 2012. Det ble også utdelingen av sanitære artikler. Organisasjonene sørget ifølge øyenvitner for å destruere alt som hadde gjort Shousha beboelig da de ’stengte’ leiren i juni 2013: Strømledninger ble fjernet, toaletter rykket opp, en skyggegivende struktur av påler og palmeblader, som i sin tid ble satt opp av Dansk Flyktninghjelp, rasert med gravemaskin. Verst av alt: Vanntankene ble punktert. Vannpumpen ble fjernet, og vanntankene ødelagt. Folk går nå en halv kilometer for å hente vann fra et vannhull for gjetere.

Ifølge Barbara Harrell-Bond, grunnlegger av Refugee Studies Center ved Oxford, som besøkte Tunisia i forbindelse med en konferanse om Shousha 22. oktober, er det en ikke uvanlig policy fra UNHCR sin side å rasere stengte leirer for at folk ikke skal kunne bo der lenger. De gjorde for eksempel det samme med en rwandisk flyktningleir i Tanzania i 1996.

’Vi har rett og slett ingen steder å gå’, sier en mann fra Elfenbenskysten. ’Lidelsen får folk til å glemme døden. Det er på grunn av lidelse at folk risikerer livene sine på båter til Europa. De kan ikke refses. Det er ikke deres feil, og de gjør det bare fordi de må.’ Mannen ble selv plukket opp av den tunisiske kystvakten fra en lekk båt med 350 passasjerer i mai 2011, og plassert i Shousha. I det siste har han begynt å tenke på Lampedusa igjen. Han er en av dem som har sagt seg villig til lokal integrasjon i Tunisia – UNHCR sin strategi der verken bosetting i vestlige land eller repatriering til hjemlandet er mulig – men siden asylsøknaden hans ble avslått, kommer han ikke til å få støtte fra UNHCR til integrasjon, for eksempel med å starte et mikroprosjekt som ville kunne gi ham en inntekt.

Vannforsyninger til Shousha, mars 2011

Mousa, en trebarnsfar fra Tsjad som ved hjelp av donasjoner bor midlertidig i en leilighet i byen Medenine fordi konen hans nettopp har født, vil også dra med båten. Hadde det ikke vært for barna, ville han ha vært i Lampedusa for lengst. Ulykker som de som nettopp skjedde, skremmer ham ikke. ’Vi har ikke noe valg’, hevder han. Før pleide Mousa å fraråde folk fra å dra til Lampedusa. Men så var det en mann kalt Issa – en tsjader – som dro fra Shousha på en torsdag, var i Libya på en fredag, og i Lampedusa på en søndag, og Issa er den som oppmuntret alle til å dra til Lampedusa. Han sa, ’Se, så enkelt det er!’

Mousa er klar over at livet i Europa også har sine utfordringer. Men dette er ikke noe folk tenker på når de er her. Og de som nettopp har krysset Middelhavet er tilfredse over å ha nådd Europa. ’Da jeg var i Shousha, drømte jeg om et hus, om å ha vegger rundt meg’, forteller Mousa. ’Nå som jeg er i en leilighet kan jeg begynne å tenke på andre problemer.’

’Hele denne familien vil risikere livet sitt for å komme til Europa’, forteller nigerianske Jamal, som har greid å flytte fra leiren til en leilighet i Ben Guerdane, men knapt greier å betale husleien fra måned til måned. ’Det er to ting involvert: Enten overlever du, eller så dør du. Hvis jeg overlever, kan jeg få et liv. Hvis jeg dør, kan jeg bli reinkarnert.’ Jamal forteller om en somaler som døde før han engang hadde forlatt libysk farvann; båten kantret, og han døde. ’Men vi ber for ham. Han har i det minste fred nå. Denne kvinnen’ – Jamal peker på moren til et hjertesykt barn som også bor i leiligheten – ’har ikke fred. Vi ville alle risikert livene våre for å komme oss til Europa, om vi hadde hatt midler til å betale menneskesmuglerne.’

Jamal utfordrer meg når jeg spør om det ikke er noe afrikansk land han kunne tenke seg å slå seg ned i. ’Er det ett eneste land i Afrika som er ok? Gud skapte den hvite mann og den svarte mann, og ga alle velsignelsene til den hvite mann. Afrika er Djevelens kontinent. Selv om det er vanskelig i Europa, så foretrekker jeg vanskelighetene i Europa. Jeg vil dø der. Det er bedre enn denne miserable tilværelsen. Bedre å dø én gang enn å dø langsomt’, sier mannen som i Shousha også er kjent som chef de village, landsbyens høvding.

Shousha i 2011

Shousha i 2013. Foto: Chaka

Denne teksten ble skrevet i november 2013.

Norsk media er en bamsemumsindustri

Etter at jeg fikk øynene opp for verden – og med den, internasjonalt media – vender jeg meg sjelden til norsk media for informasjon.

Påstanden 'Ingen vil lese intelligente artikler', som en amerikansk journalistvenn av meg fremsatte, er jeg ikke enig i. I Egypt rives avisene vekk før trykksverten omtrent er tørr, og de handler ikke om Rihanna og Shakira, 'herlige' youtubevideoer (som du jo kan se på YouTube) eller folks oppmerksomhetssøkende små stunt som sjelden har noe på nyhetene å gjøre - men om nasjonalforsamlingen, presidenten, høyesterett, kort sagt ting som beveger Egypt. I Sør-Sudan sitter folk trollbundet foran nyhets-tv, og der er ikke fordi de lurer på hvem som kom på fest med hvem, men fordi det er en ny regjering, en ny lov eller en viktig konferanse det dreier seg om. I Elfenbenskysten står det en liten menneskemengde foran hvert avisutsalg og leser forsider på aviser de ikke har råd til å kjøpe - det er den internasjonale menneskerettighetsdomstolen og neste valg det går i.

Nordmenn leste aviser også da de ikke var tabloide, og når det kommer til hva som interesserer folk, er dette bare et spørsmål om hva man er vant til. Norsk media har blitt en bamsemumsindustri, og jeg vet ikke hvem sin skyld dette er, lesernes eller mediahusenes, men det er ikke godt for folk å bli fødd på sladder, retusjerte kjendiser og små-nyheter-gjort-store-fordi-de-er-groteske i det lange løp. Jeg mener faktisk den ganske harde konklusjonen jeg kommer med i innlegget mitt i Dagbladet: Du blir det du leser!

Noen kaller kritikken av folks lesevaner for åndssnobberi. Det har ikke å gjøre med åndssnobberi, mener jeg, men med bevisstgjøring rundt den informasjonen eller den informasjonserstatningen vi tar til oss. Jeg slukte Sagaen om Isfolket da jeg var 12; slike bøker skal uten tvil finnes, fjortisblogger skal finnes. Men media stiller i en ganske annen kategori. Prøv å erstatte setningen 'Jeg leser det jeg har lyst på' med setningen 'Jeg spiser det jeg har lyst på.' Det vi mater sinnet med, er like viktig som det vi mater kroppen med, synes jeg ... så det er neppe åndssnobberi å etterlyse kvalitet i Norges største aviser, like lite som det er matsnobberi å fortelle folk at grønnsaker er bedre enn snop. Spørsmålet er ikke om sex og sladder skal finnes på markedet, men om det skal finnes i nasjonalt media, som skal være vår informasjonskilde om Norge og verden.

Pornografiseringen av norsk media blir ekstra tydelig når man reiser. Jeg tør nesten ikke åpne nettutgaven av Aftenposten når jeg sitter på internettkafé i Sudan på grunn av bildene av lettkledde menneskekropper som pryder sidene der - med mindre jeg sitter helt bakerst og innerst i hjørnet eller mellom skillevegger, der de som surfer på ulovlig porno gjerne sitter. En sudaner som kikker over skulderen min, vil neppe tro at det er en av mitt lands største aviser jeg sitter og skummer. Og for meg også, fordi jeg uvilkårlig tar farge av landet og kulturen jeg befinner meg i, er det hele faktisk litt pinlig.

Media er et av de viktigste redskapene vi har i konstruksjonen av verdensbilder, men ligner i dag mer et nytelsesmiddel enn en næringskilde i Norge.

Uansett hvordan og hvorfor denne utviklingen begynte, og uansett hvor vond gammel vane er å vende: Her kan både norske fortellere og norske lesere gjøre mye bedre.

Pressekorps i Juba under Sør-Sudans uavhengighetsdag, 9. juli 2011. 

Afrikansk natur på godt og vondt

En mann som drikker bissap - den rubinrøde hibiskussaften som selges frossen på pose over hele Vest-Afrika - forteller meg at bissap også er en malariamedisin. 'Når et barn har malaria går moren inn i skogen og samler blader', opplyser han: 'teak, bambus, hibiskus og et tre du ikke kjenner.' Moren utvinner saften og får barnet til å drikke. Hun lager også et oppkok i en gryte, legger kledet sitt over gryten og det syke barnet, og lar barnet inhalere dampen ...

'Alle regionene har sine medisiner, avhengig av vegetasjonen', forteller mannen. 'Nord har sine medisiner og sør har sine, men for de samme sykdommene.'

Malariamedisiner på Floras kjøkkenbenk

'Det er mange ting afrikanere lærer av foreldrene sine', fremholder han videre. 'Afrikanere går ikke med armbåndsur, men de kjenner tiden.' 'På solen?' spør jeg. 'Ja, og på dyrenes skrik. Ved midnatt blir det stille, veldig stille. Og himmelen endrer seg – den blir blå.' 'Blå? Ikke svart?' lurer jeg. 'Blå', insisterer mannen. 'Vi kjenner også tiden på skyggenes lengde. Vi vet om klokken er ti, elleve eller tolv.' 

Senere spør jeg vennen min Samuel i Treichville om han kjenner til det ukjente malaria-medisintreet. Han sier at han ikke kjenner det, men at han kjenner baobabtreet. 'Et veldig farlig tre', påstår Samuel. 'Det spiser mennesker. Det finnes på savannen. Baobabtrær finnes her også, men ikke farlige. Jo forresten' - Samuel tenker seg om - 'om natten er de farlige! Et av dem i hagen til Ecole du Pont i Treichville, spiste tre barn og en vaktmann før det ble hogget ned. Vaktmannen ble spist da han prøvde å stoppe det. Treets røtter fanget ham og trakk ham ned i jorden. De hogget det treet like etterpå.' Hendelsen fant sted i 1996 eller 1997.

Altså, et tre som spiser mennesker? Dette er en av de tingene som kanskje fascinerer meg mest med Afrika: Den livlige, for ikke å si elleville fantasien. Men her er det ingen som sier, 'Det er ikke sant!' eller 'Det tror jeg ikke på!' Skeptikerkulturen finnes liksom ikke her. I alle fall ikke i forhold til overnaturlige fenomener.

Tallerken i Bouaflé, Elfenbenskysten

En gang den tidligere fallskjermjegeren Didier hjelper meg med å kaste søppel, og forteller meg om en génie 'høyere enn det treet der', med ild stående ut av munnen, som befinner seg på et fjell i hjemområdet hans, forteller jeg Didier hva Samuel sa om baobabtreet. Didier sier at det er mulig. Det finnes slike trær, men det er ikke selve treet som er dårlig, men le sorcier som bruker det.

Didier er et av de mest informerte og kunnskapsrike menneskene jeg kjenner, vet utrolig mye om afrikansk politikk og politisk historie, og det er bare når vi kommer til det jeg ville kalt den livlige fantasien at jeg tar det han sier med en klype salt. En gang forteller han meg at enhjørninger er det eneste dyret som dreper elefanter. Det dreper elefanter med hornet sitt. Og dette er naturligvis knyttet til en konspirasjonsteori: Frankrikes fredsbevarende styrke i Elfenbenskysten heter Opération Licorne, Operasjon Enhjørning, mens elefanten er Elfenbenskystens nasjonalsymbol. Didier er pro-Gbagbo og følgelig ganske sur på Frankrike, som alle pro-Gbago anser for å blande seg inn i ivorianske affærer. Ikke derfor så rart at enhjørningen tilskrives elefantfiendtlige egenskaper. Men er ikke enhjørningens legendariske natur ganske så kjent? Når jeg spør Didier om enhjørninger finnes, sier han at de finnes, men ikke her.

Spennende er det uansett alltid å snakke om naturen, og det er ingen tvil om at afrikansk natur både kan kurere og drepe ...

Et tre jeg la meg under i Mali en gang

Veivisning til en afrikansk konge

Jeg elsker dette bildets fortelling om tilgjengelighet. Til høyre, et skilt til med veivisning til en afrikansk konge, på fire språk, med pil og telefonnummer og til og med en illustrasjon av palasset hans ...

I midten, De Himmelske Kristne, en afrikansk kirke (eller sekt) som blant annet har dedikert seg til å bekjempe voodoo, men som ikke er så helt ulik voodoo selv. 

Og til venstre et skilt til en bar, Ungdommens Paradis, hvor man kan leske seg i øl i den fuktige Guineabuktvarmen. 

Jeg får så sterke Beninminner når jeg ser på bildet. For det var vitterlig mange konger, mye voodoo og mye øl og moonshine i det landet. 

Bildet er tatt i 2009, ved et veikryss i Oudiah, en by på den vestafrikanske 'slavekysten' og et viktig sentrum for voodoo.