Søndag, og jeg har bestemt meg for den katolske kirken. Vertinnen min Flora har oppgitt at gudstjenesten
starter klokken ti, men hun er tydeligvis ingen kirkegjenger, for det viser seg
at den nesten er over da jeg kommer en halvtime for sent og bare får med meg
en bénédiction du Seigneur som er
vann prestene spruter på oss med en kost – gudstjenesten startet klokken ni og
er allerede over.
Men da har jeg også lært en annen ting: At den katolske kirken i Akouedo er punktlig og, best av alt, kortfattet. Jeg er ingen stor kirkegjenger og går stort sett bare for den sosiale opplevelsen, selv om det også er gudstjenester som har røsket meg opp her på dette kontinentet.
Men da har jeg også lært en annen ting: At den katolske kirken i Akouedo er punktlig og, best av alt, kortfattet. Jeg er ingen stor kirkegjenger og går stort sett bare for den sosiale opplevelsen, selv om det også er gudstjenester som har røsket meg opp her på dette kontinentet.
Kirken i Kansanga i Kampala, for eksempel, der hvor den
katolske presten John regjerte. 'How are you?' kunne han begynne med å si – 'you
look sick!' 2012 ville bli det beste året. 'Ikke fordi det vil bli det siste', la han til – 'men det beste i betydningen det beste av det beste!'
Andre
ganger kunne han oppfordre: 'Si til kjæresten din om morgenen: ’Kom til kirken
med meg! Jeg kan ikke gå i kirken uten deg! Hvis du ikke kommer, slår jeg opp
med deg!’ ’Kanskje sier hun: ’Greit, slå opp med meg. Det er mange fisker i
havet...’ Presten John dvelte ved det, kom tilbake til at det kanskje er mange
fisker i havet, men at ’gutten du kjenner er bedre enn gutten du ikke kjenner.’
Han fikk menigheten til å le. Han fanget oppmerksomheten til de unge.
Når du kan føle samfunnet på pulsen i kirken, så liker jeg det. Når de snakker om ting som angår folk, så liker jeg det. Livsnære, kontroversielle kanskje, men aktuelle i tiden – slike kirker kan jeg gå med på å gå i.
![]() |
Den katolske kirken i Akouedo, Abidjan |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar