fredag 27. desember 2013

Om å være norsk i Sør-Sudan

Da jeg kom til Sør-Sudan i juli 2011 for å skrive masteroppgave om verdens nyeste stat, hadde jeg allerede fått et svært positivt inntrykk av landet og dets innbyggere. Jeg hadde reist fra Khartoum til Juba på landejorden noen få måneder tidligere, i mai 2011, like før det oljerike og disputerte området Abyei ble bombet og etter hvert okkupert av nordlige styrker. De regnskyllende dagene da jeg heseblesende tråklet meg gjennom sørlige Sudan for å nå Uganda før visumet mitt gikk ut, etter uventede punkteringer, snegletrege lastebilferder og en tre dager lang forsinkelse på den den gang ikke-internasjonale, men likevel høyst problematiske grensen mellom Nord og Sør, - disse dagene hadde gitt meg en smakebit på sørsudaneres gjestfrihet, og den uavkortede beskyttelse de gir besøkende i landet sitt. Enten det var med pistoler i bukselinningene eller med rosenkranser i hendene, med høvdingstatus, politikerposisjoner eller med svarte fjær i geværmunningene, så forsikret folk meg om at jeg var trygg, fordi ’dette er Sør-Sudan.’ Folk hjalp meg med det de hadde. På lasteplan fikk jeg sitte på reservebildekket, som skulle være mykere i humpene - på kafeer fikk jeg de beste stolene og den ekstra skjeen med sukker. Folk nektet å ta betalt for hibiskus-te og ingefærkrydret kaffe, mettende assida og proteinrik fuul, uansett hvor mye jeg insisterte. Når en annerledestenkende person spurte hva jeg ville i landet hans, ble han kraftig irettesatt av en politimann og ført inn i et annet strårom, vekk fra det gode selskap.

Det er få steder i verden hvor du føler deg så prisgitt menneskers gjestfrihet som i sørlige Sudan, nå Sør-Sudan. Selv om du har penger, er det usannsynlig at landsbyen du må overnatte i har et hotell. Du er avhengig av at noen gir deg en tauseng under stjernene eller en plass i den stråtekkede tukul-hytten sin, eller lar deg slå opp teltet bak strågjerdet sitt. Som en gammel italiensk prest i en liten landsby i Jonglei sa til meg: ’Husene her er bare et ly når det regner. Ellers skjer alt utendørs.’ Utendørs, men du har like fullt behov for å tas inn i ’varmen.’ Og dette skorter det aldri på. Mer: du kan stole på at det vil skje. Selv ikke i den semihellige landsbyen Fashoda, hvor shilluk-kongen residerer og jeg ble nektet innreise fordi jeg ikke hadde søkt om audiens via kongens nevø i Malakal (en prosedyre jeg ikke kjente til), ble jeg nektet et sted å hvile hodet eller stålkopper med gjørmete Nil-vann, som riktignok smakte ku, å holde liv i meg. Og etter en natt i landsbyens periferi inviterte kongssønnen meg inn i det som føltes som eventyrland: En kongsgård av nytt og skinnende gult strå, sirlig flettet og tekket, ruvende mot den varme blå sørsudanske himmelen.

Da jeg kom tilbake til et Juba i uavhengighetseufori i juli 2011, var det ikke med intensjonen om å bli værende så lenge som fem måneder. Likevel var det dette som skjedde. Da pengene mine tok slutt, tok sørsudanere over. Juba er ingen billig by for studenter - selv norske. Jeg bodde først i telt og etter hvert et rom ved bredden av den Hvite Nilen. Jeg ble vant til å trekke vann fra Nilen hver kveld, blant ildfluer som glødet i mørket. Jeg ble vant til varaner, flaggermus, rotter, og å speide etter krokodiller. Da telthotellet jeg bodde på ble solgt og alle bedt om å flytte, i en by hvor et dårlig containerhotell koster hundre dollar natten (og det et hotell med kakerlakker, kaldt vann og ujevn aggregatstrøm), ble jeg invitert til å bo hos en familie dinkaer så lenge jeg hadde behov for det. De ga meg skyss til sentrum fra den støvete bydelen sin hver morgen. De delte frokost og middag med meg, lærte meg sørsudanske ordtak, innvidde meg i sitt lands bryllupstradisjoner, fortalte meg om alt fra magi til regionalpolitikk.

Kulturdepartementet ble basisen for forskningen min i Juba. En shilluk, med de karakteristiske utstående hudlappene i pannen - den antagelig mest smertefulle av all sørsudansk ansiktsgravering - hilste smilende på meg i resepsjonen og vinket meg inn i departementets indre gemakker. Jeg hadde stående invitasjon til å besøke generaldirektøren for kultur, hvor det alltid vanket te, karameller og gode samtaler, og hvor generaldirektøren gjorde sitt beste for å hjelpe meg med de kontaktene jeg trengte for oppgaven min. Joseph Lagu, mannen som startet Anyanya-bevegelsen og opprøret mot Nord i 1956, inviterte meg til huset sitt bak moskeen i Juba sentrum og fortalte meg om sitt besøk i Norge på 70-tallet, den gangen det var fred og Norad, ifølge generalen, vurderte å finansiere et damprosjekt i Nimule.

Fremmede håndhilste på meg på gaten. Ofte fikk jeg vite på matatuen, eller bussen, at billetten min allerede var betalt. En eldre mann med knallrødt slips priste Norge og nordmenn sa at ’De har vært med oss siden 70-tallet.’ Folk sa ofte til meg, ’This is your land.’ Jeg var høyst velkommen til å være der.

Ja, det var en og annen galning også. Jeg husker en gammel mann som bestandig var sint, og som iblant kom til baren hvor jeg pleide å skrive, fordi stedet hadde elektrisitet, og plage folk som satt der, meg selv ikke unntatt. Han var høyrøstet, og jeg trodde han var full; men kanskje var han bare bitter, eller gal. Senere ble jeg overrasket over å se at han hadde sin egen lille, hvite bil og en privatsjåfør som kjørte ham rundt til alle stedene han spredde edder og galle på. Verten min hilste ærbødig på ham en gang stiene deres møttes. Jeg spurte etter at mannen var dratt: ’Hvem er han?’ ’Han er general’, sa verten min - ’han var veldig modig, han var alltid ved frontlinjen. Men kjemiske våpen ødela ham. Han mistet fornuften.’ Jeg påpekte at han alltid er sint. ’Nei’, sa verten min; ’han bare er sånn.’ Det var kun forståelse i stemmen hans - en slags konstatering av tragedie.

Sørsudanere er generelt gjestfrie mot alle vestlige som kommer til landet deres. Men å være fra Norge er et ekstra ess. Norges spesielle status i Sør-Sudan har mye, og kanskje mest, med tilstedeværelsen til Norsk Folkehjelp å gjøre - alle nordmenn som kommer til Sør-Sudan blir takket personlig for denne tilstedeværelsen. En sekretær i et departement dvelte ved forholdet til Norge da jeg kom for et intervju: Jeg husker mitt første sprøytestikk i NPA [Norwegian People’s Aid], fortalte han. Informasjonsviseminister Atem Yaak Atem fortalte på sin side om hvordan Norsk Folkehjelp, som ikke var del av det FN-styrte Operation Lifeline Sudan, ble værende når OLS ved en anledning suspenderte nødhjelp på 90-tallet. ’De brakte mat til de fordrevnes leirer. De matet ikke soldatene, men de matet de fordrevne. Soldatene følte dermed at de kunne gå tilbake til fronten, siden familiene deres ble ivaretatt. Hvis Norsk Folkehjelp ikke hadde gitt den støtten, ville det ha vært slutten på kampen til menneskene i Sør-Sudan’, fortalte han meg.

Den 7. desember 2011 feiret Norsk Folkehjelp 25-årsjubileum for sin tilstedeværelse i Sør-Sudan. Det var tromming, norske og sørsudanske flagg, mat og drikke. En Norsk Folkehjelp-ansatt fortalte meg at organisasjonen har enorm symbolsk kapital: ’Folk har hørt snakk om NPA, gjerne fra de som beundrer NPA, og dette fører til at mange som aldri har vært i kontakt med NPA likevel har tillit til NPA. Denne symbolske kapitalen må vi forvalte’, sa han. Jeg spurte om det betydde høye forventinger å leve opp til, og om de opplevde slike forventninger som vanskelige. Han sa nei, men at Norsk Folkehjelp også har hatt sine kriser. Det var en gang tilliten nesten ble ødelagt. ’Å?’ sa jeg – ’hva var det som skjedde?’ ’Jeg vil ikke gå inn på det med deg, du får spørre noen andre’, sa han bare.

Da jeg spurte verten min, som sikkert visste ett og annet gjennom sin høye stilling i etterretningstjenesten, var denne like hemmelighetsfull. Han nevnte at det var noen ’unorske’ elementer i NPA som på ett tidspunkt gjorde noe galt, men at dette ble rettet opp. Han sa videre at han ikke var sikker og ikke ville fortelle meg noe som ikke var sant: ’Det er en familiesak, og barna i familien vet ikke alt’, sa han bare lurt smilende.

Alt i alt fikk jeg inntrykk av norsk-sørsudanske forhold som noe dyrebart ingen ønsker ødelagt, verken sørsudanere selv eller de nordmennene som rir på den voldsomme og tilsynelatende uendelige bølgen av takknemlighet og gjestfrihet i Juba etter oppnådd uavhengighet. Uansett hva man kan si om de utydelige linkene mellom det norske folk og Norsk Folkehjelp, fordelene ved å være nøytral i krig og farene ved å befinne seg på den seirende siden: Å være norsk i Sør-Sudan er nå å være en slags stjerne, og hver gang jeg minnes opplevelsene mine i dette mangslungne landet, er det med en spesiell varme i hjertet, og med mye å være takknemlig for.

Med misseriya-barn på grensen mellom Nord og Sør, Meram, mai 2011

Denne kronikken ble skrevet i forbindelse med bussdrapene i Årdal og drapsmannens nasjonalitet, og publisert i Bergens Tidende. (Avisversjonen måtte kuttes ned til under 6500 tegn, så ser litt annerledes ut. Du kan lese den her.)

2 kommentarer:

  1. Steike! Jeg visste virkelig ikke at nordmenn blir så godt mottatt i sør-Sudan. Så utrolig det må være å få høre at "this is your land"! Veldig fin kronikk, mye tankevekkende og interessant informasjon! Takk =)

    SvarSlett
  2. Takk til deg selv, for at du leser en Afrikablogg :-) Mange afrikanere er opptatt av hvilket bilde som tegnes av landene deres i media, og etter bussdrapene i Årdal følte jeg veldig sterkt at ’dette er tiden for å si noe om Sør-Sudan.’ Ja – Sør-Sudan er fantastisk, kanskje mitt favorittland på denne jord. Håper at de kommer seg raskt over disse dagenes krise og igjen kan nyte det som er grunnlaget for alt annet – fred!

    SvarSlett