torsdag 19. desember 2013

Hirseølets hemmeligheter

Jeg er generelt ikke en person som henger over kjøkkengryter i fremmede land og ser ingrediensene øve sin unektelig storslåtte magi. Men det å bo ved siden av veritable attiéké- og tchapalo-fabrikker i Akouedo village gikk ikke helt upåaktet hen selv for en kjøkkenlunken sjel som min egen. 

Det er lobi, en folkegruppe fra nord, som brygger hirseølet tchapalo. 'Alle ébrié-barn kan vise deg hvordan man lager attiéké, og alle lobi-barn kan vise deg hvordan man lager tchapalo', kunngjør den eldste av lobisøstrene som driver den eneste hirseølbaren i Akouedo village.

Den unge Marie-Esther, en skoleelev som iblant er innom for å hjelpe moren sin i bryggingen, sier at hun er stolt av å lage tchapalo. Klassekameratene hennes erter henne for at hun har en mor som lager det - de lurer på hva slags drikk tchapalo er. Tchapalo er en ’boisson detesté’, en 'forhatt drikk', klager Marie-Esther. 'Men jeg, jeg er stolt av at moren min lager tchapalo, jeg vet hvordan man lager det, jeg har lyst til å lage det selv! Jeg skammer meg ikke. Når du kommer hit og tar bilder av oss, så gjør det meg glad', legger hun til. 'De har aldri vist tchapalo på tv... Ingen er interessert i oss!' 

Det å studere, notere, smake og filme prosessen med å brygge denne gule alkoholen blir en av mine sysler i Akouedo village. Og naturligvis gulper jeg ned ganske mange kalabasser i løpet av tiden her. 

Hirseølet tchapalo, en populær drikk i Elfenbenskysten, drikkes gjerne fra kalabasser.

 
Siden kalabassen er rund, må den stå på en ring


og dekkes til mot støv og insekter mellom slurkene:


Tchapalobryggersken Nina ligger på en benk og hviler når jeg kommer inn i den lille baren med bølgeblikktak for første time. Hun begynner å knuse gomo – lange barkstrimler fra gomo-treet – i en morter slik at et slimete ’spytt’ kommer ut av dem. Strimlene legges i en bøtte med vann, og dette vannet helles senere i brygget som skal kokes. Når jeg spør hva gomo er for, sier hun at om man ikke har det oppi, vil tchapaloen være hvit. Jeg forstår dermed at gomo-en er for fargen. Men så enkelt er det visst heller ikke. Søsteren hennes sier senere bare enkelt og litt mystisk at ’uten gomo, kan man ikke lage tchapalo.’


Nina bruker gummistrikker og mindre splinter av bambus for å lage ild. Hun har blandingen av hirse og vann og gomo-vann i grytene, men ikke mer enn at det blir halvfullt. Når grytene koker, har hun og søsteren Filome (som har kommet i pen kjole) oppi mer av blandingen til grytene blir fulle. De skal stå og koke under stadig omrøring.

Klokken sju neste morgen går jeg til tchapalo-baren for å se fortsettelsen av prosessen. Hirseølet har kokt i hele natt og er en oransje væske nå. Smak, sier Nina og gir meg en kalabass. Det er en søt drikk - søt som saft. Barn liker den, men den selges ikke slik. Folk vil ha ekte vare, lar Nina meg forstå.


Nina mater ilden med plastflasker, i tillegg til å skyve bambusstokkene progressivt innunder grytene. De byttet ved – bambusstokker - én gang i løpet av natten.




Søsteren Filome koster en presenning og sprer ut hirse som har ligget i vann siden i går, før hun dekker til med flere striesekker. Dette er de første forberedelsene til neste ladning med tchapalo. Hirsen springer langsomt ut i solsteken.



I mellomtiden filtrerer Nina den ufiltrerte tchapaloen. Når vannet har rent gjennom legger hun restene av hirsen i en dunk, blander med gomo-vann, og filtrerer igjen. Det tappede vannet har hun i en dunk – ’C’est bien propre!’ sier hun fornøyd. Om kvelden skal de ha i gjær, og i morgen er tchapaloen klar for å drikkes. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar