Hajers magiske hatt

Denne hatten er spesiell for meg, fordi den på en måte har vært med meg siden 2011. Den gang ble den båret av min tunisiske venninne Hajer, da vi jobbet sammen i flyktningleiren Shousha ved den libysk-tunisiske grensen, mens krig pågikk i Libya.

I høst ga hun den til meg da jeg dro til flyktningleiren for å sjekke hvordan de gjenværende flyktningene, som vi har fulgt i nesten tre år, har det. ’Obersten kommer til å bli redd – jeg er ikke der, men hatten min er der!’ spøkte Hajer. For ja, hun er en kvinne som setter frykt i folk, og særlig i menn, med den litt militante tull-ikke-med-meg!-personligheten sin.

I Tunis i november, da vi satt på restaurant, fikk hun et forbauset ansiktsuttrykk da hun hørte at jeg skulle til Elfenbenskysten på grunn av Libyas og Algeries stengte porter. 'Hvordan skal du komme deg til Sør-Sudan derfra?' lurte hun. Jeg sa at jeg skulle tenke på det etter hvert. Og fortalte henne at tunisiere ikke engang trenger visum til Elfenbenskysten, takket være gode relasjoner mellom de to landene - pluss at flybilletten bare koster 680 dinarer. Hajer så overrasket ut. Så storsmilte hun. '680 dinarer! Det er ingenting! Ta hatten min!' jublet Hajer. 'Ta hatten min dit, før jeg kommer etter selv!' Og jeg fikk den svetteimpregnerte, bredbremmede stråhatten til odel og eie; Hajers hatt skulle på reise i Afrika.

Noen bilder fra flyktningleiren Shousha i 2011 – med og uten hatt: