lørdag 4. januar 2014

Den hvites søppel

I flere dager har jeg bedt om at noen i le grand cour skal vise meg hvor man hiver søppel. De har alltid sagt ’i morgen, i morgen’, men jeg har alltid spurt om kvelden, av årsaker som snart vil bli åpenbare. ’Vi kan ikke gå dit om kvelden, på grunn av de små krypene der’, sa Mahi i går – ’insekter som biter.’ Dette forstod jeg, og i dag kom jeg og spurte om dagen. 

Ei tenåringsjente blir med meg, og vi går, jeg med mitt søppel (ganske mye, i og med at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av det), hun med sitt. Hun fører meg gjennom smale korridorer i fremmede, men forbundede huskomplekser til søppeldyngen på den andre siden – eller begynnelsen på søppeldyngen, en av dens mange armer. Søppeldyngen i Akouedo er den største i Abidjan. Hele metropolisens søppel kommer hit. 

Jentas pose revner når vi nesten er fremme, og brukte bleier ramler ut. Jeg åpner min egen pose og ber henne legge alt i den, siden den er større og sterkere. Men hun hiver bare oppi noe, og holder resten under haken. 

Smågutter hekter seg på oss og tar søppelposene våre fra oss. Her skulle jeg sagt nei, men finner liksom ikke fastheten. De beveger seg litt innover dyngen for å hive dem. Men de hiver dem ikke bare - de tømmer dem, ser jeg, og akkurat det jeg fryktet skulle skje om jeg hiver søppelet mitt på dagtid, skjer: De går gjennom innholdet for å se om det er noe der de kan bruke, eller selge. 

Unger i Akouedo, Abidjan, Elfenbenskysten

Ikke at det er noen store hemmeligheter i søppelet mitt – man kan lede seg frem til at jeg liker sjokolade, fra alle de tomme sjokoladeemballasjene jeg kaster – men jeg liker ikke at søppelet mitt gås gjennom. Søppel er søppel. Kastet er kastet. Alt man kan vite om noen basert på vedkommendes søppel, vil jeg ikke nødvendigvis at noen skal vite om meg.

Men larver og alskens småkryp myldrer også her ved dyngen, så jeg vet ikke om jeg kan kaste søppel i mørket, heller. Familien har rett. Jeg så poenget deres - men jeg har også et poeng. For jeg er ikke dem, og det de kan gjøre med en stor grad av diskresjon, blir studert og omtalt når jeg selv gjør det.

'La blanche!' roper en mann fra en bar som på forunderlig vis er posisjonert her like ved dyngen, og som har flere ukresne klienter: 'Har du kommet for å tømme søppel?' 

Alle produserer vi søppel. Hvite som svarte. Rike som fattige. Et flashback fra Uganda, hvor jeg leiet et hus med kjæresten min i 2009, dukker opp: En gang vi gikk hjem etter å ha spist frokost, så jeg de tidligere buksene mine henge på en fremmed snor. 'Hei, det er buksene mine som jeg kastet', utbrøt jeg. 'Og hva så? Det var du selv som kastet dem', sa kjæresten min. 'Ja, men jeg forventet ikke å se dem igjen på en snor!' sa jeg. 'De er ikke dine lenger', lo han bare. 

Jeg vil mye heller gi ting enn å kaste dem, for deretter å se at folk forserer søppel for å få tak i dem. Men jeg er ikke en slik som skroter gode ting, og når jeg kaster noe, er det fordi det virkelig er avfeldig. Kanskje er det noen som likevel kan se en nytteverdi i noe av det - men av prinsipp tilbyr jeg ikke folk ting som er i så dårlig stand at jeg selv ikke kan eller vil bruke dem. 

Én ting er sikkert: Det finnes ikke privat søppel. Ikke i Afrika. Ikke i Akouedo. Sånn er det bare. Og hvordan ser hvites søppel ut? - den som leter, finner ut, om ingenting annet.

Søppeldyngen i Akouedo

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar