Ingen skatt i søppelposen: Å få søppelet sitt usett ut av verden

Den tidligere fallskjermjegeren Didier er min allierte i Akouedo når det gjelder å kaste søppel. Jeg har behov for å kaste søppel med litt diskresjon, og transporterer posen ubemerket, det vil si omhyggelig forkledd, til Didiers cour, hvor han legger den i sekken sin og følger meg til et avsidesliggende del av dyngen for å hive den uten at noen ser oss. Det er han som hiver den, mens jeg står litt unna - på den måten tiltrekker søppelet mitt seg mindre oppmerksomhet.

Jeg har kjøpt en fargerik bag for å kamuflere det at jeg går med søppel. 'Hva har du inni?' spør de gamle i le grand cour. 'Bare søppel', sier jeg. 'La oss se først om det er noe der vi kan bruke!' sier tante Yaya. 'Det er ingenting brukbart der, tro meg', sier jeg. Når jeg nesten er ute på gaten roper de etter meg: 'Skal du kaste bagen?' 'Nei, nei', ler jeg. De tror stadig at jeg kaster fine ting, mens det bare er alminnelig bananskall og liknende jeg hiver.

Etter den første ubehagelige søppelkastingen, da alt ble spjæret og gjennomgått foran øynene mine, hopet søppelet seg opp på rommet mitt. Det var å fø på kakerlakker, naturligvis, men først når det ble skikkelig uutholdelig, betrodde jeg meg til Didier.

Akouedo er litt spesielt når det kommer til søppel. Landsbyen er vertskap for Abidjans eneste offisielle søppeldynge, som dekker et område på 150 hektar. Det å finkjemme søppel for brukbare ting er manges levebrød her. Men siden jeg bor her, vil jeg gjerne slippe å få alt jeg hiver nøye studert. Jeg vurderte til og med å ta med meg søppelposene helt til Plateau for å hive dem der. Naturligvis ville de bli studert, likevel, når de kommer med søppelbilene til Akouedo - men forskjellen er at det da ville vært anonymisert avfall, alt i den store støpeskjeen.

Søppeldyngen i Akouedo (Abidjan)

Takk og lov for Didier! Man slipper å gå til tungvinte skritt når man har en alliert. Den tidligere fallskjermjegeren legger søppelposene mine i sekken sin, og vi går sammen til søppeldyngen, områder jeg aldri ville ha besøkt alene, og særlig ikke i skumringen. En merkelig trolsk tåke ligger over et nygravd hull, stort og dypt som en gigantisk jettegryte. Røyk kommer drivende fra flere bål. Didier sier at de brenner gamle matvarer for at kvinner ikke skal komme og plukke dem opp for å selge dem på markedet igjen. En kompis av ham kjøpte en stor kjekspakke en gang for femti franc - 'En så stor pakke kan ikke koste så lite, la det være', sa Didier, men kompisen protesterte: 'Nei, det er billig!' Dagen etter ringte han og sa at han hadde diaré. Det er for å unngå slike situasjoner at selskapet som har ansvar for dyngen, setter fyr på gamle matvarer.

Like der hvor vi kaster søppelet mitt, døde  en mann for tre-fire år siden. Han jaktet på en varan, 'en øgle som forsvarer seg med halen sin', ifølge Didier. Folk spiser varaner, og det var derfor denne mannen jaktet på en. Men da han kom til et visst punkt på søppeldyngen, gikk han gjennom; underlaget var som kvikkleire. Redningsmennene greide ikke å hente opp kroppen. De stakk ned en ti meter lang trestokk som ennå ikke traff bunnen. Etter noen dager kom imidlertid kroppen opp av seg selv. Da var den hvit - 'hvitere enn deg', sier verten min Bernhard malerisk, på grunn av gassen i dyngen.

En annen skrekkhistorie er Probo Koala-skandalen i 2006, da giftig avfall fra et nederlandsk skip ble dumpet på forskjellige steder Abidjan. Flere av vennene mine i Akoudo ble berørt, og noen havnet på sykehus. Jeg sluttet å drikke kranvann i Akouedo etter å ha forsket litt på denne episoden. En fullstendig likegyldighet overfor lokalbefolkningens helse, både fra myndigheters og det multinasjonale selskapet Trafiguras side, ble eksponert den gangen. Er det virkelig annerledes i dag?

Du kan lese mer om søppeldyngen i Akouedo i innlegget mitt på nettsidene til Bistandsaktuelt, reisebrev-seksjonen.

Fly og flasker: Miljøtips for reisen

Hvordan kan vi som reiser sette færrest mulig miljømessige spor etter oss?

For å gripe oksen ved hornene, så er det først og fremst én oppfordring: Fly mindre. Vi som reiser må rett og slett ta mindre fly. Velg tog, buss og busktaxier, eventuelt sykkel, eller haik (i Afrika betaler du for dette). Skal du ut på reise, så ha tid. Har du ikke tid, så gjør noe i nærmiljøet ditt i stedet. Konsentrer deg om områder. Er du tidspresset blir du mer stresset enn beriket av å reise langt og spredt. En hollandsk kunstner som jeg møtte i Egypt fnyste litt over backpackerne med hastverk og sa, 'De er bare interessert i å samle visa. De spør hverandre, 'Where have you gone?' – i stedet for å spørre, 'What have you undergone?' 

Har du et observant øye, kan du ha opplevelsesrike reiser overalt. Og ingenting er bedre for miljøet enn at du reiser litt roligere. 

Jeg kan også med hånden på hjertet hevde at overlandsreiser ikke tar så lang tid som folk ofte tror. Verdens infrastruktur er forbausende tett, og det er bare noen få land - som Den Demokratiske Republikken Kongo - som er ugjennomtrengelige fra den ene enden til den andre med kjøretøy. Du kan krysse det europeiske kontinentet på to dager med tog. Du kan kjøre fra Egypt til Sør-Afrika med tog og buss (en båt over Nasser-sjøen mellom Egypt og Sudan er den eneste infrastrukturmessige flaskehalsen). Du kan krysse Vest-Afrika med busktaxier. Du kan hoppe på lastebiler og lektere i Sentral-Afrika. Du kan ta den transsibirske jernbanen til Beijing. Ferjeforbindelser tar deg fra Spania til Marokko, fra Frankrike til Algerie, fra Italia til Tunisia. Eurasia er en sammenhengende entitet. Det eneste som kan utfordre deg og eventuelt tvinge deg på et fly i Eurasia og Afrika, er problemer med å få visum. Infrastruktur har blitt a piece of cake. Verden henger sammen! 

Ja, å reise på bakken koster ofte mer enn å fly. Det koster mer å toge og busse mellom Oslo og Tromsø enn å kjøpe en lavprisbillett med Norwegian. Her må man rett og slett være prinsippfast. For hvis ikke vi endrer atferdsmønsteret vårt, hvem vil gjøre det? Du kan fly mindre, men likevel se mer ... 

På Nasser-sjøen mellom Egypt og Sudan - den eneste lovlige grenseovergangen mellom de to landene.
Båten går hver fredag.

Nummer to: Reduser mengden søppel. For oss som reiser i den tredje verden, er det ikke vanskelig å se hva det blir mest søppel av. Det er naturligvis alle plastflaskene med drikkevann vi kjøper. Vannrensepiller eller vannpumpe kan bøte på dette. Akkurat nå reiser jeg med drikkesugerøret LifeStraw, men dette er noe man stikker rett ned i innsjøer og elver, ikke noe man bruker for sitt daglige væskeinntak. Hva med plasten når man nå likevel kjøper drikkevann? 

Et godt kompromiss er å se etter behov i lokalsamfunnet. Her hvor jeg befinner meg nå, i Abidjan i Elfenbenskysten, er flasker noe som gjenbrukes og/eller selges. Kvinner leter etter dem på søppeldyngen og vasker dem for å bruke dem til hibiskussaft, hirseøl og limonade.  I stedet for å kaste tomflaskene mine, gir jeg dem til disse kvinnene. Alle damer som brygger og safter trenger dem for de av kundene sine som ønsker å ta med seg en liter eller halvannen hjem. Jeg husker hvor populære tomflaskene mine var på Kongoelven, hvor landsbybeboere i kano ønsket dem til palmeolje, palmevin og honning; og i stedet for å ende opp som søppel, kom de dermed til nytte. 

Det er ikke alle steder hvor folk har behov for tomflasker, naturligvis ... i mange land er markedet heller overmettet på slikt. Men forbausende mange land driver en eller annen form for gjenvinning, og det vil nesten alltid være noen som går rundt og samler plastflasker for å innkassere kiloprisen på slutten av dagen. Mitt tips er å finne denne personen. Og naturligvis: Har du en vannrensepumpe med deg, slipper du hele problematikken. Pump i et par minutter, og du har drikkevann nok for dagen.

Resirkulering av flasker i Abidjan, Elfenbenskysten

Jeg husker en mann på Karlsøyfestivalen hevde at miljø er et politisk problem, ikke personlig problem. ’Reduserer man det til et personlig problem, blir politikerne veldig glade, fordi de bare kan be folk om å ta kortere dusjer om morgenen', mente han. Ja, naturligvis. Men like glade blir forbrukerne om man reduserer det hele til et politisk problem. Det er ikke enten-eller, men både-og. Hvis storforbrukere av fly vil gjøre miljøvern til et politisk problem, er det først og fremst fordi det er lettere for dem selv. Sannheten er at ingen bør sitte på gjerdet i forhold til miljøvern. Det er ikke 'de', men 'vi.'  

En mann jeg haiket med en gang, mente at det hver enkelt kan gjøre, bare er en dråpe i havet. En dråpe i havet - ja, men du må likevel gjøre det! Det at mange andre gjør eller ikke gjør noe, er ingen unnskyldning. Da setter man terskelen uhyggelig lavt. Og skal man først måle seg etter andre, bør ikke måle seg etter de verste, men etter de beste. Kanskje er det noen du beundrer nettopp for å reise miljøvennlig? Se på dem, strekk deg etter dem, og ikke etter venninnegjengen som flyr til London på storbyweekendshopping annenhver uke. 

God miljøbevisst tur!