Kirken må gjøre noe for å fange meg

Søndag, og jeg har bestemt meg for den katolske kirken. Vertinnen min Flora har oppgitt at gudstjenesten starter klokken ti, men hun er tydeligvis ingen kirkegjenger, for det viser seg at den nesten er over da jeg kommer en halvtime for sent og bare får med meg en bénédiction du Seigneur som er vann prestene spruter på oss med en kost – gudstjenesten startet klokken ni og er allerede over. 

Men da har jeg også lært en annen ting: At den katolske kirken i Akouedo er punktlig og, best av alt, kortfattet. Jeg er ingen stor kirkegjenger og går stort sett bare for den sosiale opplevelsen, selv om det også er gudstjenester som har røsket meg opp her på dette kontinentet.

Kirken i Kansanga i Kampala, for eksempel, der hvor den katolske presten John regjerte. 'How are you?' kunne han begynne med å si – 'you look sick!' 2012 ville bli det beste året. 'Ikke fordi det vil bli det siste', la han til – 'men det beste i betydningen det beste av det beste!'

Andre ganger kunne han oppfordre: 'Si til kjæresten din om morgenen: ’Kom til kirken med meg! Jeg kan ikke gå i kirken uten deg! Hvis du ikke kommer, slår jeg opp med deg!’ ’Kanskje sier hun: ’Greit, slå opp med meg. Det er mange fisker i havet...’ Presten John dvelte ved det, kom tilbake til at det kanskje er mange fisker i havet, men at ’gutten du kjenner er bedre enn gutten du ikke kjenner.’ Han fikk menigheten til å le. Han fanget oppmerksomheten til de unge.

En annen kirke jeg likte, var Holy Family Minor Basilica i Nairobi, betonggrå og med tårn som en fabrikkpipe, store glassmalerier innvendig, hvor prestene hver søndag ba folk stemme nei til Kenyas nye grunnlov, som likevel ble antatt ved folkeavstemning i august 2010. 

Når du kan føle samfunnet på pulsen i kirken, så liker jeg det. Når de snakker om ting som angår folk, så liker jeg det. Livsnære, kontroversielle kanskje, men aktuelle i tiden – slike kirker kan jeg gå med på å gå i. 

Den katolske kirken i Akouedo, Abidjan