torsdag 26. desember 2013

En fot i Abidjan, et øre i Sør-Sudan

Jeg snakker med den nigerianske butikkinnehaveren Remy mens jeg venter på en gbaka, en skranglebuss med åpen bakdør, Abidjans mest beryktede form for kollektivtransport. Remy bor i Treichville, men har butikk i Akouedo. 'Hva med trafikkork?' lurer jeg. Han viser seg å alltid kjøre i feltet hvor det ikke er trafikkork, for om morgenen er det kork innover, men ikke utover, og om kvelden kork utover, men ikke innover. Han kommer fra Osun-delstaten i Nigeria. Jeg får ham til å skrive visdomsordet ’Ingen vet hvordan vann kom inn i kokosnøtten, utenom Gud’ på yoruba – han skriver (tror jeg): ’Ona ti omi gba wonu agbon kosi eni toye.’ 

Remy fra Nigeria lar meg alltid sitte i butikken sin mens jeg venter på gbakaen, så jeg skal slippe å stå i solen; vennskapet mellom oss startet da jeg kjøpte en skjøteledning og en kniv av ham den dagen jeg flyttet til le grand cour i Akouedo. Han er den eneste i landsbyen jeg snakker engelsk med, og det er deilig iblant. I dag, da jeg spør om han selger hodetelefoner, gir han meg en gratis, sier ’Are you refusing my gift?’ da jeg prøver å unnslå meg. Afrikanere, altså – ofte utviser de en sjenerøsitet som slår oss vestlige individualister langt ned i støvlene. 

Hodetelefonene skal jeg bruke for å skype med Sør-Sudan, det eneste landet som står i hodet på meg akkurat nå. Jeg drar til libanesiske La Cascade, en restaurant nesten uten klientell, og dermed deilig stille, med dette mål for øyet. Vi er noen få som har oppdaget dette stedet nesten uten folk og med den klimatiserte andreetasjen ... Et ungt par driver gospelsangøvelser, det driver meg litt til vanvidd en stund, men når de har gått ringer jeg det jeg har greid å skaffe til veie fra gamle simkort og dagbokfiler.

De fleste numrene går ikke gjennom. Enten har folk mistet telefonene sine, flyktet, eller så er nettverket nede. Endelig får jeg kontakt med en tidligere sikkerhetsrådgiver i Malakal, som en gang i tiden hjalp meg med å lokalisere shilluk-kongen: Han er i Juba nå, ‘under the protection of the UN, because they have been targeting the Nuer ... South Sudan is on fire’, oppsummerer han.

Jeg spør etter fetteren hans. Tenker på de seks horisontale arrene denne har i pannen - tegnet på at han er nuer. Det er vanskelig å skjule etnisiteten sin i Sør-Sudan. Avisene skriver om soldater som stanser folk og spør om etnisiteten deres, for så å henrette dem; men i mange tilfeller trenger man ikke engang å spørre. Etnisiteten står bokstavelig talt skrevet på folk. Seks horisontale streker for nuere, v-tegn for dinkaer, med mange varianter imellom, avhengig av hvor folk kommer fra og hvilken ’age group’ de tilhører. Jeg husker verten min i Juba, en dinka bor, en gang omtale dette som noe farlig. Og nå har han vitterlig fått helt rett.

Daniel ber om nummeret mitt i Elfenbenskysten. Jeg sender det på mobil. Han ringer meg opp – ja, dette er sørsudanere, de føler aldri at de er fattige, selv når de er flyktninger. Han fortsetter å forklare hva som har skjedd, men forbindelsen er elendig. Jeg får bare med meg noen få ord: ’agreement between SPLM’ ... ’political issue’ ... ’all arms’ ... og sier at jeg vil ringe ham opp igjen. Linjen er bedre denne gangen. Han sier at det har vært massakrer, og at det siste dødstallet han hørte i dag var på to tusen ett hundre. I hvilke områder? vil jeg vite. Gudele, Presidential area, Eden, Custom... Hva med Konyokonyo? 'Konyokonyo er ok', sier Daniel. 

Det er som om mitt indre kart over Juba må oppdateres. Steder jeg har bodd på eller frekventert ... Jeg må spørre spesielt om dem, på grunn av alle menneskene og minnene de rommer. 

Til slutt spør jeg Daniel om han skal evakueres noe sted. Han sier at han skal til Etiopia. Jeg ber ham sende meg sitt nye nummer når han er trygt fremme. En følelse av FN-leiren som usikker ulmer i bakhodet, og jeg lover å ringe jevnlig for å høre hvordan han har det. 

Jeg er redd for mange av vennene mine. Særlig tenker jeg på Charles og Simon i Juba som jeg ikke har fått kontakt med, begge nuere. Og jeg tenker på Michael, Daniel og familiene deres i Bor. Den tidligere fallskjermjegeren Didier prøvde å berolige meg her forleden, fordi Elfenbenskysten også har hatt krig og han vet hva han snakker om: ’Ils sont là’, sa han. De er der! Ja, tenker jeg; de fleste overlever, men at det skulle skje så brått og uten synlige forvarsler hadde jeg aldri trodd. Jeg brukte et halvt år på å studere nasjonsbygging i det landet. Regjeringen var etnisk mangfoldig, rekruttering til departementene i prinsippet transparent - folk kom tilbake fra diasporaen i hele verden for å ’nyte freden' og kanskje få seg en jobb. Basert på det som var mange positive indikatorer, trakk jeg optimistiske konklusjoner. At masteroppgaven min gjorde prognoser som skulle vise seg å være feilslått, er det minste av problemer. Alt jeg ønsker er at folk igjen skal få nyte fred i denne yngste av verdens stater, og at drømmene deres om utvikling og et godt liv skal realiseres.
 


Fest etter Salva Kiirs tale ved Juba universitet, august 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar