lørdag 14. desember 2013

Introduksjon

Helt siden jeg kom til Afrika for første gang i 2008, på en gammel og punktert damesykkel fra Marokko, har Afrika vært favorittkontinentet mitt. Jeg liker alle deler av det som jeg har besøkt. Vest-Afrika med sine barer, voodoo, rubinrøde bissap, harmattan. Nord-Afrika med sine gamle sivilisasjoner, kaffehus, mosaikker og monumenter. Tanzania med sine gresshoppefeller og fjell. Kongo med sine rytmer og røslige ølflasker, lektere og grønne, ugjennomtrengelige skoger. Sør-Sudan med sine stolte flagg og stolte nakker. Sudan med sine sandete habouber og dansende sufier. Kenya med sine slummer og jungelbygg... Mali med sine betelnøtter og fargesprakende mobyletter. Uganda med sine konger og fossefall. Man kan bare fortsette og fortsette...

En av mine store inspiratorer innen reising sa det slik: Han hadde sett folk dra til andre steder av verden uten å forandres, men han hadde aldri sett noen komme likedanne tilbake fra Afrika. Flere år senere tør jeg påstå at han hadde rett. Det er ikke uten grunn at Nil-naboene sier, ’Den som drikker én gang fra Nilen, drikker alltid fra Nilen.’ Man vender alltid tilbake. Man føler alltid et bånd.

Etter å ha solgt min sjel i et halvt år i et kjøpesenter har jeg nå lagt ut på en ny, stor Afrikareise. Det er en reise med en åpen ende, men jeg har likevel minst ett mål som skal oppnås før jeg drar hjem. Under flere lange opphold i Sør-Sudan ble jeg oppmerksom på sørsudaneres helt spesielle forhold til kuer. Dette mest beundrede av dyr fungerer som byttemiddel, betalingsmiddel, brudepris, og viktige statussymboler. Kuer er veldig nyttige, naturligvis - men først og fremst finner sørsudanere dem veldig vakre.


Jeg er nå på vei tilbake til Sør-Sudan med bilder av det jeg antar er de vakreste norske kuene: Kvigene på Skaugum som tilhørte kronprinsen før han la ned dyreholdet (og som jeg heldigvis fikk fotografert før de forsvant), og kuene på kongsgården på Bygdøy. Noen bilder fra kuer i Lommedalen samt Asker har også funnet sin vei inn i kualbumet. Jeg akter å reise gjennom Sør-Sudan i neste tørre sesong med disse bildene for å dele noen gode kuhistorier med verdens kanskje dyktigste pastoralister.

På grunn av logistiske utfordringer er jeg i skrivende stund litt ute av kurs, nemlig i Elfenbenskysten. Dette skyldes at verken Algerie eller Libya ville gi meg visum da jeg befant meg i Tunisia, og at Tunisair hadde billige flyvninger hit. Vanligvis tar jeg ikke fly, da jeg er litt gammeldags av meg og helst vil reise på gamlemåten, land eller hav; men må man så må man. Det var en stor og dramatisk transplantasjon fra et vinterkaldt Tunisia til et hett og fuktig Elfenbenskysten. Det er nesten fem år siden jeg var i Vest-Afrika sist. Det gjør godt å være tilbake. Jeg har ingen hast – kubildene ligger trygt beskyttet i plastlommer i sekken inntil videre. Tid er ikke noe problem så lenge dagene er rike. Penger kan saktens sette en sluttstrek for prosjektet, men ikke tid: Som afrikanere sier: Dere har klokken, vi har tiden!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar