fredag 27. desember 2013

Hvis du vil spise med Djevelen, må du bruke en lang gaffel


Juba, 2011, innsamling av materiale til masteroppgaven

Jeg sier til den ivorianske vennen min Didier at krigen i Sør-Sudan går inn på meg - nylig hørte jeg på radioen at Malakal var falt i opprørernes hender - og at jeg aldri ville ha trodd at det kunne flerre opp sånn, i løpet av så kort tid. 'Hva tror du, er krigen i Elfenbenskysten over?' spør jeg som et apropos. 

Didier sier at han ærlig talt ikke tror at krigen i Elfenbenskysten er over. 'Mange er ute av landet, misfornøyde; og vi, de eksmilitære, er utenfor nå, så vi er ikke fornøyde', sier den tidligere fallskjermjegeren.

Didier nærer en enorm mistillit til Elfenbenskystens nye regjering. De første eksmilitære som kom for å reintegreres i hæren etter Gbagbo-regimets fall, ble satt i fengsel, hevder han. 'Det gjør at vi, de resterende, ikke kommer frem for reintegrering.'  

Didier har en kamerat i fengsel i Youpougon som angivelig skulle løslates nå denne julen, ved benåding (som skjer ved jul, nyttår og uavhengighetsdagen i august), men som ikke har blitt frigitt ennå. 'Det er bare talemåter', mener Didier. Den tidligere fallskjermjegeren har aldri besøkt kameraten i fengselet, fordi det vil være farlig. Han kan heller ikke gå til militærleirene i Adjamé eller Plateau, fordi han vil bli gjenkjent der. Militærleiren i Akouedo er ok, i og med at han aldri frekventerte stedet i sine glansdager. 'Hvis du vil spise med Djevelen, må du bruke en lang gaffel', uttaler Didier. Det er et visdomsord i hans del av landet, i vest, der hvor bété-folket bor. 

'Du spør fordi du er redd, gjør du ikke?' legger han til. 'Nei', sier jeg – 'jeg er ikke redd.' Men begivenhetene i Sør-Sudan går inn på meg. Jeg brukte et halvt år på å studere nasjonsbygging i det landet. Jeg snakket med folk i departementskontorer og hotellsuiter, i illegale kafeer i uferdige bygninger, på kontainerkontorer, på bussholdeplasser, i folks hjem og der hvor de feiret og drakk. Mange sa de riktige tingene; og de som ikke sa de riktige tingene, trodde jeg at spøkte. Fordi de ofte lo mens de sa det - fordi det ofte kom i form av anekdoter og hørtes litt ut som våre egne harmløse svenskevitser. 

Tayin, for eksempel, som lo og smilte nesten hele tiden, og fortalte om mangelen på tenner blant dinka bor, nuernes naboer: De mangler tenner fordi de en gang stjal noe fra Ngundeng, nuernes profet. Noen hadde tilberedt frø fra thau-treet for Ngundeng, og dinkaer kom og stjal det. Ngundeng sa ikke noe, men han visste. Tyvene og etterkommerne deres mangler tenner. De ba ikke om unnskyldning, og derfor er de tannløse til denne dag. 'I en familie på ti finner du kanskje bare ti tenner, eller åtte. Hvis kunstige tenner vil bli solgt i Sør-Sudan vil de bli veldig dyre', lo Tayin. Slik spøkte den unge nueren med meg under de skyggefulle, raslende thau-trærne i landsbyen Ayud. 

Anekdoter og stereotyper om andre etniske grupper er det flust av i Sør-Sudan. Men etnisk vold på så høye nivåer som vi nettopp har sett? Oppsplitting av hæren? Massedrap i JUBA? Nei, det så jeg aldri for meg. Kanskje er dette sannheten: Vi tror at vi forstår Afrika, men det er ting som stikker dypere enn vi aner, et parallellplan vi aldri virkelig kan gjennomlyse eller kartlegge, langt mindre forutse. 

Les også
Riek Machar’s End-Game: What is it?

Postkortkunst, kunstner ukjent

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar