Jakten på Miss Tibesti

En sen kveld stanser to møkkete, støvete biler utenfor guvernørbygningen i Bardaï i Tibesti, en fjellregion nord i Tsjad på grensen til Libya. De tilreisende får mat, te, gassopphetet vann å vaske seg i, madrasser å sove på, tunge tepper mot fjellkulda - i likhet med alle utslitte delegasjoner fra hovedstaden som greier å kreke seg hele den lange veien hit. Men jeg blir overrasket når jeg hører hvem de er og hva de er kommet for: Det er Miss Cinquantenaire (Miss Femtiåring - kåret i forbindelse med Tsjads femtiende uavhengighet) og teamet hennes som er kommet for å finne noen som kan representere denne avsondrede, krigsherjede, minebelagte, men slående vakre fjellregionen i konkurransen i N'djamena om å bli Miss Tsjad. 

Min umiddelbare reaksjon er ikke åpenarmet. Kroppsfiksering har jo blitt en sykdom i Vesten, og skjønnhetskonkurranser er neppe med på å gjøre kvinner noe tryggere på utseendet sitt (selv om det naturligvis er hyggelig for den kvinnen som vinner). Så har skjønnhetspresset kommet hit til Tsjad også! tenker jeg med meg selv. Jenter og kvinner er visst objekter uansett hvor i verden de befinner seg ... 

Men det går ikke lenge før jeg begynner å gå gjennom alt jeg har latt meg forundre over når det gjelder skjønnhet i Afrika. Det er jo sant at afrikanere, mange av dem, synes å ha et annet forhold til kropp og skjønnhet enn vi vestlige. 'Er det sant at europeiske kvinner er redde for å bli gamle?' ble jeg spurt en gang i Mauritania. 'Er ikke mauritanske kvinner redde for det samme?' lurte jeg. 'Nei!' - de lo nesten ved tanken, for jo eldre du blir, jo heldigere er du jo. Og min tunisiske venninne Hajer studerte fornøyd sine grå hår i speilet. 'Menn begynner å respektere meg', sa hun. 'Det er deilig!'

Her finner du kvinner som ikke er redde for å bli gamle, kvinner ikke er redde for å bli tykke ... Les bare sex-scenene i den egyptiske nobelprisvinnende forfatteren Naguib Mahfouz sine bøker: fett på fett som jublende avdekkes. Skjønnhetskonkurransen blant djermaer ved slutten av innhøstingen i Niger er det visst bestandig ei stor dundre som vinner, og premien hennes er mer mat, for å opprettholde skjønnheten. I Afrika finnes det dessuten urgamle skjønnhetskonkurranser for menn. Wodaabe-menn i Niger som friserer håret i lange fletter, maler ansiktene gule, sverter øynene og leppene og danser i timevis for å fremheve nettopp skjønnheten sin ... foran kvinnelige dommere! 

Oppfattelsen av skjønnhet er universell, mener noen. Jeg mener at det er den ikke. Heldigvis. Jo mer jeg reiser, snakker med folk, og får utpekt skjønnheter i ulike kulturer, jo mer ser jeg sannheten i ordtaket 'Beauty is in the eye of the beholder'. 

Så en missekonkurranse i Tsjad er kanskje ikke så galt, tross alt. Men Miss Cinquantenaire er ikke sikker på om hun vil finne noen kandidat i Tibesti. 'Jeg er ikke sikker', sier hun og vender håndflatene mot himmelen, som om hun har gjort sitt ved å presentere seg her og resten ligger i Den Allmektiges hender. 

Vi vet alle at touboukvinner - for toubouer er den dominerende etniske gruppen i Tibesti - er sky og ofte skjuler ansiktene når de snakker. 'Det er et tabu for dem', sier departementutsendingen for kultur, ungdom og sport som er Miss Cinquantenaires lokale allierte i jakten på Miss Tibesti. 'Religionen tillater dem ikke å delta', istemmer en kvinnelig IOM-ansatt. Å vise seg frem foran menn, å gå i selskapsantrekk med blottede armer ... I fjor var det ei jente bosatt i N'djamena (mye enklere) som ble kåret til Miss Tibesti. Men i år har komiteen bestemt seg for å lete i selve regionene. Miss Cinquantenaire har traversert ørkenen i bil, ikke spist på to dager, og opplevd å få hjertet i halsen ved synet av et endeløst, mennesketomt Sahara uten holdepunkter: De kom ut av kurs fordi de ikke kjente veien, to hundre kilometer i retning Niger, og det var lovbrytende gullgravere som til slutt satte dem på rett spor igjen. 

'Kanskje det er lettere å rekruttere en kvinne som er gift', foreslår jeg: 'Gifte kvinner har jo ofte mer frihet enn ugifte.'

'Vi aksepterer ikke gifte kvinner', sier Miss Cinquantenaire. Kriteriene er at du må være ugift, ung (mellom 17 og 24 år), kunne snakke arabisk og fransk, ha en grunnskoleutdanning. Du må også være minst 1.70 høy. Og du må ikke ha bleket huden.

Bleking av huden er dessverre ganske utbredt i Tibesti, fordi ideen om skjønnhet i denne delen av verden er at man skal være lys, så lys som mulig. 'Bleker dere ikke huden i Norge?' spør Miss Cinquantenaire. 

'Hos oss er det ingen som vil være hvite, alle vil være brune', sier jeg. 'Det finnes til og med injeksjoner for det!' 

Miss Cinquantenaire ser mildt sagt himmelfallen ut.

'Vi kvinner er de samme overalt', påstår jeg; 'vi har ingen selvtillit, vi vil alltid være noe vi ikke er.'

Hun nikker ettertenksomt. Tenner en leirkrukke med bukhur, røkelse, og stiller seg over den for å parfymere klærne. 

Noen jenter har likevel presentert seg, finner vi ut senere på dagen. Men kriteriene er vanskelige. Høyden ... Det er vanskelig å finne kvinner her som er over 1.70. Og noen som snakker perfekt arabisk og bra fransk ... Selv blant oss er det vanskelig, sier departementutsendingen for kultur, ungdom og sport, som åpent innrømmer at fransk ikke er hans sterke side. 

De to drar for å se på jentene, men ingen av dem dukker opp likevel. De var fire. 

Miss Cinquantenaire gjør inntrykk overalt med sin feiende fremtoning. Hun har svart muslimsk abaya med slør, røde hennanegler og svarte hennafotsåler, stor fingerring med stor turkisstein i, et smykke rundt halsen som ligner på en medalje. Hun sier at hvis jeg kommer til N'djamena, så skal hun vise meg missekronen sin. Og skaffe meg en offentlig, televisert audiens med Tsjads førstedame. Det er slikt man kan få til når man er en Miss. Folk lytter til en, tar en med i betraktningen - man har plutselig en vekt. 

Og det at en slik tittel åpner dører gjør missekonkurransen til noe mer enn ansikt og figur alene. Bare det å delta, innser jeg, ville ha vært noe stort for ei jente fra Tibesti. En reise til landets hovedstad, som kanskje ingen av dem har hatt råd til, våget, eller fått lov til å besøke før, under Miss Cinquantenaires selvsikre vinger. Nye inntrykk, bekjentskaper, og viktigst av alt: Ideer om hva som er mulig. I et land som Tsjad handler ikke dette om kroppspress, komplekser og sykelige skjønnhetsidealer, men (ideelt sett) om dører som åpnes og om unge kvinner som løftes fra skyggene og frem i lyset. 

Jeg blir nok aldri noen tilhenger av missekonkurranser sånn generelt. Men jeg synes likevel det er litt trist da bilen til Miss Cinquantenaire starter motoren grytidlig morgenen etter for så å sette kursen mot ørkenen, tilbake sørover, uten å ha funnet noen Miss Tibesti. 

Gullfeberen i Sahel

Man skulle kanskje tro at gullfeber, som skildret av Charles Chaplin i filmen The Gold Rush, er en ting av fortiden. Men i Sahel har en veritabel gullfeber bredt om seg de siste par årene - spesielt siden april 2014, da tre store gullårer ble oppdaget i Niger, og siden 2013 med lignende funn i Tsjad. 'Jorden vår har spydd gull i det siste', sa en tsjadisk smed fornøyd til meg i oktober, der han hamret og solgte store gulløreringer til en halv million sentralafrikanske franc - godt og vel prisen av en kamel - på et marked i Moussoro, Tsjad.

Mange afrikanere har bestemt seg for å satse alt og søke lykken. I den brokete samlingen av selvoppnevnte gullgravere finner man fattigfolk, tidligere opprørere, selv president Idriss Débys bror Daoussa, og mange andre. Fra Djadoplatået i Niger til Tibestifjellene i Tsjad har gull blitt et trekkplaster både for innfødte og tilreisende. De to områdene, langt nord i sine respektive land, ikke langt fra den libyske grensen, har ingen offisiell grenseovergang mellom seg; men det er mange forbindelser mellom de to, og gullgravere som leter i det ene området leter også ofte i det andre, med en særskilt forflytning fra Tsjad til Niger.

Niger har vist seg mest gjestfritt mot gullgravere - og også mest profitabelt for de fleste.

I Agadez i Niger, et viktig gjennomfartssted for nordbunden trafikk, deriblant illegal, ble jeg fortalt i juni at gull til dels har avledet migrantstrømmene mot Libya; at mange migranter som egentlig hadde tenkt seg til Libya og kanskje Italia, har endt opp med en hakke på Djadoplatået i stedet. For et av særpregene ved gullet på Djadoplatået, og i Tibestifjellene, er at mye av gullet befinner seg på overflaten og er 'lett' å finne. Og at det kommer i klumper av en viss størrelse.

Siden jungeltelefonen gikk for alvor i april har gullfeber flammet opp i både Niger, Tsjad, Sudan og Libya. Borgermesteren av Djado-kommunen anslo i august å ha mellom tjuesju og tretti tusen gullgravere på territoriet sitt.* De mest populære gullgraverleirene i Niger begynner dermed allerede å ligne litt på Dawson City i Klondike - gullgraverbyen som sprang opp i Alaska på slutten av attenhundretallet og har blitt så ikonisk for både gullfeberfantasier og harde realiteter.

Lovløshet og bandittisme herjer i Djado. Dette er områder der landeveisrøvere ser seg ut de store mengdene gull i omløp, og der sammenstøt, ofte etnisk baserte, er vanlige. I august kom det til dramatiske konfrontasjoner mellom toubou- og zaghawa-folkene, med drap på både nigersk og tsjadisk side av grensen. Fem hundre gullgravere ble arrestert i kjølvannet av sammenstøtene; automatvåpnene, satellitt-telefonene og metallsøkerne deres konfiskert; og flere av dem kastet i det beryktede fengselet Koro-Toro midt i den tsjadiske ørkenen (et slags sahelisk motstykke til Djevleøya, karakterisert av at rømningsfaren er minimal).

Gullgravere i Zouar (Tsjad)

I Tsjad har staten lagt ned forbud mot gullgraving, et forbud som tas med stor ro av toubouene, de innfødte i Tibesti. Under reisen min i Tibestifjellene viser verten min Ahmed meg metallsøkerne i boden. Jeg var redd for å spørre dem om gull, tenkte det var et sensitivt tema - og så har de detektorer i boden, ved siden av snorer med tørket kjøtt! Og døren er ikke engang lukket!

Dagen etter tar Ahmed meg til et gullgraverområde rundt tjue minutters kjøring fra Zouar, retning Wour. Vi kjører delvis på bar stein. Det er flekker på bakken der folk har hakket, men ingenting som kan kalles hull - all utvinning har, som ryktet sier, vært på overflaten. Fordi stedet ligger så nær byen er det uten bosetning.

Vi er alene, men snart dukker en Hilux opp. 'Naboen har kommet for å lete etter gull,' kommenterer Ahmed. Denne naboen har et mer sofistikert apparat med hodetelefoner, et batteri som bæres på ryggen og større rekkevidde enn mindre metallsøkere. Ifølge Ahmed kjøper man detektorer for priser som varierer fra én million til ti millioner cfa (14.000-140.000 kroner), avhengig av kapasitet.

Naboen går rundt og lytter til bakken. Han har en liten hakke som han skraper i jorden med når han hører noe. Ligner slett ikke på gjørmebadet i Elfenbenskysten med dype hull og ganger, vannpumper, tau og lommelykter, tenker jeg ... For Sahel er naturligvis ikke det eneste stedet i Afrika med gullfeber, selv om det vel er få steder som er så populære som Djadoplatået i Niger.

Ahmed har også lett etter gull i Djado. Der fant han to kilo på to uker. Han kjøpte Land Roveren sin av tuareger for sju hundre gram gull. 'Dyrt', sier han misbilligende; men i Tibesti trenger man en slik bil. Han er slett ikke den eneste som kjøper bil med gullkorn. En ambulansesjåfør fra Zouar kjøpte en brukt Hilux for fem hundre gram av libyere i Djado. På tjuefem dager hadde han funnet halvannet kilo. En liten formue, og bil er det naturlige neste steget. Et bruktbilmarked har sprunget frem der i Nigers Klondike som høres ut til å ha utviklet seg til et interessant mikrosamfunn med sine egne priser, betalingsformer og demografiske særegenheter, i midten av en ugjestmild ørken.

Det hefter flere farer ved gull i Sahel enn etnisk konflikt og landeveisrøveri. Krig med Libya (1978-1987) og flere opprør har gjort at enkelte områder i Tibesti er belagt med landminer. En mannlig sykepleier ved sykehuset i Zouar forteller at de har hatt tilfeller der gullgravere har gått på slike. 'Dette gjelder først og fremst familien til PR', sier han. 'PR?' lurer jeg. 'Republikkens president, zaghawaene', sier han. 'De kommer utenfra og kjenner ikke terrenget.' 'Så toubouer går ikke på miner?' 'Jo, de også, men ikke så ofte.' Bare ved sykehuset i Zouar har de hatt to døde og fire sårede, 'det var som om noen har dyppet dem i kokende vann og trukket dem opp igjen', sier sykepleieren hoderystende. En jordmor ved sykehuset i Bardaï bekrefter at de også har hatt tilfeller - mer enn ti, anslår hun.

Militære i Bardaï (Tsjad)

I løpet av mine to uker i Bardaï sendes en militærpatrulje til Yebbibou for å jage gullgravere og konfiskere apparatene deres. Pickup Toyotaer fullpakket med militære på planet (som jeg i hemmelighet synes ser litt Donald-aktige ut, med armer, bein og våpen stikkende ut overalt), legger ut fra guvernørbyen i en støvsky. Jeg har hittil tvilt litt på om statens forbud mot gullgraving faktisk håndheves, i og med at Tibesti er en region der statens makt kun er nominell. Jo, det er folk som arresteres for å grave etter gull, ifølge guvernørens protokoll. Men av og til ringer toubouer med satellitt-telefoner de gullgravende brødrene sine for å advare om en patrulje. Når politiet kommer, er det ingen der ...

Protokollen mener at man skulle gjøre et unntak for toubouene i Tibesti, siden det er deres område; forbudet skulle bare gjelde folk som kommer fra andre regioner av landet, og fra utlandet. 'Når en rett gjør seg på ilden, kan man ikke nekte folket rundt å spise', sier han. Men forbudet mot gullgraving i Tsjad gjelder i dag i prinsippet alle.

I Niger, derimot, er ikke gullgraving forbudt, så lenge man tilegner seg et utvinningskort (carte d'exploitation) som koster to tusen franc (tjueni kroner). Gullgraverne skattelegges også av Djado-kommunen som ser for seg å blant annet bore en brønn. I nigerske aviser, særlig i regionsavisen Aïr Info, reklameres det for metallsøkere og annet gullgraverutstyr som for hvilke som helst varer. Gullgravere i Niger lever over jorden, ikke under den.

En skoledirektør i Agadez sa klagende til meg i juni at 'Gull er nytt. Folk selger jorden sin her for å kjøpe en metallsøker. De forlater det de har for det som ikke er sikkert. Men hvis vi finner penger', - skoledirektøren ble filosofisk - 'er nivået vårt da slik at vi kan skape for eksempel en bedrift? - Vi er ikke modne for rikdom', mente han. 'Vi kjøper motorsykler og biler som vi vil kjøre i stykker i morgen; vi tar oss flere koner. Den første refleksen til de som har funnet gull er å kjøpe en motorsykkel.' Etter skoledirektørens mening er ikke dette en god måte å forvalte rikdommen på.

Det var visst aldri enkelt å få toubouer til å interessere seg for skolen, og enda mindre nå, når ungdom lokkes av rask rikdom. Ansatte i IOM (Den Internasjonale Organisasjonen for Migrasjon) i Bardaï snakker om tomme skolesaler, til og med tomme landsbyer i Tibesti. Alle guttene og mennene har dratt for å lete etter gull.

Reklame for gullgraverutstyr i Agadez (Niger)

Når man interesserer seg for tematikken rundt gullgraving i Sahel, må man trå varsomt. Mange tror at turister, misjonærer, franske og amerikanske militære og andre hvite som besøker regionen, i hemmelighet utvinner gull. Ja, at de har visst om gullet lenge og dratt nytte av det mens afrikanerne selv trodde at jorden deres var fattig. Til og med misjonærer som har bodd tretti-førti år i Tibesti og er så godt integrert som noen, utsettes for denne mistanken. Og det er et rykte som tas alvorlig selv av enkelte av Tibesti-guvernørens nærmeste medarbeidere i Bardaï.

'Kanskje kommer du neste gang med apparater?' spør en tollinspektør i Zouar meg vennlig. 'Jeg kommer med et fotoapparat', sier jeg. Må for all del presisere dette!

* Kilde: RFI: Affrontements entre orpailleurs: Deby tente d’apaiser les tensions 14.08.2014

Også publisert på nettsidene til Bistandsaktuelt, reisebrev-seksjonen. 

Tibesti - ikke helt Ville Vesten

Det var litt på slump at jeg kom meg til de sagnomsuste Tibestifjellene. Jeg hadde allerede tilbrakt to uker i Faya, en oaseby i midten av Sahara, og mer eller mindre halvhjertet jaktet på transport nordover til dette området som er mye mer forbundet til Libya enn til Tsjad, og som man må krysse fem hundre kilometer med ren ørken for å komme til sørfra. (Som uavhengig reisende i Sentral-Afrika peker du iblant på kartet og sier at 'dit vil jeg dra', men du vet samtidig at planer bare er muligheter, at det ligger en fundamental usikkerhet i om hvorvidt du vil greie å komme deg til den ønskede destinasjonen eller ikke.) Markedsbiler, det vanlige transportmiddelet i Tsjad, finnes ikke på strekningen, jeg hadde allerede gått glipp av en bil fra Helsedepartementet og en ambulanse; og de store lastebilene, som kjører om natten for å unngå overoppheting og som du må søke skygge på undersiden av om dagen, og som bruker mange døgn på ferden, var langt fra noen fristende opsjon.

Men så fikk jeg den beste skyssen av alle - et Mi-17 militærhelikopter sendt av president Idriss Déby for å hente toubouenes sultan fra Zouar til N'djamena. 'Du kan få sitte på', sa en ung pilot i den tsjadiske luftstyrken som jeg like før hadde møtt på et gatehjørne (ja - det er ikke uten grunn at jeg elsker å reise i Tsjad), og da lyden av et luftfartøy flerret den ellers støyløse, alltid skyfrie himmelen morgenen etter, var det bare å hive tingene i sekken og komme seg til flystripen.

Tibesti, fjellmassiver skapt av tektoniske plateforskyvninger og lavastrømmer for millioner av år siden, er Tsjads kanskje mest kjente turistattraksjon; men spesielt tilgjengelig er de ikke, og de har dessuten rykte på seg for å være farlige. Konflikten med Libya (1978-1987) og flere opprør mot sentralstaten har etterlatt området fullt av landminer. I den franske militærbasen i Faya ble jeg advart mot Tibesti på grunn av tre 'problemer.' Først, det ustabile Libya like ved - ifølge basens Comrep er det en smal sak for terrorister å krysse de porøse grensene mellom Libya og Tsjad. Videre har ulovlig gullgraving gjort området fra Tibesti til Djadoplatået (i Niger) til rene 'Ville Vesten', med Comreps ord. Til slutt kan store konsentrasjoner av tsjadiske militære, som er i området for å sikre grensene, i seg selv utgjøre en fare, for de tar med seg våpnene sine når de drikker, lager bråk, savner konene sine, får ikke permisjon, får ikke lønn, får ikke mat; kort sagt, de har mange frustrasjoner.

Turistene som kommer til Tsjad i disse tider drar ikke til Tibestifjellene, men til Ennediørkenen, konkluderte Comrep-en der vi satt på containerkontoret hans med en kald øl hver og gode kart (bedre enn du finner i noe prefektkontor i Tsjad) på veggene.

Militærbasen i Faya er en del av Barkhane, en fransk militæroperasjon som skal bekjempe terrorisme i Sahel, og det forekom meg klokt å lytte til deres reiseråd. Det var min tsjadiske vert i Den Internasjonale Organisasjonen for Migrasjon (IOM) som opprettholdt mitt stadig svakere Tibesti-ønske. 'Dra til Tibesti! Du har studert samfunnsvitenskap!' sa han, og mente at det ikke var så farlig som franskmennene ville ha det til. Tsjads offisielle linje er jo at det ikke finnes noen røde soner i Tsjad akkurat nå - at staten og president Idriss Déby har full kontroll over hele det nasjonale territoriet. Etter å ha snakket med Surveillance du Territoire (ST) i Faya, og en departementutsending for politiet i Bardaï samt guvernøren av Bardaï på telefon, som alle forsikret meg om at det ville være trygt å dra, tok jeg en avgjørelse, litt vaklende må innrømmes, om å stole på tsjadiske myndigheter. Og ignorere franskmennenes 'Achtung' og 'C'est interdit!'

Vi satt i helikopteret med åpne vinduer, åpen cockpitdør, uten setebelter, og så ørken gli over i fjellmassiver og månelandskap. Borkou-Ennedi-Tibesti (B.E.T.) er den minst bebodde regionen i Tsjad, og samtidig den største. Vulkanmassiver med topper som Emi Koussi (3315 m), den høyeste i Sahara, og Pic Toussidé (3315 m), trekker under normale omstendigheter fjellklatrere og fjellglade. Men omstendighetene er jo nesten aldri normale i Tibesti. De er, eh, normalisert, mer eller mindre, siden opprørsgruppen MDJT inngikk en fredsavtale med sentralmakten i 2003.

Etter to timer lander vi mykt i Zouar i en virvel av støv. Den kvikke, dirrende sultanen, som er sultan for alle toubouer enten de befinner seg i Tsjad, Libya eller Niger, tar imot hilsninger og trakterer piloter, delegasjon og en uforutsett turist med et festmåltid, før han blir ført til helikopteret og sendt til N'djamena for å rydde opp i en blodsutgytelse mellom gullgravende toubouer og zaghawaer i september.

Jeg innlosjeres med åpne armer i prefektens hus. Det er første gang jeg bor blant toubouer, og jeg har oppriktig talt lurt på hvordan det ville bli, for toubouene er et folk som har et noe fryktinngytende rykte i Sahel og Nord-Afrika. Av tuaregene kalles de ikarazen, 'bærere av kniv'. Historisk er det ingen selvfølge å bli akseptert blant dem. De anklaget den tyske oppdagelsesreisende Gustav Nachtigal for spionasje i 1869, og drepte misjonærene som kom før ham. De er kjent som et folk som kan ørkenen, biler og våpen, som driver med menneskesmugling, navigerer etter stjernene, men også har dyre satellitt-telefoner - ulovlige i et Tsjad som frykter væpnede opprør muliggjort av slik kommunikasjon, men vanlige som Nokiaer blant toubouene. De ligner mer på libyere enn på tsjadere der de skyter i luften og kjører til dekkene ryker for å feire bryllupene sine. Og tross statens forbud mot gullgraving drar ungdommen ganske åpenlyst på kortere og lengre gullgraverutflukter med metallsøkere.

Tibesti er altså en de facto autonom region, men det er et autonomi 'qui ne dit pas son nom', 'som ikke sier navnet sitt', forteller en tollinspektør i Zouar meg. En sørlig militær i Bardaï setter lignende ord på det når han sier at 'la loi ne traverse pas le désert', 'loven krysser ikke ørkenen.' Det blir litt som i andre 'lovløse' deler av verden: Det er ikke loven, men hevnen som virker avskrekkende på kriminalitet. Hevnen og den umiddelbare slagkraften i form av rifle mellom setene, pistol i hanskerommet.

Natronhullet, egentlig en kaldera

For et landskap! Utgangen fra Zouar er fantastisk. Det føles som å kjøre gjennom mektige portaler av stein. Det er rom du går inn i, dører som lukkes bak deg, fjell som sluser deg fremover. Noen av dem har merkelige fasonger - smale og høye med halser, brått oppadstigende fra bakken, ser ut som skulpturer. Den sandete, farlig myke veien der personbiler setter seg nesegrus fast og iblant forlates i sporet, glir over i hard kvarts, ren fjellgrunn og vei sprengt og ryddet for stein av militære. Steinlandskapet er for det meste svart - Tibestifjellenes dominerende farge. Så å si alt er uten vegetasjon, men med en og annen tornebusk som angivelig nærer smekre gaseller.

Og på et sted mellom Zouar og Bardaï kommer du til trou au natron, natronhullet, et enormt vulkankrater med en diameter på seks kilometer, en dybde på seks hundre meter og hvit natron i bunnen. Natronet utvinnes av toubouer som et supplement i kosten til kameler. Vi har kjent kulden allerede lenge under kjøreturen (jeg sitter på med en ambulanse nå) - for natronhullet er kjent for sin kulde. Og vi har sett lette, hvite skyer på himmelen, bemerkelsesverdige etter ørkenen, jeg tror ikke jeg har sett skyer siden Mao, det er i alle fall ingen av dem i Faya.

Med jevne mellomrom passerer vi bilvrak fra krigene, både fra krigen med Libya og fra opprørene. Røde skilt med påmalte hodeskaller markerer områder som ennå ikke har blitt mineryddet. Ellers var mesteparten av Tibesti ferdig ryddet i 2012, ifølge en sykepleier i ambulansen. Folk som går på miner i dag er stort sett gullgravere. Utenforstående - zaghawaer og andre som ikke kjenner terrenget - men også toubouene selv som tidvis overvurderer sin evne til å vite hvor minene ligger.

Bardaï, grønn av daddeltrær, det administrative sentrumet av Tibesti, er guvernørens by. Hus av leire og plantefiber og porter av uthamrede oljetønner møter deg her. Et marked med druer, pistasjenøtter og søte appelsiner får deg til å forstå at du er nærmere Nord-Afrika enn subsaharisk Afrika. Ølet er mer enn tre ganger så dyrt som i N'djamena - for alt kommer fra Libya, men ikke ølet, som må komme de ett tusen sju hundre kilometerne fra N'djamena, grunnet Libyas alkoholforbud. Konene til enkelte av de militære brygger hirseøl og hjemmebrent av dadler i Camp Marié, 'De giftes leir', som et supplement for alkoholtørste soldater. Til de konservative toubouenes misbilligelse - livet her mellom innfødte toubouer og utplasserte militære og sivile, stort sett fra det kristne sør, er ikke uten gnisninger.

I og med at jeg ble sendt til guvernøren av hans gode venn prefekten i Bol (kontakter er gull verd i Afrika), innlosjeres jeg i selveste guvernørhuset, en bygning fra sekstitallet med avflasset hvit murpuss, teatralske røde gardiner og det tsjadiske flagget høyt på en flaggstang. Nedenfor er garnisonen og huset til le chef de l'état major. På samme høyde, Legion 1 av gendarmeriet. Bak, en militærleir. Så er i alle fall sikkerheten ganske ivaretatt. Ikke mange sjanser for å bli en ny Madame Claustre, som er Tsjads mest kjente gissel - en fransk kvinnelig arkeolog kidnappet av opprørere i 1974 og løslatt i 1977 etter at Frankrike, som på den tiden var militært engasjert mot opprøret til Hissène Habré og Goukouni Oueddei, begge fremtidige presidenter, hadde betalt løsepenger.

I guvernørbygningen nyter jeg den høyeste luksusen oppnåelig i Bardaï, med aggregatstrøm hver kveld og nyheter på flatskjerm. Men livet er likevel landlig, med utedo og drikkevann i et geiteskinn. Og når jeg begynner å lure på hvordan jeg skal komme meg tilbake til hovedstaden gjennom dette Sahara uten regulære transportmidler, får jeg uventet tilbud om å sitte på med et lastefly som frakter ministeren for mikrofinans tilbake til hovedstaden etter en misjon i Tibesti. En uvanlig varm dag i begynnelsen av desember kjøres vi til flystripen eskortert av militære med mitraljøser på pickupplanene. Tibesti er i sinnet mitt tett assosiert med støv, våpen, steiner i alle fasonger og størrelser og krigens utilgjengeliggjøring av nydelige landskap for tiår, kanskje generasjoner å komme.

Helikopteret jeg fikk sitte på med, på flyplassen i Faya

Men ble frykten min i forkant av reisen rettferdiggjort under oppholdet? Tja - skrevne lover er definitivt ikke så viktige i Tibesti. En IOM-ansatt oppsummerer det slik: 'Ingen biler her har nummerplater, unntatt bilen til departementutsendingen for dyreoppdrett, og det er helt nylig at han kjører med en. Mørklagte vinduer er forbudt i N'djamena; her kjører de med dem. Våpen er forbudt, men de har dem. Pickup Toyota landcruisere er forbudt fordi de ofte benyttes av rebeller (krigen mellom Tsjad og Libya ble døpt 'Toyotakrigen') - folk eier dem her', slår han fast. 'Selv småjenter kan skyte, de vet hvordan man legger en mine', tilføyer en kvinnelig kollega. Frihetens og Demokratiets Dag ville de boikotte, som faste opposisjonelle, og du vet kort sagt ikke helt hvem du har med å gjøre. Men gjestfrie er de, og alle vil de beskytte deg og sørge for at du forlater Tibesti like hel som du kom. Selv om enkelte nasjonale lover elegant ignoreres, har du heller ingen følelse av lovløshet - toubouene har et indre moralkompass som de følger, samt verdier, sanksjoner og kapasitet til å hode sine egne i ørene; og da betyr det lite hva som bestemmes i N'djamena av påbud og forbud. Toubouene er kjent for å ville være sine egne herrer, og for å være det.

Og for terrorister å dra inn og ut som de vil, er ikke lett. Tre tusen soldater er i dag utstasjonert i Tibesti. Og Tibesti er som en festning. Dette skarpe, takkete, søylete, iblant katedralaktige landskapet formet av vannets passasjer og erosjon - det er bare fire veier inn hit, ifølge sjefen for den militære etterretningstjenesten i Bardaï; 'og vi har øynene på alle fire.' Mange toubouer mener at Tibestis dårlige rykte er satt ut av misunnelige zaghawaer som vil at du, Turisten, skal dra til Ennediørkenen istedenfor Tibestifjellene. Dette er kanskje ikke helt sant - for det ER jo noen faktorer som taler mot å reise til Tibesti. Men helt Ville Vesten er det nok ikke. Med hånden på hjertet!

Frihetens og Demokratiets Dag, Bardaï

Goranfolket i Tsjad: En annen verden

I Tibestifjellene i Tsjad treffer jeg Aisha, en yrkesaktiv gorankvinne som snakker perfekt fransk. Hun er intelligent, reflekterende og har et skråblikk på egen kultur. Jeg er overmåte glad for å møte henne - for i over en måned har jeg har reist gjennom goranfolkets sandete og vidstrakte land uten å treffe en eneste kvinne som snakker nok fransk til at vi faktisk kan samtale. Kvinner med ansiktsslør og et liv stort sett begrenset til hjemmets fire vegger ga ikke akkurat noe frigjort inntrykk i byer som Moussoro - men jeg fikk en overraskende betroelse fra to amerikanske lærere-i-det-offentlige-misjonærer-i-det-hemmelige, nemlig at nesten alle gorankvinner skiller seg flere ganger i løpet av livet! 

Aisha bekrefter dette. 'Den første mannen gifter man seg med for å skille seg fra', ler den unge kvinnen. Han er bare en måte å frigjøre seg på. Når du er gift, er du fri til for eksempel å reise. Og når du er skilt, fortsetter denne friheten. Det er bare ugifte jenter som blir passet på som gullstøv. Derfor gifter gorankvinner seg med den første mannen i en til tider lang rekke av menn, bare for å bli fri. 

På Frihetens og Demokratiets Dag, ved en bankett hos guvernøren av Tibesti, bemerker Aisha at 'Det er ikke noen dans her i Tibesti. Toubouer danser ikke, de bare løfter støvet' (underforstått med bilene sine). Fra Faya er hun vant til dans. Og overdådig gavegiving. Du gir sangere og dansere store sedler uten å tenke på morgendagen. Man sier at 'Selv om du bare har kli å spise, så smører du leppene med olje.' Penger telles ikke. Og sjenerøsitet og det å be om gaver går hånd i hånd. Det finnes ikke noe s'il vous plaît, s'il te plaît når man ber om noe i gorankulturen. Bare imperativer. 

'Donnez-moi ...', 'gi meg', har jeg jo hørt mange ganger i Afrika, og jeg finner det mildt sagt ubeskjedent. Det pleier å sjokkere meg når folk ber om å få mobiltelefonen eller datamaskinen min, forteller jeg Aisha. Gorankvinnen sier at slike forespørsler verken er uvanlige eller urealistiske. Du kan godt be om dyre ting, en mobiltelefon, en datamaskin, en bil. Og folk gir! Du sier kanskje ikke direkte 'Gi meg en bil', men 'Jeg trenger en motor', i betydningen noe motorisert - kanskje vil vedkommende kjøpe en motorsykkel til deg. Men en bil er heller ikke utenkelig. Og en datamaskin ... Du kopierer simpelthen alle dokumentene dine over på en minnepenn og sier 'værsågod, her er datamaskinen!'

I goranfolkets land, mellom Moussoro og Salal (Tsjad)

Det er ingen skam å spørre i gorankulturen, men du spør bare om du er helt sikker på å få tingen. Det er nemlig en skam å ikke få det du spør om. Du spurte, og du fikk ikke ... Du peilet deg ut noen, og vedkommende ga deg ikke ... 'Det kommer til å endre forholdet deres', slår Aisha fast.

'Folk kommer til de som har, og dette sliter ut mange av dem', sier jeg (med noen slitne goranforretningsmenn i N'djamena friskt i minne). Ja, innrømmer Aisha, for når noen har kommet til deg og fått, vil vedkommende deretter fortelle hele landsbyen om det, og alle vil komme til deg. Folk forflytter seg fra landsby til landsby for å be om penger. Menn ber menn, kvinner ber kvinner ....

Ektemannen - 'vi ber ham ikke om ting, vi forlanger ting av ham', forteller Aisha. 'Brudeprisen er ...' Hun regner ... 'Ti guinea, det vil si åtti gram gull. Åtti gram gull i N'djamena, seksti gram i Faya. Brudeprisen kan betales i gull, kameler eller penger, men vi foretrekker gull, for det beholder alltid sin verdi.'

Er det én ting gorankvinner alltid ber om selv etter bryllupet, så er det gull. 'Vi sier at det er til nesen - altså en nesedobb - men det er ikke sant', sier Aisha. 'Det er mye mer gull enn dét vi trenger. Gorankvinner er veldig materialistiske. Gir ikke ektemannen din deg nok, vil du uten omsvøp spørre, 'Hvorfor giftet jeg meg deg?' Det finnes et ordtak: 'Hvis du vil føle deg elendig, riktig elendig, så omskjær deg. Og hvis du vil miste alle pengene dine, så gift deg!' Det er ikke uten grunn at det stort sett bare er goranmenn som kan ta på seg det ekteskapelige ansvar for gorankvinner. 'Jeg har ikke engang lyst til å si at kvinner er likeverdige', ler Aisha - 'de vil legge hele ansvaret for familien på skuldrene dine!'

Når ektemannen ber om skilsmisse, får han ingenting. Når konen ber om en skilsmisse, kan han få tilbake brudeprisen han betalte. Derfor vil en ektemann ikke lett be om en skilsmisse; han har betalt mye og vil i så fall være den tapende part. Skilsmisseklare gorankvinner har denne metoden: Vil du at mannen din skal skille seg fra deg, så fornærm moren hans. Da vil han be om en skilsmisse og aldri se på deg igjen. Og hvis du virkelig vil gjøre eksmannen din vondt, så gifter du deg deretter med fienden hans. 'Kvinner er sterkere enn mennene hos oss', sier Aisha; 'de har militærtaktikker for å oppnå nesten hva som helst.' 

Aisha foretrekker arrangert ekteskap fremfor det hun kaller 'kjærlighetstullet i N'djamena.' Når du har problemer, er hele familien bak deg. Trenger du å skille deg, vil alle som hadde en part i ekteskapet ditt - det vil si fikk en del av brudeprisen - mobilisere seg for å betale tilbake, slik at du kan bli fri. Slår ektemannen din deg, vil brødrene dine komme og banke ham opp. 'Det er familien som er staten', slår Aisha fast. 'Ingen regner med den virkelige staten her.' 

Gorankvinner har det godt i forhold til andre kvinner i Tsjad, mener hun videre. Ifølge Aisha har touboukvinner mange færre rettigheter enn gorankvinner. De har ikke rett til å snakke foran menn. Det har gorankvinner. Og en gorankvinne 'kan målbinde selv ti menn', for gorankvinner gjør ikke annet enn å lete etter 'sjokkerende' og 'fornærmende' ord helt fra de er små. Man sier at 'et esel som bøyer hodet, vil alltid finne å spise. Og en kvinne som bøyer hodet, vil alltid finne ord!'

Gorankvinner i Kouba Oulanga, Tsjad

Ellers er goranfolket underkastet en kulturell logikk som er større enn noe individ. Goranfolket er det mest rasistiske folket i Tsjad, forklarte Omar, en goran fra Moussoro, meg i N'djamena. De kaller folk fra sør for birt; det er nedlatende og betyr noe i den retning 'you are nothing.' Og sultanens folk - kanemboene - pleier de å kalle aza eller azi, det betyr smed og er omtrent det verste du kan være i Tsjad. Dette er fordi kanemboene gjør mange typer arbeid goranfolket holder seg for godt for - de selger ikke på gaten, de vasker ikke biler, de vasker ikke hjemme hos folk. 'Så de er stolte?' lurte jeg. 'Ikke bare er de stolte - de er kompliserte', lo Omar. 

Aisha får meg til å forstå at disse kulturelle begrensningene ikke alltid er frivillige. Goraner kan ikke gjøre småjobber - det er mange ting de ikke kan gjøre. Hvis du lager couscous, så vil folk fornærme deg og si, 'Du lager couscous, vil du gifte deg i kraft av det?' Hvis du gjør pouss-pouss (trillebårdytting), oi, da har du virkelig brakt skam over familien din for all fremtid. 

Goraner lager ikke te. Goraner lager ikke murstein. Gorangutter skulle gjerne ha likt å kjøre clando (=motorsykkeltaxi), men de kan ikke. Det er bedre å være arbeidsledig og ta imot hjelp fra den sjenerøse familien. Soldatyrket er akseptabelt for goraner selv om de tjener lite - de er stolte av det, militæret anses for å være ærefullt. 

Ifølge Aisha finnes det bare fire mulige yrker for goranmenn: Soldat eller offiser i militæret, oppdretter av dyr (først og fremst kameler), daddeldyrker og funksjonær. 'Og handelsmann?' foreslår jeg. Ja, det finnes goranmenn som er innen handel, men de er alltid grossister, aldri detaljister, ifølge Aisha. For en goranmann å stå foran en kvinne og vente på de tjuefem francene hennes ... Aisha ler. Det er en skam! 'For du vet', fortsetter hun, 'hos oss er det kvinner som handler. Kvinner kommer til å be ham om å få ting på krita, og hvis han avslår, vil de sladre om ham og si at 'Han som ikke engang kan gi tjuefem franc på krita, hvem vil gi ham datteren sin?' Gir han på krita, vil han ikke kunne etterlyse pengene sine om den kvinnelige kunden ikke gir dem tilbake; det vil rett og slett være for skamfullt.

Men i Moussoro står menn i butikker, påpeker jeg. 'De er en annen type goran', sier Aisha; 'de er kreda.' For dem er ikke handel en skam. Kvinnene deres er tildekket og går bare til markedet for å handle og så gå hjem. Kvinnene i Faya, derimot, blir stående og fornærme deg. Mange av mennene som står i butikk i Faya er lavklasse-goran, altså smeder. 

Gorankvinner må også avstå fra mye lønnsom aktivitet. Frisering, for eksempel. Friserer du en brud i Tsjad, kan du tjene mellom tjuefem og femti tusen cfa (340-680 kroner) på den ene jobben. Men gorankvinner kan ikke gjøre det - eller rettere sagt, de kan ikke ta betalt for det. 'Jeg kan frisere hele kvartalet, men uten betaling', sier Aisha. 'Av goranfolket er det bare smeder som kan frisere for penger.' 'Så smeder er på en måte friere?' lurer jeg. 'De gjør hva de vil', trekker Aisha på skuldrene.

I goranenes land, mellom Kouba Oulanga og Faya

Og når goraner fornærmer deg, er det ikke bare deg, men hele familien din. Aisha orker ikke tanken på at folk skal fornærme moren hennes. 'Hadde det bare vært meg, så kunne jeg ha tålt det, men familien min, uskyldige folk ...'

En Miss Tsjad som ble kåret for et par år siden, var goran. Men i stedet for å reagere med stolthet over at Tsjads angivelig vakreste kvinne kom fra deres egne rekker, reagerte mange goraner med spott. 'I går så vi nakenheten til datteren din på tv!' kunne de finne på å si til den stakkars faren hennes. 

Derfor vil tradisjonene forbli som de alltid har vært. Å bryte dem er rett og slett for tungt. Omar kalte det 'håpløst.' Og Aisha lar meg forstå at hun føler seg trygg i tradisjonene. Så harde, så dogmatiske, men så reddende om du faller. Visse begrensninger og kompromisser er en pris verd å betale for et slikt sikkerhetsnett vevd av blodsbånd og historie. 

Jo mer jeg hører om goranfolket, jo mer forstår jeg at det er en annen verden. Gorankvinner har ikke den friheten, likheten og muligheten til å ta egne avgjørelser som vi vestlige kvinner er vant til å betrakte som de viktigste verdiene av alle. Men de har likevel et manøvreringsrom som er mye større enn jeg først trodde. 

Jeg ville aldri i verden ha byttet med dem. Men jeg innser også at de antagelig heller aldri ville ha byttet med meg. Den eneste konklusjonen jeg hele tiden lander på, i et Afrika som forekommer meg rigid, tungt kollektivistisk, merkelig sterkt og seigt og solidarisk og hierarkisk på én gang, er denne: Det er en annen verden.

Tekanne i Tibesti, toubouenes land

Vanskelighetene med å spare noe i Afrika, særlig penger

En amerikansk hjelpearbeider fortalte meg en gang at han hadde lest at så mange afrikanske språk ikke har noe ord for 'fremtid.' Han var ikke i stand til å fortelle meg hvilke språk det dreide seg om, så jeg skal ikke uten videre ta påstanden for god fisk. Men det skulle ikke forundre meg om det stemte.

At afrikanere ikke tenker på fremtiden er naturligvis en generalisering som ikke kan være sant for alle og enhver - men det synes å være sant i veldig mange tilfeller. Mange lever virkelig som om de kan dø i morgen. Når de har penger, bruker de dem opp, rubbel og bit. En ung beninsk mann sa følgende til meg idet han skjenket skummende øl i glassene våre i en maquis ved Guineabukten: 'I Afrika vil folk bruke penger. De vil bruke opp pengene før de dør. Livet i Afrika er kort. I Europa lever dere til dere blir gamle, gamle, men her dør folk unge ....' Ergo ingen grunn til å spare på noe, utsette noe, eller gjøre for mange kalkulasjoner! Lev heller livet, riv i og gjør glad, for ingen vet bedre enn afrikanere at livet er kort. 

Afrikanere kjenner ikke til jeg-betaler-for-meg-og-du-betaler-for-deg, i hvert fall ikke når de går ut sammen. Folk er sjenerøse og betaler for hele middagskalaset med stolthet, selv om de kanskje vil være helt blakke i morgen. Når de insisterer på å spandere på meg, blir jeg ofte betenkt. Har de råd til dette, tro? Det er likevel best å akseptere, og så spandere på vedkommende en annen gang. Når folk tilbyr deg noe i Afrika, vil de som regel virkelig at du skal ta imot. Likevel kan ikke vi vestlige slappe helt av når vi blir drysset gaver på av folk i den tredje verden. Min tsjadiske venn Hassan satte ord på følelsene mine da han sa om den (tilsynelatende) bekymringsløst spanderende Afrikaneren og bekymringene dennes spandabelhet skaper i den vestlige resipienten: 'Han har ingen forpliktelse til å gi deg et måltid - men han har en forpliktende til å gi et måltid til familien sin!' Dét er nettopp stedet der skoen trykker. Unger, kone(r), hus, utdanning; du håper at han har prioritert disse områdene først, men av erfaring er du ikke helt sikker. For du har tross alt sett flyktninger kjøpe telefonkort i stedet for mat, folk i ørkenen som vasker føttene sine med de siste dråpene av drikkevann, og en Maslows behovspyramide som iblant virker helt snudd på hodet i Afrika. Tvilstanker surrer rundt i hodet ditt når du som vestlig er tilskuer til gode øyeblikk - og ser at afrikanere, i forhold til hvor fattige de er, sånn statistisk sett i hvert fall, også kan være sjokkerende ekstravagante. 

I Afrika sparer du ikke, forteller Hassan meg. Du legger ut mens du går, for å bli gitt tilbake en gang i fremtiden. Men det virker ikke hundre prosent ... Og det at det ikke virker hundre prosent, samt at det skaper ansvarsløshet hos noen, gjør at det etter tsjaderens mening 'ikke er noe bra system.'

Selv har Hassan blitt påvirket av Belgia, hvor han bodde i sju år: Han må vite at han har penger de neste seks månedene. De neste seks årene kan han ikke garantere for, men de neste seks månedene er i boks. Han kan ikke forestille seg å en kveld komme hjem til kona og den lille sønnen sin og fortelle dem at 'I dag har vi ingenting å spise.' Det må være noe av det verste som kan skje. Og Hassan gjør så mange grep han kan for at det aldri, aldri, aldri skal skje. 

Tsjaderen betror meg at han frykter fattigdom. Før han dro til Belgia, bekymret han seg aldri. 'Jeg stolte på den afrikanske solidariteten', sier han. Men nå... Nå er han en familiemann. Nå har han et ansvar. Det er som om han under sine sju år i Europa spiste av Kunnskapens Tre, så ned et stup, fikk høydeskrekk. Plutselig har han et behov for å planlegge, vite, ha noe å falle tilbake på. Han har blitt litt som oss. Litt mindre afrikaner. 

Sparer du i Tsjad, blir du kalt 'nasara.' Ordet for hvite mennesker. I Haiti kalles du kanskje en 'bounty', etter Bounty-sjokoladen med kokosfyll, brun utenpå men hvit inni, altså villedende afrikansk å skue men skuffende hvit å ha med å gjøre. Å være en 'nasara' eller en 'bounty' er ikke akkurat komplimenter, må tilføyes. Du er rar, innesluttet, kalkulerer for mye, spanderer aldri uhemmet på noen, slår av telefonen når du vil være i fred, later som om du ikke er hjemme når folk ringer på døren din om natten. Folk kan ikke regne med deg, og du som reserverer alt for den lille kjernefamilien din, i stedet for å gå med på at hele storfamilien har rettigheter i din suksess, du bryter noen viktige regler, noen viktige tradisjoner, og folk synes ikke at du er noe grei. Går det nedenom og hjem med deg til slutt, synes de at du fikk som fortjent. Å dele er også å investere. Deler du ikke med noen, vil ingen heller dele med deg!

Det er kanskje ikke gloriøst å være en som sparer. Men det at man aldri kan spare noe har også sine problematiske sider. I N'djamena betror en sentralafrikansk diplomat meg at han har et pengeproblem og at leppene hans 'ikke har smakt en Gala [tsjadisk øl] på tre dager.' Det er ikke det at han ikke har en bra lønn - bedre enn de fleste - men snarere det at han har hjulpet så mange i løpet av måneden. Nå trenger han selv hjelp med å komme seg til og fra jobb. Og det er meg han har pekt ut til å sørge for at han får en Gala å leske leppene med og bensin å helle på mopeden inntil lønningsdagen kommer (og den vet man ikke lenger helt når kommer, når man jobber for den sentralafrikanske staten - nok en grunn, sukker jeg innvendig, til å være litt sparsommelig!). Jeg gir ham en titusenfrancseddel og rømmer derfra så fort jeg kan. Jeg synes at han skulle være i stand til å ta vare på seg selv, voksne mannen, diplomaten, og heller si nei når han ser at pengene ikke vil vare ut måneden med et gitt forbruk. Og Gala? Hadde det enda vært mat han ba om...

Min svensknorske venninne oppvokst i Niger sa om hausaene, folket i Zinder, at 'De er flinke til å investere, men dårlige til å forvalte.' Jeg tror hun traff spikeren på hodet ikke bare angående hausaene, men mentaliteten i mange deler av Afrika generelt. 

Men kanskje er det spandabelheten som gjør livet i Afrika vakkert? Man vet jo virkelig ikke hva fremtiden vil bringe av inflasjon, devalueringer, regimeskifter og urettmessig frysing av bankkontoer, sykdom, død og gledesdrepende sharialover. Men man vet hva man har i lommen i dag. Og hva man kan bruke det til. Jeg tror aldri jeg blir så sjenerøs som afrikanere - med mindre jeg blir rik - men dette betyr ikke at jeg ikke beundrer dem, også, deres måte å se penger på, som noe som kommer og går og som du alltid er villig til å trekke opp av skjortelommen, uansett hvor slunken, som en del av en stor gest.

Til seters og gjøre seg fet: Lettere sagt enn gjort

Vi kan ikke stikke det under stol: Noen av kuene i Afrika er døden nær av sult. Som reisende gjennom Burkina Faso og Niger mot slutten av den tørre sesongen har jeg sett kveg på sitt aller magreste. Nå ved slutten av regntiden, da gresset er på sitt grønneste og kuene på sitt feteste, kan alt det der virke som en vond drøm, men etter hvert som sesongene snur begynner det igjen: Sulten, og pastoralistenes stadig vanskeligere kamp for å mate dyrene sine. 

Når jeg viser frem de åtti fargebildene av prinselige, kongelige og borgerlige norske kuer er det særlig én kommentar som går igjen: 'De er fete.' Dette er den vanligste komplimenten kuene våre høster. 'De spiser bra.' 'Det er som om noen har blåst dem opp med pumpe.' 'Vi ønsker at våre kuer også skal være slik!' Kompisen min Kevin i Irak har skrevet, 'I imagine the Norwegian Red does look a bit swollen compared to the skinnier local versions', og han har absolutt rett, bortsett fra at jeg ikke hadde trodd at våre kuers velføddhet skulle bli det alle afrikanske pastoralister primært festet seg ved. Jeg tenkte i alle fall ikke på dette da moren min og jeg tok bildene - 'oi, den kua var fet!' Vi tenkte mer på farger der vi krøp under elektriske gjerder på Solberg eller kjørte til bondegårder i Lommedalen, og på okser, at vi måtte få med oss noen okser også.

Nomader, Tala, Tsjad

Vegetasjonen på de norske bildene får naturligvis sin andel av kommentarene, som forklaring på kuenes imponerende magemål. Veterinæren på kvegmarkedet Tourakou (Niger) kommenterte at 'Det er som om dere alltid har regntid.' Mens en mann på et kvegmarked i Moussoro (Tsjad) sa at 'Kuene deres er som fisk - de kan ikke leve uten vann!' Når folk bemerker det grønne gresset på bildene og det at kuene våre 'alltid' har å spise, forteller jeg dem at selv om vi ikke har noen tørketid i Norge, så har vi noe sammenlignbart, nemlig vinter. Mens bønder i Europa har løst matmangelen om vinteren ved å lagre høy, har pastoralister i Afrika løst matmangelen i tørketiden ved å bevege flokkene til andre beitemarker. Peul- eller fulanifolket fører en av de mest ekstreme nomadetilværelsene i Afrika og beveger seg ofte tusenvis av kilometer og på tvers av statsgrenser i jakten på beite. Andre som ikke nødvendigvis trenger store beiter forflytter seg i mindre skala til nærliggende wadi-er, elver og vannhull. Motsatt vandrer pastoralistene til tørrere områder i regntiden for å unnslippe tsetse-fluer og regnrelaterte kvegsykdommer. Disse urgamle bevegelsene av folk og fe - kalt transhumans - er imidlertid nå stadig mer vanskeliggjort av jordbruk, statsgrenser, og til en viss grad sikkerhetsproblemer, slik for eksempel Boko Haram hindrer pastoralistenes forflytning til nordøstlige Nigeria i disse dager.

I Niamey i juni, når alt tørster og skriker etter vann, tar jeg taxi sammen med to medlemmer av peul-folket til kongedømmet Lamorde Bitinkodji på den andre siden av Niger-elven. Vi stiger av ved noen tørre risåkre som ikke dyrkes før i regntiden, og som kveg gresser på. Gresser og gresser ... 'De spiser dette fordi de ikke har noe annet å spise', sier Amadou, en ung geologi- og dyreoppdrettsstudent. Noen brunsvidde, avkappede tuster er alt som er igjen av avlingen.

Beitemarker i kongedømmet Lamorde Bitinkodji, Niger

Før var det noe igjen for kuene å spise etter avlingen, forteller Amadou. Jordbrukere og pastoralister levde i symbiose. Men nå avler jordbrukerne alt, absolutt alt, for å selge det. Kommersialisering har gjort dette. Amadou mener det er uunngåelig at dyreholdet i Afrika moderniseres. Pastoralister må drive et minimum av jordbruk for å sikre mattilgangen til dyrene sine i den tørre sesongen. Nomadetilværelsen bør stoppe. Den er en ting av fortiden - den tiden da fruktbare områder ennå var ubebodde.

Her på kontinentet har man vært vant til å se på kvantitet, ifølge Amadou. Om du har to hundre hoder, så gir det deg status. Men den unge studenten mener at det er bedre om folk har færre kuer og tar godt vare på dem, enn mange som de ikke greier å fø. 

Det er lite beite i Niger. Folk tar av og til dyrene sine til nasjonalparken W sør i landet, selv om det er forbudt. Dyrene er magre. Men selv når en ku er døende, så greier ikke eieren, fulanien, å drepe den, forteller engelskstudenten Diallo Ibrahim der vi har slått oss ned i skyggen av et tornetre sammen med noen gjetergutter på ti-tolv år som har skrepper over skulderen og blå tatoveringer i ansiktene. Amadou forteller at peul-folket verken selger eller slakter dyrene sine med lett hjerte: 'Vi driver med dyrehold for å leve, ikke for å selge', sier han. 'Visjonen er ikke den samme som hos dere. Kua er en kompanjong. Man slakter bare kveg ved de store høytidene, som tabaski, ramadan og bryllup. Hvis det ikke er noen fest ... Å stå opp en morgen og bestemme seg for å slakte ei ku ... det er utenkelig ...' Både Amadou og Diallo Ibrahim rister på hodene ved tanken.

Kvegmarkedet i Belayara, Niger

I Fada N'Gourma i Burkina Faso driver en peulfamilie likevel med en spesiell type forretning siktet inn mot det enorme kjøttmarkedet Nigeria. De har en innhegning med kuer som de har kjøpt utmagrede og nå feter opp for å selge. En utmagret ku kan koste sytti-åtti tusen franc (mellom ni hundre og tusen kroner), men når hun har fått tre måneder på seg her og blitt fødd bomullsfrø, høy og iblant mais, og kommet i form, kan de selge henne for hundreogfemti tusen (nærmere to tusen kroner). De peker på ei hvit ku som var utmagret da de kjøpte henne: 'Nå vil folk løpe etter henne på markedet.' Hun har fått være i ro i skyggen av et flamboyant-tre med knallrøde blomster og bare spise og spise. En svart ku bak henne er ennå skummelt tynn, og hvis hun legger seg, kommer hun seg ikke opp igjen uten hjelp. Men også hun vil komme til hektene. Det er denne formen for dyreoppdrett denne familien bedriver - de forbedrer det som er. Innhegningen ved siden av huset deres i håndpåklasket leire gir et siste spisegilde for dyrene som til slutt vil stues på lastebiler og sendes som slakt til Afrikas mest folkerike land, Nigeria. 

En av kuguttene på kvegmarkedet, Bouba, en mossi med stokk i hånden, sier at folk foretrekker å fø opp okser med innkjøpt fôr hvis de ikke har nok til alle, siden det er okser som selger. 'De fete oksene selger vi, og de magre kuene spiser vi selv', smiler han selvironisk.

En gang vi har snakket om horn og pukler (det finnes selvfølgelig mange typer) og Bouba følger meg hjem over fotballbanen som gjør at hele dette området i Fada N'Gourma kalles Brasil, under den tynne månen, stjernene, forteller jeg ham hvorfor jeg liker å høre om kuer her. Det er jo ikke for å drive med husdyrhold, som noen tror. Jeg liker rett og slett det at hver ku er viktig. 'Hos oss er det ikke nødvendigvis slik', legger jeg til. 'For noen er kuer kanskje bare et tall.' 'Og hos dere er de bare inne?' lurer Bouba. 'Nei, ikke bare', sier jeg.

Egentlig vet jeg lite om hvordan intensivt dyreoppdrett foregår i Vesten, for de viser oss ikke mye - og kanskje vi ikke spør mye, heller. Kanskje vi egentlig ikke vil vite. Kuer på tradisjonelle bondegårder har det nok ganske bra, men generelt har jeg en vag, uggen følelse av at kjøttindustrien i Vesten ikke er pen å se på. Vi knytter oss til kjæledyr og kjemper for ville dyr, men neglisjerer bruksdyr, de som for de fleste bare er ei pølse på supermarkedet.

Bouba forstår hva det er jeg vil si. 'Her er det i hvert fall med følelser', sier han oppriktig.

Medisinering av syk ku, Kajlani, Tsjad

Når militæret skal hjelpe deg med å komme i feststemning

Første desember skal Tsjad feire kuppet til nåværende president Idriss Déby. Den dagen kalles 'Frihetens og Demokratiets Dag', og mange entusiastiske forberedelser vises på Télé Tchad - som feiing og mopping av lokalene til presidentpartiet MPS; førstedamens utdeling av stoff med presidentens ansikt på, som mottakerne skal sy klær av og gå i på den store dagen; oppfordringer til folket om å komme 'mannsterke' for å 'assistere i festlighetene.' Og naturligvis blir det militærparader - denne viktigste ingrediensen når staten skal arrangere fest i Tsjad.

Jeg har allerede en idė om hvordan det blir. Den ellevte august feiret Tsjad sin uavhengighet fra Frankrike. Forventningsfull gikk jeg ut døren i skreddersydd finstas fra Elfenbenskysten for å overvære folkefesten. Men dette var ikke bare en ikke hvilken som helst dag - det var en ikke helt enkel dag, og gaten utenfor huset jeg losjerte i, var avsperret av militære. Brysk bortvinking, så ropende tilbakekalling - jeg kunne allernådigst få lov til å gå der likevel. Takk. For jeg vet ellers ikke hvordan jeg skal komme meg til den festklare Nasjonens plass en drøy kilometer unna. 

Soldater, avsperrede gater, tause menneskemengder - jeg finner det trykkende, og feststemningen er som blåst bort på disse få minuttenes spissrotgang mellom militære væpnet til tennene og med nerver på høyspenn. Jeg liker ikke forbud, påbud, avsperrede gater eller 'røde løpere' som de kalles, og jeg er ikke spesielt glad i våpen heller. Men mange borgere har trosset den regntunge himmelen en plaine saison pluvieuse, i tjukkeste regntiden, for å overvære denne dagen som jo er Tsjads bursdag, nummer femtifire i rekken. De nysgjerrigste står på melkebokser og motorsykkelseter for å se seremonien. Andre nyter te og kaffe fra plastkopper, eller sigaretter og bitre kolanøtter som er en gjenganger på diverse salgsbrett.

Paradeøvelse, Nasjonens plass, N'djamena

Dette er dagen for å vise hvilken flott militærmaskin Tsjad har. Panikkslagne fugler letter fra trærne i den øredøvende støyen. Lyden er som et etterslep - usynlige blikkbokser av voldsomme dimensjoner langs bakken. 'Det gjør vondt i ørene', sier sidemannen min og holder seg for ørene mens jagerflyene leker i luften, gjør saltomortaler og annen rystende akrobatikk til folkets overveldede duknakkethet, deretter imponerte klapping.

Ingen tvil: Tsjad har makt til å slå tilbake, og til å slå, både internt og eksternt i regionen. Forestill deg å være opprører i en hule med noe slikt dundrende over hodet...

Arrangementet var mye større i fjor, med ett tusen åtte hundre stridsvogner, ifølge Abakar, en tidligere jagerflypilot. 'Så om opprørere vil angripe landet, så er uavhengighetsdagen dagen å gjøre det på, siden alt befinner seg i N'djamena?' spøker jeg (en spøk du bare kan slå med gode venner, må understrekes). Han er uenig i dette, sier at det ikke finnes opprørere i Tsjad nå. Siste slag stod i 2008, og siden da har landet vært stille og rolig. 

Vennen min Hassan fra Utenriksdepartementet kommer ikke til Nasjonens Plass. 'It's no fun', forklarer han etterpå. Men så har han også bodd sju år i Belgia og tilegnet seg litt andre ideer om fest og gøy enn tsjadiske myndigheter kanskje tilskriver tsjadere flest. 


Gateunger med tiggerboller i aluminium er derimot her. En liten gutt rører ved armen min. Han har tiggerbolle i hånden og grigri (beskyttelsesamulett) rundt halsen, de to tingene som skal hjelpe ham i hverdagen. En muskuløs hær går på bekostning av nettopp sånne som ham. Men kanskje er han likevel stolt av hæren, der han etterligner soldatenes marsj og geværgrep? Hæren er så aktet at den har blitt et personnavn i Tsjad - det er mange som heter L'armé, selv om de pleier å fjerne apostrofen og til tider aksenten også, så det blir Larme, som ligner mer på tårer.

Ifølge Hassan teller den tsjadiske hæren tjuefem tusen mann. Dette er ikke egentlig mye. Nigeria har en halv million. Kvantitet over kvalitet, legger ikke Hassan skjul på at han synes, i lys av den hærens manglende evne til å hamle opp med Boko Haram.

Tsjadiske styrker har fått ord på seg for å være sterke etter å ha utmerket seg i krigen i Mali. Slik deltakelse koster mye - 'men på den andre siden blir Tsjad kjent i Afrika og i verden', påpeker Hassan. Den tsjadiske diplomaten ser verdien av omdømmebygging. Tsjad ønsker å fremstå som en sterk stat i regionen. Det er ikke uten grunn at N'djamena er valgt som base for Operasjon Barkhane, en franskstyrt militær operasjon som skal bekjempe terrorisme i Sahel.

Første desember feirer Tsjad altså Frihetens og Demokratiets Dag. For det var Idriss Déby som installerte demokrati og frihet i Tsjad i 1990, blir jeg fortalt av guvernørens protokoll i Bardaï, en by i Tibestifjellene.

Jeg studerer protokollens ansikt mens han uttaler disse ordene - dønn alvorlig. Ellers er det mange som ler litt selvironisk i guvernørbygningen når Télé Tchad flammer av de mest patriotiske uttalelsene.

Vi befinner oss ett tusen sju hundre kilometer fra hovedstaden, i en avsondret region som har tiår med opprør bak seg og er mer forbundet med Libya enn med Tsjad. Men vi skal naturligvis feire Frihetens og Demokratiets Dag, og vi skal naturligvis ha en militærparade. Blir det ordentlig fest uten?