søndag 29. desember 2013

Kirken må gjøre noe for å fange meg

Søndag, og jeg har bestemt meg for den katolske kirken. Vertinnen min Flora har oppgitt at gudstjenesten starter klokken ti, men hun er tydeligvis ingen kirkegjenger, for det viser seg at den nesten er over da jeg kommer en halvtime for sent og bare får med meg en bénédiction du Seigneur som er vann prestene spruter på oss med en kost – gudstjenesten startet klokken ni og er allerede over. 

Men da har jeg også lært en annen ting: At den katolske kirken i Akouedo er punktlig og, best av alt, kortfattet. Jeg er ingen stor kirkegjenger og går stort sett bare for den sosiale opplevelsen, selv om det også er gudstjenester som har røsket meg opp her på dette kontinentet.

Kirken i Kansanga i Kampala, for eksempel, der hvor den katolske presten John regjerte. 'How are you?' kunne han begynne med å si – 'you look sick!' 2012 ville bli det beste året. 'Ikke fordi det vil bli det siste', la han til – 'men det beste i betydningen det beste av det beste!'

Andre ganger kunne han oppfordre: 'Si til kjæresten din om morgenen: ’Kom til kirken med meg! Jeg kan ikke gå i kirken uten deg! Hvis du ikke kommer, slår jeg opp med deg!’ ’Kanskje sier hun: ’Greit, slå opp med meg. Det er mange fisker i havet...’ Presten John dvelte ved det, kom tilbake til at det kanskje er mange fisker i havet, men at ’gutten du kjenner er bedre enn gutten du ikke kjenner.’ Han fikk menigheten til å le. Han fanget oppmerksomheten til de unge.

En annen kirke jeg likte, var Holy Family Minor Basilica i Nairobi, betonggrå og med tårn som en fabrikkpipe, store glassmalerier innvendig, hvor prestene hver søndag ba folk stemme nei til Kenyas nye grunnlov, som likevel ble antatt ved folkeavstemning i august 2010. 

Når du kan føle samfunnet på pulsen i kirken, så liker jeg det. Når de snakker om ting som angår folk, så liker jeg det. Livsnære, kontroversielle kanskje, men aktuelle i tiden – slike kirker kan jeg gå med på å gå i. 

Den katolske kirken i Akouedo, Abidjan

Hvorfor jeg ikke haiker i Afrika – men gjerne i Europa

Skal vi ha eventyr i dag, må vi lage det selv. I hvert fall er det dette jeg ofte har tenkt i vår tidvis svært velorganiserte vestlige verden. 

Da faren min var ung, tok han med seg et telt og en kompis og haiket på lykke og fromme - til Spania, til Nord-Norge - uten å bruke for mye av de skrantne studentmidlene sine. Noen av høydepunktene han senere gjenfortalte for meg var, ikke uventet, de verste momentene (da det er disse som paradoksalt nok ofte blir de beste minnene): I Spania, for eksempel, stod de i to dager på samme flekken foran en barneskole uten å få haik, og da de endelig ble plukket opp, applauderte hele skolen. Eller hvordan det var å trekke på seg klissvåte klær et sted ved Vistenfjorden, hvor de hadde teltet, om morgenen, for så å dra videre.

Episk haiking var en måte for tidligere generasjoner å reise på. Men kanskje var det nødvendighet som drev dem - og nødvendighet er ikke lenger noen drivkraft.

I dag er haiking sjeldent. De langdistansehaikerne som fremdeles posisjonerer seg langs E6-en i Norge, er som regel utlendinger, og i stor grad østeuropeere. Muligens ville jeg aldri ha lært denne reiseformen om jeg ikke hadde dratt til Sibir for å studere russisk. Det tidligere Sovjet er generelt et sted hvor haiking er mye mer utbredt enn i Vesten - kanskje fordi mange unge reiselystne der har mindre å rutte med i feriene sine. Min russiske venninne Marina imponerte meg ved å haike fra Sibir til Europa flere somrer på rad. I Russland finnes til og med haikeklubber hvor folk kommer sammen for å fortelle om reisene sine på tommelen. 

En slik haikeklubb i Moskva, drevet av den profesjonelle haikeren Anton Krotov, introduserte meg for haikingens uskrevne regler og råd: Hvordan finne gode posisjoner (stå aldri innen synsvidde av det forhatte russiske trafikkpolitiet DPS, for eksempel), god etikette på veien og i bilen (prøv ikke å stanse tungtransport bare for en kort strekning), og så videre. Et medlem tok meg med på et utdannende duohaik til den russisk-ortodokse patriarkens hovedsete ikke langt fra Moskva, en tur som trengte sju biler inkludert en lastebil,  og sendte meg deretter ut i verden.

På lastebil gjennom Marokko, 2008

Jeg gjorde noen lange haik da jeg var i begynnelsen av tjueårene, til Karlsøya, Hvitehavet i Russland, Jerusalem, og naturligvis opp og ned Norges langstrakte land. Jeg elsker denne måten å reise på, tross venners og forbipasserendes velmenende reiseråd. Det er få reisemåter som gjør deg så årvåken, så til stede i nuet - nettopp fordi så mye er uforutsigbart. Tenk bare på det: hver bil som vurderer å plukke deg opp, kan gi deg helt ulike reiseruter, rasteplasser, endepunkter og samtaler. Ingenting er hogget i stein på en haiketur. Du er vidunderlig fri. 

I løpet av studietiden min i Tromsø haiket jeg fire ganger opp og ned de tusen kilometerne mellom Tromsø og Oslo. Det var trangen til å reise årvåkent og minneverdig som drev meg, men også miljøhensyn, da de latterlig lave prisene på flyreiser provoserte meg. Det forekom meg ikke riktig å bruke fly på samme måte som en buss. Første gang jeg gjennomførte E6-haiket, i januar 2006, kostet en flybillett med Norwegian 196 kroner. Faren min, som ikke ville at jeg skulle gå i fotsporene hans hva haiking angår, påpekte at ’å fly er mye billigere enn å haike.’

Vel, jeg motstod fristelsen. Noe jeg ikke angret på. Et rikt assortiment av mennesker brakte meg fra et slapset Oslo til et snøkledd Tromsø på bare to dager: En fåmælt lastebilsjåfør fra Lom som fraktet melk og halet oss over Dovre; støyende ungdommer på snustur til Sverige; en skjeggete mann med en ølflaske mellom beina og kaputt lykt; en bilmekaniker med advokatdrømmer; en murer; en lastebil som stanset med lange sladdespor; en California-frelst utflytter; en polarforsker; to politidamer som sikkerhetssjekket meg og kjørte meg mange kilometer i feil retning. Et gulv hos en geologistudent-Couchsurfer i Trondheim, hvor jeg sov som en død; en hutrende natt under månen i Mosjøen, hvor støvlene mine frøs igjen; en glattcelle i Tromsø, hvor jeg drakk vann fra et hull i veggen. Jeg var utmattet da jeg kom frem, men rikere enn noensinne. Rik på minner.

Med Marina fra Ulan Ude, Sibir - den største haikeren jeg kjenner!

De nære haikene ble kjærest for meg. Kanskje nettopp fordi Norge er mitt eget land, hvor jeg i stor grad slipper unna den unektelige baksiden med haiking, nemlig det å være redd. Norge som et relativt trygt land gjør haiking forholdsvis bekymringsfritt her. Det er også Norge som kanskje mer enn noe trenger haiking, da stillheten og søvnigheten kan bli i meste laget. Hele Vest-Europa kan egentlig med fordel sprites opp. Men i det man kaller den tredje verden følte jeg at det var godt å gi slipp på denne reiseformen: Anton Krotovs haikeklubb i Moskva, som krysset alle grenser og brukte de samme prinsipper i Afrika som i Schengen, ble for ekstrem for meg. Eventyret er allerede allestedsnærværende i den tredje verden, sosiallivet rikt, samtaler å finne overalt. Dessuten har haiking i underutviklede områder noen moralske implikasjoner. Som en russer i Sankt Petersburg sa, ’Ikke bare skal de ha gratis skyss, men gratis mat også - på meg virker det som om disse haikernes fremste mål er å ikke gi en eneste kopek til noen!’ Haiking bør ikke være for å spare, men for å dele. Der nordmenn i stor grad vil være glade over historiedeling over et stykke monoton vei, kan de fleste sjåfører i den tredje verden være godt tjent med at du også betaler for turen. For meg var det å spare penger aldri et mål. Jeg ville gi og motta historier, og fikk ønsket oppfylt, i land hvor jeg ellers ville reist i taushet.

Etter haiket mitt til Spanias eksklave Ceuta i Marokko i 2008, bestemte jeg meg for å legge haiking på hylla. I Norge erstattet jeg tommelen med tog og buss. Jeg likte å se landskapet endre seg langsomt mens jeg selv slappet av, beskyttet, varm og bekymringsløs, i trygg forvissing om at jeg ville komme frem med liten eller minimal egeninnsats. Jeg henga meg til transportsystemet. 


På vei gjennom Lofoten, 2013

Men etter fire reiser med buss og tog mellom Oslo og Tromsø, fikk jeg likevel nok. Det var for lite eventyr. Jeg sov mens jeg reiste. Hvor var spontaniteten? Å bryte opp reisen, gi etter for impulsene, er vanskelig med billetter. 

I sommer bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle kjøre på skinner enda en gang. Jeg fant frem tommelen. Jeg hadde ikke haiket på nesten fem år. Jeg var redd jeg var blitt for gammel, men reiseformen ga de samme gode samtalene som jeg husket. Et rikt assortiment av mennesker brakte meg fra Hinnøya til Oslo: Gutter som fortalte om gode fiskevann, en gammel dame som var på vei til sin sønns femtiårsdag, en profesjonell fotograf som tolket skyer, en mann fra en oljerigg som spanderte hvalkjøtt, en Thailandpendler som råkjørte, en jemenitt, en lærvaremaker, en ingeniør fra FMC Technologies på Kongsberg - noen med lokalkunnskap og navn på alle fjelltopper og fiskevær vi passerte, andre med beretninger om steder langt borte, tider svunne - alle med åpent sinn, og med en evne til å ta raske avgjørelser. Jeg sov i telt blant bjelleklang, myrvann, mygg og Lofoten-fjorder, slo leir på Rognan med to østerrikske haikere, og på Dovre med en svenske som stjal mat fra containere. Jeg gikk krumbøyd langs geitestier og hadde våte sko i to døgn. Jeg frøs, levde, åpnet øynene, samlet skatter.

Heldigvis finner man mange mellomting mellom de helt fleksible og de mer forutsigbare formene for reising i Europa i dag. Folk søker stadig noe mer personlig. På en interrailtur gjennom Europa i sommer lærte jeg om eksistensen av BlaBlaCar, et forum for organisert haiking – eller ’bil-deling’ - der sjåfører og passasjerer settes i kontakt med hverandre, og der passasjerene bidrar til å dekke bensinkostnadene. BlaBlaCar er billigere enn tog, opererer over store deler av Europa, gir gode samtaler og oppfyller et praktisk behov. De verdensomspennende Couchsurfing og Hospitality Club gir på sin side anledning til å både finne og gi husrom på en organisert måte. 

Alle reiser kan bli interessante. Men én ting forekommer meg nødvendig: At man må ta et steg ut av komfortsonen og våge litt, på et rent menneskelig plan, for å få en minneverdig reise. Haiking er kanskje ikke turoperatørenes eller trafikkpolitiets drøm, men er det noe vi kan trenge, så er det å finne tilbake til de gode samtalene når vi reiser, så vel som en ikke-tatt-for-gitt-het over forflytning, selve reisingens undring. Vi trenger ikke alle å stille oss på motorveien med et skilt og en tommel, men vi trenger alle å føle at vi lever. Og i dag, og i vår del av verden, er det blitt som det er blitt: Vi må lage eventyret selv.


Oppvåkning i Rognan, 2013

lørdag 28. desember 2013

Youroudjou

Jeg inviterer vennen min Didier på en kalabass med hirseøl, og spør om opprinnelseshistorien til bété-folket. 

Han sier at de kom fra Liberia. Rømte fra krig der. Malenke-folket kommer fra Mali og Burkina Faso; navnet de ble gitt her, djula, betyr kjøpmann. I motsetning til baulé- og bété-folkene flyktet de ikke fra krig, men kom til Elfenbenskysten som handelsmenn, ifølge den tidligere fallskjermjegeren som lever en anonym og filosoferende tilværelse etter Gbagbo-regimets fall. 

Didier forteller om noe som bare hans gruppe vet om. De som ikke er bété, vet ikke om det. Og heller ikke alle bété vet om det, forklarer han mystisk. Men i landsbyene i området hans finnes det kvinner som er veldig respektert, og som kalles youroudjou. Ingen kan fornærme en youroudjou. Fornærmer du henne, kan hun gå til landsbyhøvdingen, og du vil måtte betale en oppreisning. Dette er kort sagt kvinner ingen kan fornærme. 

'Hvem er det som er youroudjou?' spør jeg – 'er det de eldste kvinnene?' Nei, ikke de eldste. Er det de vakreste kvinnene? Nei, ikke de vakreste. Er det kvinner som er initiert? Nei, ikke initiert ... Representerer de landsbyen, eller en spesiell ånd? Nei ... Didier ser ikke ut til å ha noen umiddelbar forklaring på hvorfor noen kvinner er youroudjou, men i landsbyen vet alle hvem de er, og alle passer på tungene sine når de er sammen med dem. 


Kvinner under nyttårsfeiring i Akouedo, Abidjan

Blir en youroudjou gift? lurer jeg. Ja, hun blir gift. 'Mannen hennes må være veldig snill', påpeker jeg. Didier ler: 'Faren min var veldig snill, og moren min er youroudjou.' En mann kan snakke til konen sin selv om hun er youroudjou, lar Didier meg forstå; men han kan ikke fornærme henne. Han kan si, 'Hvorfor gjorde du det?' Men han kan ikke si, 'Hvorfor gjorde du det, imbécile?' Hvis hun tar seg nær av noe, kan hun ta det videre til landsbyhøvdingen, og ektemannen må betale oppreisning.

Når en youroudjou dør, vil folk komme med kleder, pagnes, til det blir et fjell. Så mye er hun respektert. Fornærmer du henne, må du kjøpe dyre kleder kalt kita i oppreisning. Selv om hun sier at det ikke er nødvendig, er det som om hun ikke har tilgitt deg, så lenge hun ikke har tatt imot. Derfor må du insistere helt til hun aksepterer. 

'Hvordan kan man vite hvem som er youroudjou - går de i bestemte klær?' lurer jeg (evig opptatt av alle scenarioer jeg faktisk kan møte på min Afrika-ferd). 'Nei', sier Didier. Du kan ikke vite om du kommer langveisfra. Men kommer du, er det lurt å forhøre seg om hvem en gruppe kvinner er, før du slår deg ned med dem og begynner å prate. Alle kvinnene i Didiers familie er youroudjou, forteller han; de kommer fra bestemte familier.

Hva om en youroudjou fornærmer en annen youroudjou? lurer jeg til slutt. En youroudjou har ikke rett til å fornærme en annen youroudjou, opplyser Didier - saken vil i så fall tas til landsbyhøvdingen. Men det er sjelden at en youroudjou fornærmer en annen youroudjou. Slike kvinner er eksperter i respekt - de kjenner konsekvensene av å fornærme!
Kvinner danser under troningsseremoni for kantonhøvding i Abobo, Abidjan

Unger


’Tantie Fatou, Tantie Fatou’ – ungene har ’oppdaget’ meg for alvor nå, etter at jeg ga dem julegaver. Den deilige stillheten fra de første dagenes fryktfulle avstandsholden er over... Barneøyne kikker nå inn i rommet mitt gjennom en sprekk nederst i døren, og jeg må sette en sandal foran for å få fred. Tantie Fatou! Tantie Fatou! La blanche! La blanche! 

Dette er 'bandittene', eller i hvert fall noen av dem: 

fredag 27. desember 2013

Om å være norsk i Sør-Sudan

Da jeg kom til Sør-Sudan i juli 2011 for å skrive masteroppgave om verdens nyeste stat, hadde jeg allerede fått et svært positivt inntrykk av landet og dets innbyggere. Jeg hadde reist fra Khartoum til Juba på landejorden noen få måneder tidligere, i mai 2011, like før det oljerike og disputerte området Abyei ble bombet og etter hvert okkupert av nordlige styrker. De regnskyllende dagene da jeg heseblesende tråklet meg gjennom sørlige Sudan for å nå Uganda før visumet mitt gikk ut, etter uventede punkteringer, snegletrege lastebilferder og en tre dager lang forsinkelse på den den gang ikke-internasjonale, men likevel høyst problematiske grensen mellom Nord og Sør, - disse dagene hadde gitt meg en smakebit på sørsudaneres gjestfrihet, og den uavkortede beskyttelse de gir besøkende i landet sitt. Enten det var med pistoler i bukselinningene eller med rosenkranser i hendene, med høvdingstatus, politikerposisjoner eller med svarte fjær i geværmunningene, så forsikret folk meg om at jeg var trygg, fordi ’dette er Sør-Sudan.’ Folk hjalp meg med det de hadde. På lasteplan fikk jeg sitte på reservebildekket, som skulle være mykere i humpene - på kafeer fikk jeg de beste stolene og den ekstra skjeen med sukker. Folk nektet å ta betalt for hibiskus-te og ingefærkrydret kaffe, mettende assida og proteinrik fuul, uansett hvor mye jeg insisterte. Når en annerledestenkende person spurte hva jeg ville i landet hans, ble han kraftig irettesatt av en politimann og ført inn i et annet strårom, vekk fra det gode selskap.

Det er få steder i verden hvor du føler deg så prisgitt menneskers gjestfrihet som i sørlige Sudan, nå Sør-Sudan. Selv om du har penger, er det usannsynlig at landsbyen du må overnatte i har et hotell. Du er avhengig av at noen gir deg en tauseng under stjernene eller en plass i den stråtekkede tukul-hytten sin, eller lar deg slå opp teltet bak strågjerdet sitt. Som en gammel italiensk prest i en liten landsby i Jonglei sa til meg: ’Husene her er bare et ly når det regner. Ellers skjer alt utendørs.’ Utendørs, men du har like fullt behov for å tas inn i ’varmen.’ Og dette skorter det aldri på. Mer: du kan stole på at det vil skje. Selv ikke i den semihellige landsbyen Fashoda, hvor shilluk-kongen residerer og jeg ble nektet innreise fordi jeg ikke hadde søkt om audiens via kongens nevø i Malakal (en prosedyre jeg ikke kjente til), ble jeg nektet et sted å hvile hodet eller stålkopper med gjørmete Nil-vann, som riktignok smakte ku, å holde liv i meg. Og etter en natt i landsbyens periferi inviterte kongssønnen meg inn i det som føltes som eventyrland: En kongsgård av nytt og skinnende gult strå, sirlig flettet og tekket, ruvende mot den varme blå sørsudanske himmelen.

Da jeg kom tilbake til et Juba i uavhengighetseufori i juli 2011, var det ikke med intensjonen om å bli værende så lenge som fem måneder. Likevel var det dette som skjedde. Da pengene mine tok slutt, tok sørsudanere over. Juba er ingen billig by for studenter - selv norske. Jeg bodde først i telt og etter hvert et rom ved bredden av den Hvite Nilen. Jeg ble vant til å trekke vann fra Nilen hver kveld, blant ildfluer som glødet i mørket. Jeg ble vant til varaner, flaggermus, rotter, og å speide etter krokodiller. Da telthotellet jeg bodde på ble solgt og alle bedt om å flytte, i en by hvor et dårlig containerhotell koster hundre dollar natten (og det et hotell med kakerlakker, kaldt vann og ujevn aggregatstrøm), ble jeg invitert til å bo hos en familie dinkaer så lenge jeg hadde behov for det. De ga meg skyss til sentrum fra den støvete bydelen sin hver morgen. De delte frokost og middag med meg, lærte meg sørsudanske ordtak, innvidde meg i sitt lands bryllupstradisjoner, fortalte meg om alt fra magi til regionalpolitikk.

Kulturdepartementet ble basisen for forskningen min i Juba. En shilluk, med de karakteristiske utstående hudlappene i pannen - den antagelig mest smertefulle av all sørsudansk ansiktsgravering - hilste smilende på meg i resepsjonen og vinket meg inn i departementets indre gemakker. Jeg hadde stående invitasjon til å besøke generaldirektøren for kultur, hvor det alltid vanket te, karameller og gode samtaler, og hvor generaldirektøren gjorde sitt beste for å hjelpe meg med de kontaktene jeg trengte for oppgaven min. Joseph Lagu, mannen som startet Anyanya-bevegelsen og opprøret mot Nord i 1956, inviterte meg til huset sitt bak moskeen i Juba sentrum og fortalte meg om sitt besøk i Norge på 70-tallet, den gangen det var fred og Norad, ifølge generalen, vurderte å finansiere et damprosjekt i Nimule.

Fremmede håndhilste på meg på gaten. Ofte fikk jeg vite på matatuen, eller bussen, at billetten min allerede var betalt. En eldre mann med knallrødt slips priste Norge og nordmenn sa at ’De har vært med oss siden 70-tallet.’ Folk sa ofte til meg, ’This is your land.’ Jeg var høyst velkommen til å være der.

Ja, det var en og annen galning også. Jeg husker en gammel mann som bestandig var sint, og som iblant kom til baren hvor jeg pleide å skrive, fordi stedet hadde elektrisitet, og plage folk som satt der, meg selv ikke unntatt. Han var høyrøstet, og jeg trodde han var full; men kanskje var han bare bitter, eller gal. Senere ble jeg overrasket over å se at han hadde sin egen lille, hvite bil og en privatsjåfør som kjørte ham rundt til alle stedene han spredde edder og galle på. Verten min hilste ærbødig på ham en gang stiene deres møttes. Jeg spurte etter at mannen var dratt: ’Hvem er han?’ ’Han er general’, sa verten min - ’han var veldig modig, han var alltid ved frontlinjen. Men kjemiske våpen ødela ham. Han mistet fornuften.’ Jeg påpekte at han alltid er sint. ’Nei’, sa verten min; ’han bare er sånn.’ Det var kun forståelse i stemmen hans - en slags konstatering av tragedie.

Sørsudanere er generelt gjestfrie mot alle vestlige som kommer til landet deres. Men å være fra Norge er et ekstra ess. Norges spesielle status i Sør-Sudan har mye, og kanskje mest, med tilstedeværelsen til Norsk Folkehjelp å gjøre - alle nordmenn som kommer til Sør-Sudan blir takket personlig for denne tilstedeværelsen. En sekretær i et departement dvelte ved forholdet til Norge da jeg kom for et intervju: Jeg husker mitt første sprøytestikk i NPA [Norwegian People’s Aid], fortalte han. Informasjonsviseminister Atem Yaak Atem fortalte på sin side om hvordan Norsk Folkehjelp, som ikke var del av det FN-styrte Operation Lifeline Sudan, ble værende når OLS ved en anledning suspenderte nødhjelp på 90-tallet. ’De brakte mat til de fordrevnes leirer. De matet ikke soldatene, men de matet de fordrevne. Soldatene følte dermed at de kunne gå tilbake til fronten, siden familiene deres ble ivaretatt. Hvis Norsk Folkehjelp ikke hadde gitt den støtten, ville det ha vært slutten på kampen til menneskene i Sør-Sudan’, fortalte han meg.

Den 7. desember 2011 feiret Norsk Folkehjelp 25-årsjubileum for sin tilstedeværelse i Sør-Sudan. Det var tromming, norske og sørsudanske flagg, mat og drikke. En Norsk Folkehjelp-ansatt fortalte meg at organisasjonen har enorm symbolsk kapital: ’Folk har hørt snakk om NPA, gjerne fra de som beundrer NPA, og dette fører til at mange som aldri har vært i kontakt med NPA likevel har tillit til NPA. Denne symbolske kapitalen må vi forvalte’, sa han. Jeg spurte om det betydde høye forventinger å leve opp til, og om de opplevde slike forventninger som vanskelige. Han sa nei, men at Norsk Folkehjelp også har hatt sine kriser. Det var en gang tilliten nesten ble ødelagt. ’Å?’ sa jeg – ’hva var det som skjedde?’ ’Jeg vil ikke gå inn på det med deg, du får spørre noen andre’, sa han bare.

Da jeg spurte verten min, som sikkert visste ett og annet gjennom sin høye stilling i etterretningstjenesten, var denne like hemmelighetsfull. Han nevnte at det var noen ’unorske’ elementer i NPA som på ett tidspunkt gjorde noe galt, men at dette ble rettet opp. Han sa videre at han ikke var sikker og ikke ville fortelle meg noe som ikke var sant: ’Det er en familiesak, og barna i familien vet ikke alt’, sa han bare lurt smilende.

Alt i alt fikk jeg inntrykk av norsk-sørsudanske forhold som noe dyrebart ingen ønsker ødelagt, verken sørsudanere selv eller de nordmennene som rir på den voldsomme og tilsynelatende uendelige bølgen av takknemlighet og gjestfrihet i Juba etter oppnådd uavhengighet. Uansett hva man kan si om de utydelige linkene mellom det norske folk og Norsk Folkehjelp, fordelene ved å være nøytral i krig og farene ved å befinne seg på den seirende siden: Å være norsk i Sør-Sudan er nå å være en slags stjerne, og hver gang jeg minnes opplevelsene mine i dette mangslungne landet, er det med en spesiell varme i hjertet, og med mye å være takknemlig for.

Med misseriya-barn på grensen mellom Nord og Sør, Meram, mai 2011

Denne kronikken ble skrevet i forbindelse med bussdrapene i Årdal og drapsmannens nasjonalitet, og publisert i Bergens Tidende. (Avisversjonen måtte kuttes ned til under 6500 tegn, så ser litt annerledes ut. Du kan lese den her.)

Hvis du vil spise med Djevelen, må du bruke en lang gaffel


Juba, 2011, innsamling av materiale til masteroppgaven

Jeg sier til den ivorianske vennen min Didier at krigen i Sør-Sudan går inn på meg - nylig hørte jeg på radioen at Malakal var falt i opprørernes hender - og at jeg aldri ville ha trodd at det kunne flerre opp sånn, i løpet av så kort tid. 'Hva tror du, er krigen i Elfenbenskysten over?' spør jeg som et apropos. 

Didier sier at han ærlig talt ikke tror at krigen i Elfenbenskysten er over. 'Mange er ute av landet, misfornøyde; og vi, de eksmilitære, er utenfor nå, så vi er ikke fornøyde', sier den tidligere fallskjermjegeren.

Didier nærer en enorm mistillit til Elfenbenskystens nye regjering. De første eksmilitære som kom for å reintegreres i hæren etter Gbagbo-regimets fall, ble satt i fengsel, hevder han. 'Det gjør at vi, de resterende, ikke kommer frem for reintegrering.'  

Didier har en kamerat i fengsel i Youpougon som angivelig skulle løslates nå denne julen, ved benåding (som skjer ved jul, nyttår og uavhengighetsdagen i august), men som ikke har blitt frigitt ennå. 'Det er bare talemåter', mener Didier. Den tidligere fallskjermjegeren har aldri besøkt kameraten i fengselet, fordi det vil være farlig. Han kan heller ikke gå til militærleirene i Adjamé eller Plateau, fordi han vil bli gjenkjent der. Militærleiren i Akouedo er ok, i og med at han aldri frekventerte stedet i sine glansdager. 'Hvis du vil spise med Djevelen, må du bruke en lang gaffel', uttaler Didier. Det er et visdomsord i hans del av landet, i vest, der hvor bété-folket bor. 

'Du spør fordi du er redd, gjør du ikke?' legger han til. 'Nei', sier jeg – 'jeg er ikke redd.' Men begivenhetene i Sør-Sudan går inn på meg. Jeg brukte et halvt år på å studere nasjonsbygging i det landet. Jeg snakket med folk i departementskontorer og hotellsuiter, i illegale kafeer i uferdige bygninger, på kontainerkontorer, på bussholdeplasser, i folks hjem og der hvor de feiret og drakk. Mange sa de riktige tingene; og de som ikke sa de riktige tingene, trodde jeg at spøkte. Fordi de ofte lo mens de sa det - fordi det ofte kom i form av anekdoter og hørtes litt ut som våre egne harmløse svenskevitser. 

Tayin, for eksempel, som lo og smilte nesten hele tiden, og fortalte om mangelen på tenner blant dinka bor, nuernes naboer: De mangler tenner fordi de en gang stjal noe fra Ngundeng, nuernes profet. Noen hadde tilberedt frø fra thau-treet for Ngundeng, og dinkaer kom og stjal det. Ngundeng sa ikke noe, men han visste. Tyvene og etterkommerne deres mangler tenner. De ba ikke om unnskyldning, og derfor er de tannløse til denne dag. 'I en familie på ti finner du kanskje bare ti tenner, eller åtte. Hvis kunstige tenner vil bli solgt i Sør-Sudan vil de bli veldig dyre', lo Tayin. Slik spøkte den unge nueren med meg under de skyggefulle, raslende thau-trærne i landsbyen Ayud. 

Anekdoter og stereotyper om andre etniske grupper er det flust av i Sør-Sudan. Men etnisk vold på så høye nivåer som vi nettopp har sett? Oppsplitting av hæren? Massedrap i JUBA? Nei, det så jeg aldri for meg. Kanskje er dette sannheten: Vi tror at vi forstår Afrika, men det er ting som stikker dypere enn vi aner, et parallellplan vi aldri virkelig kan gjennomlyse eller kartlegge, langt mindre forutse. 

Les også
Riek Machar’s End-Game: What is it?

Postkortkunst, kunstner ukjent

torsdag 26. desember 2013

En fot i Abidjan, et øre i Sør-Sudan

Jeg snakker med den nigerianske butikkinnehaveren Remy mens jeg venter på en gbaka, en skranglebuss med åpen bakdør, Abidjans mest beryktede form for kollektivtransport. Remy bor i Treichville, men har butikk i Akouedo. 'Hva med trafikkork?' lurer jeg. Han viser seg å alltid kjøre i feltet hvor det ikke er trafikkork, for om morgenen er det kork innover, men ikke utover, og om kvelden kork utover, men ikke innover. Han kommer fra Osun-delstaten i Nigeria. Jeg får ham til å skrive visdomsordet ’Ingen vet hvordan vann kom inn i kokosnøtten, utenom Gud’ på yoruba – han skriver (tror jeg): ’Ona ti omi gba wonu agbon kosi eni toye.’ 

Remy fra Nigeria lar meg alltid sitte i butikken sin mens jeg venter på gbakaen, så jeg skal slippe å stå i solen; vennskapet mellom oss startet da jeg kjøpte en skjøteledning og en kniv av ham den dagen jeg flyttet til le grand cour i Akouedo. Han er den eneste i landsbyen jeg snakker engelsk med, og det er deilig iblant. I dag, da jeg spør om han selger hodetelefoner, gir han meg en gratis, sier ’Are you refusing my gift?’ da jeg prøver å unnslå meg. Afrikanere, altså – ofte utviser de en sjenerøsitet som slår oss vestlige individualister langt ned i støvlene. 

Hodetelefonene skal jeg bruke for å skype med Sør-Sudan, det eneste landet som står i hodet på meg akkurat nå. Jeg drar til libanesiske La Cascade, en restaurant nesten uten klientell, og dermed deilig stille, med dette mål for øyet. Vi er noen få som har oppdaget dette stedet nesten uten folk og med den klimatiserte andreetasjen ... Et ungt par driver gospelsangøvelser, det driver meg litt til vanvidd en stund, men når de har gått ringer jeg det jeg har greid å skaffe til veie fra gamle simkort og dagbokfiler.

De fleste numrene går ikke gjennom. Enten har folk mistet telefonene sine, flyktet, eller så er nettverket nede. Endelig får jeg kontakt med en tidligere sikkerhetsrådgiver i Malakal, som en gang i tiden hjalp meg med å lokalisere shilluk-kongen: Han er i Juba nå, ‘under the protection of the UN, because they have been targeting the Nuer ... South Sudan is on fire’, oppsummerer han.

Jeg spør etter fetteren hans. Tenker på de seks horisontale arrene denne har i pannen - tegnet på at han er nuer. Det er vanskelig å skjule etnisiteten sin i Sør-Sudan. Avisene skriver om soldater som stanser folk og spør om etnisiteten deres, for så å henrette dem; men i mange tilfeller trenger man ikke engang å spørre. Etnisiteten står bokstavelig talt skrevet på folk. Seks horisontale streker for nuere, v-tegn for dinkaer, med mange varianter imellom, avhengig av hvor folk kommer fra og hvilken ’age group’ de tilhører. Jeg husker verten min i Juba, en dinka bor, en gang omtale dette som noe farlig. Og nå har han vitterlig fått helt rett.

Daniel ber om nummeret mitt i Elfenbenskysten. Jeg sender det på mobil. Han ringer meg opp – ja, dette er sørsudanere, de føler aldri at de er fattige, selv når de er flyktninger. Han fortsetter å forklare hva som har skjedd, men forbindelsen er elendig. Jeg får bare med meg noen få ord: ’agreement between SPLM’ ... ’political issue’ ... ’all arms’ ... og sier at jeg vil ringe ham opp igjen. Linjen er bedre denne gangen. Han sier at det har vært massakrer, og at det siste dødstallet han hørte i dag var på to tusen ett hundre. I hvilke områder? vil jeg vite. Gudele, Presidential area, Eden, Custom... Hva med Konyokonyo? 'Konyokonyo er ok', sier Daniel. 

Det er som om mitt indre kart over Juba må oppdateres. Steder jeg har bodd på eller frekventert ... Jeg må spørre spesielt om dem, på grunn av alle menneskene og minnene de rommer. 

Til slutt spør jeg Daniel om han skal evakueres noe sted. Han sier at han skal til Etiopia. Jeg ber ham sende meg sitt nye nummer når han er trygt fremme. En følelse av FN-leiren som usikker ulmer i bakhodet, og jeg lover å ringe jevnlig for å høre hvordan han har det. 

Jeg er redd for mange av vennene mine. Særlig tenker jeg på Charles og Simon i Juba som jeg ikke har fått kontakt med, begge nuere. Og jeg tenker på Michael, Daniel og familiene deres i Bor. Den tidligere fallskjermjegeren Didier prøvde å berolige meg her forleden, fordi Elfenbenskysten også har hatt krig og han vet hva han snakker om: ’Ils sont là’, sa han. De er der! Ja, tenker jeg; de fleste overlever, men at det skulle skje så brått og uten synlige forvarsler hadde jeg aldri trodd. Jeg brukte et halvt år på å studere nasjonsbygging i det landet. Regjeringen var etnisk mangfoldig, rekruttering til departementene i prinsippet transparent - folk kom tilbake fra diasporaen i hele verden for å ’nyte freden' og kanskje få seg en jobb. Basert på det som var mange positive indikatorer, trakk jeg optimistiske konklusjoner. At masteroppgaven min gjorde prognoser som skulle vise seg å være feilslått, er det minste av problemer. Alt jeg ønsker er at folk igjen skal få nyte fred i denne yngste av verdens stater, og at drømmene deres om utvikling og et godt liv skal realiseres.
 


Fest etter Salva Kiirs tale ved Juba universitet, august 2011