En fallskjermjeger og alt han vet

Didier, en tidligere fallskjermjeger i den ivorianske hæren, bor i landsbyen Akouedo etter postvalgkrisen i 2011 og kaller seg en flyktning. Vi spiste grillede plantaner og peanøtter og snakket om alt fra korrupsjon til magi til legender om folkeslags opprinnelse. 

Didier husker, akkurat som mange andre, hvordan pave Johannes Paul II kom til Elfenbenskysten for å inaugurere basilikaen, verdens største kirke, i 1990. Den ble bygget av Elfenbenskystens første president Félix Houphouët-Boigny. 'Hva synes du om basilikaen?' lurer jeg. 'Vi er stolte av den, men den skapte økonomisk krise i Elfenbenskysten', forteller Didier. Flere banker gikk over ende på grunn av den, blant annet BNDA, en bank for jordbrukere. Houphouët-Boigny lånte fra den og andre nasjonale banker for å bygge basilikaen. Han stilte ingenting i sikkerhet, men han var presidenten. Han kunne komme til banken og si, ’Gi ti kilo titusenlapper!’ De veide pengene i stedet for å telle dem. 'Tenk hvor mange titusenlapper du trenger for å få ti kilo', ler den tidligere fallskjermjegeren. BND gikk over ende; finnes ikke lenger. Det var harde tider for bøndene. 

Noen vil si at det ikke er sant, innrømmer Didier; andre at det er sant. Men at BNDA gikk konkurs er sikkert og visst.

Den tidligere fallskjermjegeren sitter gjerne og prater til skyggene blir lange. Han sier at det hjelper ham med 'å glemme.' Ti år i militæret i krigstid er ikke til å kimse med. Og nå, med den nye regjeringen formet av tidligere rebeller, har store utskiftninger i hæren gjort Didier arbeidsløs. 

En pont de liane i Man i vestlige Elfenbenskysten er en av kuriøsitetene han forteller om; en lianebro som går over en høy avgrunn og ble til på magisk vis en gang for lenge siden. Folk våknet opp en morgen, og broen var der - lianer tvunnet inn i hverandre, laget av ånder. Broen blir aldri gjenstand for noe form for vedlikeholdsarbeid, ifølge Didier: Ånder tar seg av alt. Folk bruker den hele tiden, og broen kollapser aldri, du kan til og med gå over med noe tungt på hodet. Men 'du vil være redd første gang, for ser du ned, er det som å se ned fra en høy bygning.'

Elfenbenskysten har mer enn seksti etniske grupper, og alle ethnies har en historie. Baoulé-folket har denne historien, forteller Didier: De flyktet fra krig i Ghana en gang i det syttende århundre. De kom til en elv som en génie ikke ville at de skulle passere. Bak dem var forfølgerne. Ånden spurte, 'Kan dere ofre noe?' De spurte, 'Hva?' Ånden svarte, 'Et barn.' De ville ikke, men så løftet Abla Pokou, dronning Pokou, barnet sitt og sa at hun kunne ofre det. Flodhester steg opp av elven og dannet en bro som folket krysset. Abla Pokou hersket over folket siden. 'Og barnet, døde det?' spør jeg. 'Det døde', sier Didier: Hun kastet det i elven. 'Baouli' betyr ’barnet er dødt.’ Franskmennene uttalte det ’baoulé’, og slik ble navnet på folket endret.

Baoulé er et av de største folkeslagene i Elfenbenskysten, og vertinnen min Flora, i en landsby dominert av ébrié, kommer fra dette folket.

Lagunen i Abidjan

Flodhestspor, Niger-elven, Niger