Nedover, nedover og nedover går veien, mot et av verdens laveste, varmeste og seismisk mest aktive steder: Afarfordypningen i nordøstlige Etiopia.
For 30 millioner år siden vellet magma opp av jordskorpen her og presset to tektoniske plater fra hverandre. Den arabiske halvøy skilte lag fra Afrika, og Rødehavet og Adenbukta tok form.
Etter hvert som magmaen i riften kjølnet, ble den tettere og sank. Mye av Afar ligger i dag hundre meter under havnivå. Rødehavet har siden oversvømmet fordypningen flere ganger - sist gang for omkring 30.000 år siden. Hver oversvømmelse, og påfølgende fordampning, etterlot seg et saltlag, slik at 1,200 kvadratkilometer av fordypningen nå er dekket av salt.
De tektoniske platene glir fremdeles fra hverandre med en hastighet på én til to centimeter i året. Om cirka ti millioner år forutser forskere at Rødehavet - etter å ha erodert høylandet som omgir Afarfordypningen - vil oversvømme Rift-dalen. 'Afrika vil til slutt miste hornet sitt', skriver journalisten Axel Bojanowski.*
![]() |
Saltsjøen Afdera inneholder flere hundre millioner tonn med salt. |
I landsbyen Abala hører jeg rykter om 'fersk lava' ved vulkanen Erta Ale (613 m), 'Det rykende fjellet', som er denne reisens mål. Vulkanen har, ifølge Lonely Planet, hatt 'kontinuerlige utbrudd' siden 1967, og rommer verdens eldste lavasjø. Bare fem vulkaner i verden har lavasjøer, så fenomenet er svært sjeldent. Dette området i nordøstlige Etiopia er på mange måter eksepsjonelt: Tjuefem prosent av Afrikas aktive vulkaner befinner seg her. I Danakilørkenen, som ligger nord i Afarfordypningen og har verdens høyeste årlige gjennomsnittstemperatur, syder vulkanen Erta Ale.
Jeg drar med et reisebyrå basert i Mekelle i Tigray, regionen som grenser til Afar. Guiden vår heter Fissehaye, men han gjør det enkelt for oss og vil kalles Fish.
I landsbyen Erupti smugtitter barn gjennom sprekker i utedoen. Kokken gir oss tørre, brente hamburgere i isoporbokser. Jeg blir kjent med de fire spanjolene som er reisefølget mitt. De er glade for at hamburgerne er brente ... Bedre dét, enn alternativet ingen av oss nevner.
Vi kjører gjennom et steinete landskap brutt av virvelvinder. 'Folk pleier å si at det er to djevler som slåss', forteller Fish. Jeg ser dem hele resten av dagen: tynne, lysebrune søyler mot den tørre, blå himmelen. Vegetasjonen begrenser seg til kaktuser, drageblodtrær og vekster med frukter Fish kaller 'rødehavsepler', som kameler spiser.
![]() |
Klimaet i Afarfordypningen regnes for å være et av de mest ugjestmilde i verden. Her faller bare 100-200 mm regn årlig |
Afarfordypningen er bebodd av afarer, et nomadisk folk som tradisjonelt lever av saltutvinning og husdyrhold. I løpet av den todagers turen vil reisebyrået dele ut mer enn åtte tusen birr til landsbyhøvdinger og andre autoriteter. Jeg ser regnskapet, skrevet med kulepenn på et papirark. Noen av utgiftspostene er for tjenester, som leie av to politimenn fra Erupti (eskorte er obligatorisk i denne regionen der turister flere ganger har blitt kidnappet**). Andre er imidlertid bare en utdeling av penger. 'Det finnes ingen kvittering', sier Fish; 'vi har i hodet hvor mye vi skal gi på hvert sted.'
Ved en landsby blir det pengebråk. Høvdingen her får vanligvis 1300 birr - nå vil sønnen hans, som begynner å bli voksen, ha sin del i tillegg. Fem hundre birr! 'Men han er da ikke høvding ennå?' lurer jeg. 'Nei, men han kan lage trøbbel for oss', sier Fish. Med afarer er det ingen pruting, forstår jeg på tigreaneren. De sier hva de vil ha, og om du ikke betaler, får du ikke kjøre videre.
Problemet kan bare løses i huset til høvdingen selv. Jeg spør om jeg får være med på audiensen, men høvdingsønnen sier nei, og jeg må vente i bilen. Etter rundt fem minutter er diskusjonen over. 'Hva skjedde?' lurer jeg. De måtte ta av seg skoene - Fish himler med øynene. Høvdingen tygde khat og røykte vannpipe. Han var forståelsesfull, og ga tre hundre birr av sin egen andel til den uregjerlige sønnen sin.
Jeg spør Fish hvor stor prosentandel av turens totalkostnader som går med til å betale seg gjennom landsbyer på denne måten. Han vet ikke, fordi han ikke har oversikt over alle selskapets kostnader, men mener at seksti prosent er et realistisk anslag. Fish sier også at han ikke kan tenke seg å være i denne jobben lenge, 'fordi de gjør deg sint'. Han hevder at han har opplevd å bli slått med kjepp på grunn av penger.
I siste instans er det turistene som betaler de evig økende kostnadene ved en Danakil-reise. Og landskapet er så fascinerende - med vulkaner, saltsjøer og glødende magma - at det alltid vil være nok av folk som er villige til å betale.
![]() |
Veien til vulkanen Erta Ale beskrives av reisebyrået som 'en av verdens verste'. |
På grunn av den ekstreme heten, går man opp til vulkanen etter solnedgang, og ned igjen før soloppgang.
Klokka sju om kvelden begynner vi oppstigningen, som er relativt flat og går over ti kilometer. Bakken er full av skarpe, sålekuttende steiner. Vi går på størknet lava, for det meste basalt. Med oss har vi to afarer, en ung og en middelaldrende, som danner henholdsvis fortropp og baktropp. Ingen av dem bruker lommelykt. Heller ikke Fish. De ser ut til å ha en evne til å se landskapet foran seg, mens turistene ikke kan greie seg uten sterke hodelykter.
Muhammed Ali er baktroppen. 'Ser du vulkanen?' spør han. 'Ja!' En rødoransje, utflytende flekk på en av åskammene. Muhammed Ali får det for seg at han skal legge hånden under sekken min og løfte den i oppoverbakker, for å lette byrden min. Det er litt som å gå på månen, og får meg iblant til å miste balansen.
På ett tidspunkt møter vi en stor gruppe turister med et vell av lommelykter. En kinesisk kvinne rir på kamel, og franske stemmer fyller mørket. Det er merkelig kosmopolitisk i denne settingen av afarske menn bevæpnet med kniver og geværer som knapt snakker et ord engelsk, men maner kamelene og gruppene sine av hvite turister fremover ... Mot en vulkan!
![]() |
Penger må til for å få fritt leide gjennom afarenes landsbyer, som denne. |
Idet vi når toppen, slås jeg av lukten - en sulfuraktig, ganske ubehagelig lukt. Fish sammenligner lukten av vulkan med lukten av råttent egg, og forteller at da vulkanen Nabro hadde utbrudd i 2011, kjente man lukten så langt borte som i Mekelle, og flyplassen i regionshovedstaden måtte stenges på grunn av askeskyen.
Endelig tar vi vulkanen i skue, eller mer spesifikt dens sørlige krater, 'porten til helvete'. Krateret ligner et stykke sol, fullt av av eksplosjoner - en ildsprutende jettegryte! På platået under oss gløder bakken. Vi befinner oss på en åskam noen hundre meter fra krateret. Før kunne du gå helt bort til randen, forteller Fish, men vulkanen hadde et utbrudd for seks dager siden, og derfor gløder bakken som en mørk, omvendt stjernehimmel. Hva om turister hadde befunnet seg på platået da det skjedde? 'De ville alle ha dødd', sier Fish. 'Stein smelter ved 1200 grader.'
Nei, det er visst ingen som måler aktiviteten i vulkanen og forutser utbrudd. I september 2005 åpnet jorden seg og svelget 250 geiter og kameler. Tusenvis av mennesker måtte evakuere området i all hast.
En spansk kvinne knekker opp en sjokoladeplate og deler ut. 'Vi skulle hatt vin', sier Fish, 'men det er ikke lov.' (Arket med informasjon reisebyrået ga meg inneholdt den strenge formaningen Nota bene: Det er ikke tillatt å drikke alkohol nær vulkankrateret!!!)
Vi får utdelt madrasser og soveposer, båret hit av kameler, og sover tre og en halv time i sirkler av stein. Gjennom natten høres de hvilende kamelenes rare gurgling, og lyden av vind.
Nedstigningen begynner klokken halv fem om morgenen. Kameler lastes med madrasser, soveposer og vannflaskene vi ikke drakk - stråmatter beskytter dem mot gnagsår.
For første gang ser jeg våre to afarer i det gryende dagslyset. De bærer geværene vannrett over skuldrene, og ingen av dem har uniform. Til gjengjeld har de lange skjørt og skjerf.
Vi går så raskt nedover den basaltstrødde stien - redde for heten som snart vil bre seg over landskapet - at vi ikke én eneste gang snur oss for å kaste et siste blikk på vulkanen, hvor lyst vi enn har.
Men for et syn det var!
Jeg stiller meg bak ordene til en israelsk student som oppsummerte en tur til Afar slik: 'Dyrt, men verdt hver eneste birr.'
![]() |
Et nylig utbrudd gjør vulkanen Erta Ale enda mer spektakulær, men vi må holde oss på to hundre meters avstand. Ingen av oss tar bilder som gjør vulkanen rettferdighet. |
* Axel Bojanowski (2006): Africa's New Ocean.
** Siste angrep fant sted i januar 2012. Fem utlendinger ble drept, sju skadet og fire bortført. Opprørsgruppen The Afar Revolutionary Democratic Unity Front (ARDUF) påtok seg ansvaret for angrepet.
Andre kilder: Virginia Morell: 'The Salt and the Earth', National Geographic magazine, januar 2012