søndag 29. desember 2013

Hvorfor jeg ikke haiker i Afrika – men gjerne i Europa

Skal vi ha eventyr i dag, må vi lage det selv. I hvert fall er det dette jeg ofte har tenkt i vår tidvis svært velorganiserte vestlige verden. 

Da faren min var ung, tok han med seg et telt og en kompis og haiket på lykke og fromme - til Spania, til Nord-Norge - uten å bruke for mye av de skrantne studentmidlene sine. Noen av høydepunktene han senere gjenfortalte for meg var, ikke uventet, de verste momentene (da det er disse som paradoksalt nok ofte blir de beste minnene): I Spania, for eksempel, stod de i to dager på samme flekken foran en barneskole uten å få haik, og da de endelig ble plukket opp, applauderte hele skolen. Eller hvordan det var å trekke på seg klissvåte klær et sted ved Vistenfjorden, hvor de hadde teltet, om morgenen, for så å dra videre.

Episk haiking var en måte for tidligere generasjoner å reise på. Men kanskje var det nødvendighet som drev dem - og nødvendighet er ikke lenger noen drivkraft.

I dag er haiking sjeldent. De langdistansehaikerne som fremdeles posisjonerer seg langs E6-en i Norge, er som regel utlendinger, og i stor grad østeuropeere. Muligens ville jeg aldri ha lært denne reiseformen om jeg ikke hadde dratt til Sibir for å studere russisk. Det tidligere Sovjet er generelt et sted hvor haiking er mye mer utbredt enn i Vesten - kanskje fordi mange unge reiselystne der har mindre å rutte med i feriene sine. Min russiske venninne Marina imponerte meg ved å haike fra Sibir til Europa flere somrer på rad. I Russland finnes til og med haikeklubber hvor folk kommer sammen for å fortelle om reisene sine på tommelen. 

En slik haikeklubb i Moskva, drevet av den profesjonelle haikeren Anton Krotov, introduserte meg for haikingens uskrevne regler og råd: Hvordan finne gode posisjoner (stå aldri innen synsvidde av det forhatte russiske trafikkpolitiet DPS, for eksempel), god etikette på veien og i bilen (prøv ikke å stanse tungtransport bare for en kort strekning), og så videre. Et medlem tok meg med på et utdannende duohaik til den russisk-ortodokse patriarkens hovedsete ikke langt fra Moskva, en tur som trengte sju biler inkludert en lastebil,  og sendte meg deretter ut i verden.

På lastebil gjennom Marokko, 2008

Jeg gjorde noen lange haik da jeg var i begynnelsen av tjueårene, til Karlsøya, Hvitehavet i Russland, Jerusalem, og naturligvis opp og ned Norges langstrakte land. Jeg elsker denne måten å reise på, tross venners og forbipasserendes velmenende reiseråd. Det er få reisemåter som gjør deg så årvåken, så til stede i nuet - nettopp fordi så mye er uforutsigbart. Tenk bare på det: hver bil som vurderer å plukke deg opp, kan gi deg helt ulike reiseruter, rasteplasser, endepunkter og samtaler. Ingenting er hogget i stein på en haiketur. Du er vidunderlig fri. 

I løpet av studietiden min i Tromsø haiket jeg fire ganger opp og ned de tusen kilometerne mellom Tromsø og Oslo. Det var trangen til å reise årvåkent og minneverdig som drev meg, men også miljøhensyn, da de latterlig lave prisene på flyreiser provoserte meg. Det forekom meg ikke riktig å bruke fly på samme måte som en buss. Første gang jeg gjennomførte E6-haiket, i januar 2006, kostet en flybillett med Norwegian 196 kroner. Faren min, som ikke ville at jeg skulle gå i fotsporene hans hva haiking angår, påpekte at ’å fly er mye billigere enn å haike.’

Vel, jeg motstod fristelsen. Noe jeg ikke angret på. Et rikt assortiment av mennesker brakte meg fra et slapset Oslo til et snøkledd Tromsø på bare to dager: En fåmælt lastebilsjåfør fra Lom som fraktet melk og halet oss over Dovre; støyende ungdommer på snustur til Sverige; en skjeggete mann med en ølflaske mellom beina og kaputt lykt; en bilmekaniker med advokatdrømmer; en murer; en lastebil som stanset med lange sladdespor; en California-frelst utflytter; en polarforsker; to politidamer som sikkerhetssjekket meg og kjørte meg mange kilometer i feil retning. Et gulv hos en geologistudent-Couchsurfer i Trondheim, hvor jeg sov som en død; en hutrende natt under månen i Mosjøen, hvor støvlene mine frøs igjen; en glattcelle i Tromsø, hvor jeg drakk vann fra et hull i veggen. Jeg var utmattet da jeg kom frem, men rikere enn noensinne. Rik på minner.

Med Marina fra Ulan Ude, Sibir - den største haikeren jeg kjenner!

De nære haikene ble kjærest for meg. Kanskje nettopp fordi Norge er mitt eget land, hvor jeg i stor grad slipper unna den unektelige baksiden med haiking, nemlig det å være redd. Norge som et relativt trygt land gjør haiking forholdsvis bekymringsfritt her. Det er også Norge som kanskje mer enn noe trenger haiking, da stillheten og søvnigheten kan bli i meste laget. Hele Vest-Europa kan egentlig med fordel sprites opp. Men i det man kaller den tredje verden følte jeg at det var godt å gi slipp på denne reiseformen: Anton Krotovs haikeklubb i Moskva, som krysset alle grenser og brukte de samme prinsipper i Afrika som i Schengen, ble for ekstrem for meg. Eventyret er allerede allestedsnærværende i den tredje verden, sosiallivet rikt, samtaler å finne overalt. Dessuten har haiking i underutviklede områder noen moralske implikasjoner. Som en russer i Sankt Petersburg sa, ’Ikke bare skal de ha gratis skyss, men gratis mat også - på meg virker det som om disse haikernes fremste mål er å ikke gi en eneste kopek til noen!’ Haiking bør ikke være for å spare, men for å dele. Der nordmenn i stor grad vil være glade over historiedeling over et stykke monoton vei, kan de fleste sjåfører i den tredje verden være godt tjent med at du også betaler for turen. For meg var det å spare penger aldri et mål. Jeg ville gi og motta historier, og fikk ønsket oppfylt, i land hvor jeg ellers ville reist i taushet.

Etter haiket mitt til Spanias eksklave Ceuta i Marokko i 2008, bestemte jeg meg for å legge haiking på hylla. I Norge erstattet jeg tommelen med tog og buss. Jeg likte å se landskapet endre seg langsomt mens jeg selv slappet av, beskyttet, varm og bekymringsløs, i trygg forvissing om at jeg ville komme frem med liten eller minimal egeninnsats. Jeg henga meg til transportsystemet. 


På vei gjennom Lofoten, 2013

Men etter fire reiser med buss og tog mellom Oslo og Tromsø, fikk jeg likevel nok. Det var for lite eventyr. Jeg sov mens jeg reiste. Hvor var spontaniteten? Å bryte opp reisen, gi etter for impulsene, er vanskelig med billetter. 

I sommer bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle kjøre på skinner enda en gang. Jeg fant frem tommelen. Jeg hadde ikke haiket på nesten fem år. Jeg var redd jeg var blitt for gammel, men reiseformen ga de samme gode samtalene som jeg husket. Et rikt assortiment av mennesker brakte meg fra Hinnøya til Oslo: Gutter som fortalte om gode fiskevann, en gammel dame som var på vei til sin sønns femtiårsdag, en profesjonell fotograf som tolket skyer, en mann fra en oljerigg som spanderte hvalkjøtt, en Thailandpendler som råkjørte, en jemenitt, en lærvaremaker, en ingeniør fra FMC Technologies på Kongsberg - noen med lokalkunnskap og navn på alle fjelltopper og fiskevær vi passerte, andre med beretninger om steder langt borte, tider svunne - alle med åpent sinn, og med en evne til å ta raske avgjørelser. Jeg sov i telt blant bjelleklang, myrvann, mygg og Lofoten-fjorder, slo leir på Rognan med to østerrikske haikere, og på Dovre med en svenske som stjal mat fra containere. Jeg gikk krumbøyd langs geitestier og hadde våte sko i to døgn. Jeg frøs, levde, åpnet øynene, samlet skatter.

Heldigvis finner man mange mellomting mellom de helt fleksible og de mer forutsigbare formene for reising i Europa i dag. Folk søker stadig noe mer personlig. På en interrailtur gjennom Europa i sommer lærte jeg om eksistensen av BlaBlaCar, et forum for organisert haiking – eller ’bil-deling’ - der sjåfører og passasjerer settes i kontakt med hverandre, og der passasjerene bidrar til å dekke bensinkostnadene. BlaBlaCar er billigere enn tog, opererer over store deler av Europa, gir gode samtaler og oppfyller et praktisk behov. De verdensomspennende Couchsurfing og Hospitality Club gir på sin side anledning til å både finne og gi husrom på en organisert måte. 

Alle reiser kan bli interessante. Men én ting forekommer meg nødvendig: At man må ta et steg ut av komfortsonen og våge litt, på et rent menneskelig plan, for å få en minneverdig reise. Haiking er kanskje ikke turoperatørenes eller trafikkpolitiets drøm, men er det noe vi kan trenge, så er det å finne tilbake til de gode samtalene når vi reiser, så vel som en ikke-tatt-for-gitt-het over forflytning, selve reisingens undring. Vi trenger ikke alle å stille oss på motorveien med et skilt og en tommel, men vi trenger alle å føle at vi lever. Og i dag, og i vår del av verden, er det blitt som det er blitt: Vi må lage eventyret selv.


Oppvåkning i Rognan, 2013

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar