fredag 31. januar 2014

Ingen skatt i søppelposen: Å få søppelet sitt usett ut av verden

Den tidligere fallskjermjegeren Didier er min allierte i Akouedo når det gjelder å kaste søppel. Jeg har behov for å kaste søppel med litt diskresjon, og transporterer posen ubemerket, det vil si omhyggelig forkledd, til Didiers cour, hvor han legger den i sekken sin og følger meg til et avsidesliggende del av dyngen for å hive den uten at noen ser oss. Det er han som hiver den, mens jeg står litt unna - på den måten tiltrekker søppelet mitt seg mindre oppmerksomhet.


Jeg har kjøpt en fargerik bag for å kamuflere det at jeg går med søppel. 'Hva har du inni?' spør de gamle i le grand cour. 'Bare søppel', sier jeg. 'La oss se først om det er noe der vi kan bruke!' sier tante Yaya. 'Det er ingenting brukbart der, tro meg', sier jeg. Når jeg nesten er ute på gaten roper de etter meg: 'Skal du kaste bagen?' 'Nei, nei', ler jeg. De tror stadig at jeg kaster fine ting, mens det bare er alminnelig bananskall og liknende jeg hiver.

Etter den første ubehagelige søppelkastingen, da alt ble spjæret og gjennomgått foran øynene mine, hopet søppelet seg opp på rommet mitt. Det var å fø på kakerlakker, naturligvis, men først når det ble skikkelig uutholdelig, betrodde jeg meg til Didier.

Akouedo er litt spesielt når det kommer til søppel. Landsbyen er vertskap for Abidjans eneste offisielle søppeldynge, som dekker et område på 150 hektar. Det å finkjemme søppel for brukbare ting er manges levebrød her. Men siden jeg bor her, vil jeg gjerne slippe å få alt jeg hiver nøye studert. Jeg vurderte til og med å ta med meg søppelposene helt til Plateau for å hive dem der. Naturligvis ville de bli studert, likevel, når de kommer med søppelbilene til Akouedo - men forskjellen er at det da ville vært anonymisert avfall, alt i den store støpeskjeen.

Søppeldyngen i Akouedo (Abidjan)

Takk og lov for Didier! Man slipper å gå til tungvinte skritt når man har en alliert. Den tidligere fallskjermjegeren legger søppelposene mine i sekken sin, og vi går sammen til søppeldyngen, områder jeg aldri ville ha besøkt alene, og særlig ikke i skumringen. En merkelig trolsk tåke ligger over et nygravd hull, stort og dypt som en gigantisk jettegryte. Røyk kommer drivende fra flere bål. Didier sier at de brenner gamle matvarer for at kvinner ikke skal komme og plukke dem opp for å selge dem på markedet igjen. En kompis av ham kjøpte en stor kjekspakke en gang for femti franc - 'En så stor pakke kan ikke koste så lite, la det være', sa Didier, men kompisen protesterte: 'Nei, det er billig!' Dagen etter ringte han og sa at han hadde diaré. Det er for å unngå slike situasjoner at selskapet som har ansvar for dyngen, setter fyr på gamle matvarer.

Like der hvor vi kaster søppelet mitt, døde  en mann for tre-fire år siden. Han jaktet på en varan, 'en øgle som forsvarer seg med halen sin', ifølge Didier. Folk spiser varaner, og det var derfor denne mannen jaktet på en. Men da han kom til et visst punkt på søppeldyngen, gikk han gjennom; underlaget var som kvikkleire. Redningsmennene greide ikke å hente opp kroppen. De stakk ned en ti meter lang trestokk som ennå ikke traff bunnen. Etter noen dager kom imidlertid kroppen opp av seg selv. Da var den hvit - 'hvitere enn deg', sier verten min Bernhard malerisk, på grunn av gassen i dyngen.

En annen skrekkhistorie er Probo Koala-skandalen i 2006, da giftig avfall fra et nederlandsk skip ble dumpet på forskjellige steder Abidjan. Flere av vennene mine i Akoudo ble berørt, og noen havnet på sykehus. Jeg sluttet å drikke kranvann i Akouedo etter å ha forsket litt på denne episoden. En fullstendig likegyldighet overfor lokalbefolkningens helse, både fra myndigheters og det multinasjonale selskapet Trafiguras side, ble eksponert den gangen. Er det virkelig annerledes i dag?


Du kan lese mer om søppeldyngen i Akouedo i innlegget mitt på nettsidene til Bistandsaktuelt, reisebrev-seksjonen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar