I saltets og vulkanenes land

Nedover, nedover og nedover går veien, mot et av verdens laveste, varmeste og seismisk mest aktive steder: Afarfordypningen i nordøstlige Etiopia. 

For 30 millioner år siden vellet magma opp av jordskorpen her og presset to tektoniske plater fra hverandre. Den arabiske halvøy skilte lag fra Afrika, og Rødehavet og Adenbukta tok form. 

Etter hvert som magmaen i riften kjølnet, ble den tettere og sank. Mye av Afar ligger i dag hundre meter under havnivå. Rødehavet har siden oversvømmet fordypningen flere ganger - sist gang for omkring 30.000 år siden. Hver oversvømmelse, og påfølgende fordampning, etterlot seg et saltlag, slik at 1,200 kvadratkilometer av fordypningen nå er dekket av salt. 

De tektoniske platene glir fremdeles fra hverandre med en hastighet på én til to centimeter i året. Om cirka ti millioner år forutser forskere at Rødehavet - etter å ha erodert høylandet som omgir Afarfordypningen - vil oversvømme Rift-dalen. 'Afrika vil til slutt miste hornet sitt', skriver journalisten Axel Bojanowski.*

Saltsjøen Afdera inneholder flere hundre millioner tonn med salt. 

I landsbyen Abala hører jeg rykter om 'fersk lava' ved vulkanen Erta Ale (613 m), 'Det rykende fjellet', som er denne reisens mål. Vulkanen har, ifølge Lonely Planet, hatt 'kontinuerlige utbrudd' siden 1967, og rommer verdens eldste lavasjø. Bare fem vulkaner i verden har lavasjøer, så fenomenet er svært sjeldent. Dette området i nordøstlige Etiopia er på mange måter eksepsjonelt: Tjuefem prosent av Afrikas aktive vulkaner befinner seg her. I Danakilørkenen, som ligger nord i Afarfordypningen og har verdens høyeste årlige gjennomsnittstemperatur, syder vulkanen Erta Ale. 

Jeg drar med et reisebyrå basert i Mekelle i Tigray, regionen som grenser til Afar. Guiden vår heter Fissehaye, men han gjør det enkelt for oss og vil kalles Fish. 

I landsbyen Erupti smugtitter barn gjennom sprekker i utedoen. Kokken gir oss tørre, brente hamburgere i isoporbokser. Jeg blir kjent med de fire spanjolene som er reisefølget mitt. De er glade for at hamburgerne er brente ... Bedre dét, enn alternativet ingen av oss nevner.

Vi kjører gjennom et steinete landskap brutt av virvelvinder. 'Folk pleier å si at det er to djevler som slåss', forteller Fish. Jeg ser dem hele resten av dagen: tynne, lysebrune søyler mot den tørre, blå himmelen. Vegetasjonen begrenser seg til kaktuser, drageblodtrær og vekster med frukter Fish kaller 'rødehavsepler', som kameler spiser. 

Klimaet i Afarfordypningen regnes for å være et av de mest ugjestmilde i verden. Her faller bare 100-200 mm regn årlig

Afarfordypningen er bebodd av afarer, et nomadisk folk som tradisjonelt lever av saltutvinning og husdyrhold. I løpet av den todagers turen vil reisebyrået dele ut mer enn åtte tusen birr til landsbyhøvdinger og andre autoriteter. Jeg ser regnskapet, skrevet med kulepenn på et papirark. Noen av utgiftspostene er for tjenester, som leie av to politimenn fra Erupti (eskorte er obligatorisk i denne regionen der turister flere ganger har blitt kidnappet**). Andre er imidlertid bare en utdeling av penger. 'Det finnes ingen kvittering', sier Fish; 'vi har i hodet hvor mye vi skal gi på hvert sted.' 

Ved en landsby blir det pengebråk. Høvdingen her får vanligvis 1300 birr - nå vil sønnen hans, som begynner å bli voksen, ha sin del i tillegg. Fem hundre birr! 'Men han er da ikke høvding ennå?' lurer jeg. 'Nei, men han kan lage trøbbel for oss', sier Fish. Med afarer er det ingen pruting, forstår jeg på tigreaneren. De sier hva de vil ha, og om du ikke betaler, får du ikke kjøre videre.

Problemet kan bare løses i huset til høvdingen selv. Jeg spør om jeg får være med på audiensen, men høvdingsønnen sier nei, og jeg må vente i bilen. Etter rundt fem minutter er diskusjonen over. 'Hva skjedde?' lurer jeg. De måtte ta av seg skoene - Fish himler med øynene. Høvdingen tygde khat og røykte vannpipe. Han var forståelsesfull, og ga tre hundre birr av sin egen andel til den uregjerlige sønnen sin.

Jeg spør Fish hvor stor prosentandel av turens totalkostnader som går med til å betale seg gjennom landsbyer på denne måten. Han vet ikke, fordi han ikke har oversikt over alle selskapets kostnader, men mener at seksti prosent er et realistisk anslag. Fish sier også at han ikke kan tenke seg å være i denne jobben lenge, 'fordi de gjør deg sint'. Han hevder at han har opplevd å bli slått med kjepp på grunn av penger. 

I siste instans er det turistene som betaler de evig økende kostnadene ved en Danakil-reise. Og landskapet er så fascinerende - med vulkaner, saltsjøer og glødende magma - at det alltid vil være nok av folk som er villige til å betale. 

Veien til vulkanen Erta Ale beskrives av reisebyrået som 'en av verdens verste'.

På grunn av den ekstreme heten, går man opp til vulkanen etter solnedgang, og ned igjen før soloppgang. 

Klokka sju om kvelden begynner vi oppstigningen, som er relativt flat og går over ti kilometer. Bakken er full av skarpe, sålekuttende steiner. Vi går på størknet lava, for det meste basalt. Med oss har vi to afarer, en ung og en middelaldrende, som danner henholdsvis fortropp og baktropp. Ingen av dem bruker lommelykt. Heller ikke Fish. De ser ut til å ha en evne til å se landskapet foran seg, mens turistene ikke kan greie seg uten sterke hodelykter. 

Muhammed Ali er baktroppen. 'Ser du vulkanen?' spør han. 'Ja!' En rødoransje, utflytende flekk på en av åskammene. Muhammed Ali får det for seg at han skal legge hånden under sekken min og løfte den i oppoverbakker, for å lette byrden min. Det er litt som å gå på månen, og får meg iblant til å miste balansen. 

På ett tidspunkt møter vi en stor gruppe turister med et vell av lommelykter. En kinesisk kvinne rir på kamel, og franske stemmer fyller mørket. Det er merkelig kosmopolitisk i denne settingen av afarske menn bevæpnet med kniver og geværer som knapt snakker et ord engelsk, men maner kamelene og gruppene sine av hvite turister fremover ... Mot en vulkan! 

Penger må til for å få fritt leide gjennom afarenes landsbyer, som denne. 

Idet vi når toppen, slås jeg av lukten - en sulfuraktig, ganske ubehagelig lukt. Fish sammenligner lukten av vulkan med lukten av råttent egg, og forteller at da vulkanen Nabro hadde utbrudd i 2011, kjente man lukten så langt borte som i Mekelle, og flyplassen i regionshovedstaden måtte stenges på grunn av askeskyen. 

Endelig tar vi vulkanen i skue, eller mer spesifikt dens sørlige krater, 'porten til helvete'. Krateret ligner et stykke sol, fullt av av eksplosjoner - en ildsprutende jettegryte! På platået under oss gløder bakken. Vi befinner oss på en åskam noen hundre meter fra krateret. Før kunne du gå helt bort til randen, forteller Fish, men vulkanen hadde et utbrudd for seks dager siden, og derfor gløder bakken som en mørk, omvendt stjernehimmel. Hva om turister hadde befunnet seg på platået da det skjedde? 'De ville alle ha dødd', sier Fish. 'Stein smelter ved 1200 grader.' 

Nei, det er visst ingen som måler aktiviteten i vulkanen og forutser utbrudd. I september 2005 åpnet jorden seg og svelget 250 geiter og kameler. Tusenvis av mennesker måtte evakuere området i all hast. 

En spansk kvinne knekker opp en sjokoladeplate og deler ut. 'Vi skulle hatt vin', sier Fish, 'men det er ikke lov.' (Arket med informasjon reisebyrået ga meg inneholdt den strenge formaningen Nota bene: Det er ikke tillatt å drikke alkohol nær vulkankrateret!!!)

Vi får utdelt madrasser og soveposer, båret hit av kameler, og sover tre og en halv time i sirkler av stein. Gjennom natten høres de hvilende kamelenes rare gurgling, og lyden av vind. 

Nedstigningen begynner klokken halv fem om morgenen. Kameler lastes med madrasser, soveposer og vannflaskene vi ikke drakk - stråmatter beskytter dem mot gnagsår. 

For første gang ser jeg våre to afarer i det gryende dagslyset. De bærer geværene vannrett over skuldrene, og ingen av dem har uniform. Til gjengjeld har de lange skjørt og skjerf. 

Vi går så raskt nedover den basaltstrødde stien - redde for heten som snart vil bre seg over landskapet - at vi ikke én eneste gang snur oss for å kaste et siste blikk på vulkanen, hvor lyst vi enn har. 

Men for et syn det var! 

Jeg stiller meg bak ordene til en israelsk student som oppsummerte en tur til Afar slik: 'Dyrt, men verdt hver eneste birr.'

Et nylig utbrudd gjør vulkanen Erta Ale enda mer spektakulær, men vi må holde oss på to hundre meters avstand. Ingen av oss tar bilder som gjør vulkanen rettferdighet.

* Axel Bojanowski (2006): Africa's New Ocean.

** Siste angrep fant sted i januar 2012. Fem utlendinger ble drept, sju skadet og fire bortført. Opprørsgruppen The Afar Revolutionary Democratic Unity Front (ARDUF) påtok seg ansvaret for angrepet. 

Andre kilder: Virginia Morell: 'The Salt and the Earth', National Geographic magazine, januar 2012 

Syndebukkene

Elias ringte en venn i Gondar for noen måneder siden, bare for å si hei. Samtalen ble ikke som forventet. Vennen plumpet ut med følgende nyhet: 'Person X [en tigreaner, kjent for dem begge] ble brent levende i huset sitt.' Elias reagerte med raseri: 'Hvordan kunne dere gjøre noe slikt?' Vennen sa defensivt at tigreaneren hadde skutt tre personer som kom på døra hans. (På dette tidspunktet hadde han allerede evakuert familien sin, så nervene hans var åpenbart i høyspenn.) Elias ropte: 'Du er ikke lenger vennen min - kontakt meg aldri igjen!' Vennen hadde ikke selv vært med på brannstiftingen - 'problemet var tonen hans', forteller Elias meg; 'han snakket som om de hadde gjort noe riktig. It makes me mad!'

Etiopias to største etniske grupper, oromoene og amharene, har det siste året reist seg i protest mot et politisk regime de anklager for å være korrupt og nepotisk. Problemet er at regimet av mange anses for å være synonymt med én etnisk gruppe - tigreanerne. Vanlige tigreanske borgere så seg nødt til å flykte fra Gondar, en by i Amhara-regionen, i tusentall* denne sommeren, etter at hjemmene og forretningene deres ble angrepet av rasende demonstranter. 

Da det såkalte lørdagsmarkedet i Gondar brant ned i september, mente mange at de føderale myndighetene stod bak - at det rett og slett var en hevnaksjon fra staten på vegne av den etniske gruppen som var blitt fordrevet fra byen. 

Vennen min Habtamu fra Tanasjøen fortalte meg nylig at noen tigreanere - to-tre stykker - ble 'arrestert' av folk i Gondar og brakt til politiet, anklaget for å stå bak brenningen av markedet, og at politiet slapp dem fri. Habtamus forurettelse var rettet mot politiet. 'Kanskje de ikke var skyldige?' innvendte jeg. Men Habtamu var ikke med på denne muligheten. 

Elias innrømmer at enkelte tigreanere bruker familieforbindelsene sine i statsapparatet for det de er verdt. Han har jobbet i lokaladministrasjonen i Addis Abeba, så han vet dette. 'Korrupsjonen hjelper ikke tigreanernes sak i dag', konstaterer han. 

'Vi er individer først og fremst', sier jeg. I en folkegruppe på seks millioner mennesker finnes det nok mange ærlige slitere. Hvorfor skal disse stigmatiseres på grunn av en korrupt elite?

Elias ler: 'I Etiopia tenker alle kollektivt', sier han. 'Vet du hvordan Gojjam sluttet seg til Amhara-protestene? De har en helt ved navn Belay Zeleke, som kjempet mot den italienske okkupasjonen mens keiser Haile Selassie var i eksil i Europa. Da keiseren vendte tilbake fra eksil, ville han dekorere helten. Men Belay Zeleke ville ikke ta imot keiserens utmerkelser. For ham var keiseren en forræder, fordi han hadde flyktet fra landet. Da fikk keiseren ham hengt. Frem til denne dag har folk i Gojjam lite godt å si om Haile Selassie, fordi han hengte helten deres. En statue av Belay Zeleke står nå i sentrum av Debre Markos by i Gojjam.

En natt sommeren 2016 kom folk fra Gondar, hvor protestene begynte, til Gojjam, hvor det inntil da hadde vært stille. I nattens mulm og mørke kledde de opp statuen av Belay Zeleke i kvinneklær. Da folk i Gojjam våknet og så helten sin i kjole, slo beskjeden dem som et lynnedslag: Dere er kvinner! 'Slik ble Gojjam mobilisert i protestene', ler Elias. 'Ser du hvor kollektivistisk og kulturelt det er?'

'Om jeg liker deg, og du misliker noe, vil jeg mislike det, jeg også', konkluderer han. 

Elias mener samtidig at de nåværende problemene i Etiopia vil overkommes, slik de har blitt overkommet 'i tusener av år'. Etiopia har ifølge Elias mange fiender - som han ikke vil nevne ved navn - men de har aldri greid å overvinne 'denne øya' av stolt og selvstendig egenart. Det gjelder både ottomanerne som startet jihad mot det kristne høylandet i det femtende århundre, de portugisiske korsfarerne som hjalp de etiopiske keiserne mot ottomanerne, men ville omvende Etiopia til katolisismen, og italienerne, som to ganger prøvde å kolonisere landet. Ifølge Elias har ingen greid å knuse etiopernes samhold. 'Vi har blandet oss', sier han: 'ingen kan tenke seg å splitte landet, fordi 'moren min er der, forretningen min her, kona mi er derfra, og barna mine studerer i nok en by ...' 

Elias' egen far er tigreaner, moren oromoer. Det lille vi-et går stadig opp i et større vi, og dette utgjør Etiopias redning i tider som disse. 

Mer som forener enn splitter: en ortodoks prest foran en av steinkirkene i Lalibela 

* Det har vært vanskelig å finne anslag på hvor mange tigreanere som ble fordrevet fra Gondar sommeren 2016. Et av anslagene jeg har hørt, lyder på seks tusen mennesker. 

Sokrates til besvær

I midten av oktober snakker jeg med Henok, en ung fremadstormende etiopisk skuespiller som gjør karriere ved flere teatre i Addis Abeba. 

Om Henoks karriere vet jeg generelt at han har både spillefilmer og teateroppsetninger bak seg, og at han har vært seriemorder, keiserrådgiver, rundbrenner og i en reklamefilm for Habesha-øl. En av birollene hans er i et stykke ('Babylon i stuen') som har gått uavbrutt hver fredag på Etiopias National Theater i tolv år, og fremdeles fyller salene. 

Nå forteller han meg skuffet over telefon at et nytt teaterstykke han skulle spille i, er avlyst. Etiopiske myndigheter har, i forbindelse med unntakstilstanden som ble innført i landet 8. oktober, 'bestemt at alle kunstverk nå skal sjekkes' (les: sensureres)*. Stykket, en amharisk oversettelse av Maxwell Andersons 'Barefoot in Athens', handlet om Sokrates. Ja, filosofen som sa at 'et uutforsket liv ikke er verdt å leve', utfordret Athens elite og til slutt ble dømt til å tømme et giftbeger. 

En viktig del av stykket, forteller Henok, var demokrati, og hvordan myndighetene i Athen fikk folket til å tie ved å gi dem penger. Henok forklarer at Sokrates hele tiden spurte: 'Hvorfor?', og ved å stille spørsmål, fikk han folket over på sin side. Henok skulle spille den prospartanske statsmannen Critias, som 'var korrupt', men også en av Sokrates' elever. Skuespilleren hadde øvd i fire måneder og lært seg mer enn sytti sider med replikker utenat. Og så kom beskjeden plutselig, mens de øvde, om at stykket ikke kunne settes opp. 'Kanskje om tre-fire måneder', sukker Henok - 'vi vet ikke.' 

I begynnelsen av november er jeg tilbake i Addis Abeba. Henok besøker meg på hotellet, og vi drikker kaffe og spiser popkorn. Sokrates-skuespillet er ikke det eneste teaterstykket som har blitt avlyst av myndighetene - Henok øvde også til skuespillet 'Twin Roads' (Menta menged på amharisk). 'Handlet det også om demokrati?' lurer jeg. Nei, ikke direkte ... 'Det ble avlyst på grunn av ironi', mener den unge skuespilleren. 

Hvis ironi og gamle greske filosofer blir for sterk kost for den etiopiske staten, kan man lure på hvor ytringsfriheten i dette landet er på vei. 

Mobilt bredbånd er fremdeles sperret over en måned etter at irreecha-tragedien og påfølgende voldelige protester rystet landet. 

Parabolantenner har blitt konfiskert eller ødelagt i private hjem for at folk ikke lenger skal kunne se kanalene ESAT (Ethiopian Satellite Television) og OMN (Oromia Media Network). 

11. november offentliggjør The Inquiry Board, som overser unntakstilstanden, at 11 260 menn og 347 kvinner er arrestert siden unntakstilstanden ble innført 8. oktober. 

Og Sokrates er fremdeles eksplosiv, 2415 år etter at han tømte giftbegeret. 

National Theater, Addis Abeba, Etiopia

* Det statlige direktivet, utstedt 15. oktober, begrenser spredning av materiale som 'kan skape misforståelser blant folk eller uro'. Se Human Rights Watch: Legal Analysis of Ethiopia's State of Emergency, 30. oktober 2016

I sumpen

En av verdens største antilopevandringer finner sted når 1,2 millioner antiloper krysser grensen fra Sør-Sudan til Etiopia mellom mars og juni hvert år. Migrasjonen, som bare overgås i størrelse av antilopemigrasjonen i Serengeti i Tanzania, har gitt nasjonalparkene Boma og Gambella i henholdsvis Sør-Sudan og Etiopia verdensry.

Til tross for at det er oktober, og antilopene befinner seg i Sør-Sudan, vil jeg se Gambella nasjonalpark. Jeg har sett nasjonalparker i tørketiden - hva med å se en i regntiden? Sjefen for nasjonalparkkontoret i Gambella gir meg grønt lys for å dra til Mataar, som ligger nær den sørsudanske grensen. Betingelsen er at jeg skal overnatte i 'byen' (om Mataar kan kalles såpass) og ikke i landsbyer eller i villmarken. Dette på grunn av unntakstilstanden som ble innført i Etiopia 8. oktober.

Med kano over Dhure-elven (Mataar)

Ved et kontrollpunkt et trettitalls kilometer fra Gambella melder første utfordring seg: to uniformerte menn vil ikke la meg passere. Jeg viser dem kvitteringen for betalte inngangspenger fra nasjonalparkkontoret, og de diskuterer frem og tilbake om jeg skal få lov til å fortsette eller ikke. 'Dere har vel mange turister som kjører forbi her for å dra til nasjonalparken', argumenterer jeg. 'Ja', sier en av de uniformerte, 'men de har sin egen bil, og sine egne speidere. De reiser ikke med buss!'

Etter mye om og men, etter først å ha sagt at jeg ikke får fortsette, blir en av dem med bussen for å ledsage meg til Mataar. 'It's for your life', sier mannen, som heter Takala og er fra Oromia-regionen. Folk fra Etiopias høyereliggende regioner går ofte under betegnelsen 'highlanders' i Gambella, som er lavland og dominert av de to etniske gruppene nuer og anuak.

Bussen gjør hyppige stopp, som jeg etter hvert finner ut at rett og slett er sammenbrudd. Det er stadig noe som må fikses. Og når vi kjører, ristes vi av laterittveien og slår oss hver gang bussen forserer en dump, tettpakkede som vi er. På ett tidspunkt slutter jeg å prøve å lese: jeg bare lider, og venter på at reisen skal ta slutt. Veien er omgitt av vann på alle kanter, delvis skjult av gress. Vi kjører, virker det som, inn i en gigantisk våtmark.

Unger i Muon lar seg begeistre av smarttelefonen min

I Mataar kommer speideren Pur, hvis navn og nummer jeg fikk av nasjonalparkkontoret i Gambella, så vel som en ung mann ved navn Nyol som også jobber for The Ethiopian Wildlife Conservation Authority.

Den unnvikende Pur forsvinner like etter at jeg har spandert kaffe på ham, og er ikke å oppdrive hele resten av kvelden. Sjefen for speiderne i Mataar forteller meg at Pur har et 'problem' med noen i en landsby på nettopp den veien som leder til nasjonalparken. Hva 'problemet' består i, kommer jeg aldri til bunns i, men det involverer et drap og en fare for blodhevn. 'Begge samfunn mobiliserte seg, og ingen vil se noen fra det andre samfunnet i sin landsby.' Speidersjefen bestemmer derfor at Nyon, ikke Pur, skal ledsage meg på vandringene mine.

I en butikk kjøper jeg seks liter vann og proviant for turen. Jeg spør Nyon hva han vil ha. 'Salt', svarer han. Folk i området liker å suge på salt, som man mister mye av i varmen.

Takala (som, i likhet med de andre, er fra villmarksavdelingen) har også tilbudt seg å gå med meg, men fordi han er fra en annen region og ikke snakker lokalspråket, stiller jeg meg tvilende, til tross for at han er den eneste som snakker rimelig bra engelsk. Han tar det pent, og gir fyrstikker til Nyon. 'Vi skal ikke gjøre opp ild', protesterer jeg. 'Putt dem i lommen din, ikke i lommen hennes', sier Takala til Nyon da.

Fiskemarked i Mataar

Morgenen etter, idet Nyon og jeg har spist en grytidlig frokost og er i ferd med å gå, dukker Pur uventet opp. Plutselig vil han gå med meg likevel. På grunn av nabokonflikten vil han ikke gå til fots, men ta bajaj. Likevel insisterer han på å komme. Mens Nyon er kledd i villmarksuniformen sin, virker Pur helt uforberedt på en tur i skog og mark: han har på seg lysebrune bukser, signalgrønn skjorte og kontorsko. Jeg ivrer etter at vi skal komme oss av gårde før det blir for varmt, så jeg går ikke rundt grøten, men sier rett ut at jeg ikke kan betale for to speidere. Som om dette ikke var nok, har Pur med seg en militærvenn som heter Bhan, som også ganske sikkert vil forvente en belønning når dagen er omme. Pur er urokkelig: Jeg må hyre dem alle. Jeg ringer nasjonalparkkontoret i Gambella, som bekrefter at jeg bare trenger én speider. Pur krangler med nasjonalparkkontoret på telefon. Nyon utfordrer ikke Pur, antagelig fordi den andre er eldre.

I fortvilelsen ringer jeg Takala. Kanskje er det bedre å gå med noen fra en annen region, tross alt. Men nå skjønner jeg at det er for sent; Takala høres ut som han nettopp har stått opp, så grøtete er stemmen hans, enda vi nettopp spiste frokost sammen, og det går opp for meg at han er full. Lønnen jeg ga ham som kompensasjon for alle lidelsene han gjennomgikk for min skyld dagen før - han måtte stå under den seks-sju timer lange bussturen - har tydeligvis allerede blitt omsatt til brennevin.

Endelig gir Pur opp, og lar meg gå alene med Nyon.

Et barn viser frem geværet sitt av leire til Nyon

Så hvordan er Gambella nasjonalpark i regntiden? Strekker på strekker med stillestående vann. En sump!

Av praktiske årsaker følger vi hovedveien, som er drenert og ligger høyere enn det omkringliggende landskapet.

Iblant går vi forbi badende jenter og kvinner med hvite perlekjeder rundt halsen. De hilser oss når vi passerer: 'Male!' Bare hodene og litt av hals og nakke er synlig over de mørke vannflatene.

Guineaormen, som kan vokse seg meterlang inni beinet på et menneske, er utbredt her. Men fra en landsbylege hører jeg at situasjonen i området har bedret seg fordi folk nå drikker mindre stillestående vann enn før.

Alle personene vi møter - de fleste kvinner - stiller oss ett og samme spørsmål: Hvorfor har vi ikke bil?

Da vi når landsbyen Satkon er Nyon allerede demoralisert og vil ta bajaj. Det er stekende hett. Jeg foreslår at vi tar en kaffe. For å komme til landsbyen hvor denne kaffen selges, bare et steinkast fra veien, må vi vade i vann til opp på lårene. Nyon tar av seg militærstøvlene før vadingen - svært tidkrevende med alle lissehullene - og virker ikke så praktisk kledd, likevel.

I Satkon følger en eldre mann med stav oss til en arm av Makuay-elven. Han forteller at han har problemer med øynene sine. De er røde, hovne og blodskutte. Dette er et av de mange øyeblikkene da jeg skulle vært lege, tenker jeg. Nyon deler saltet sitt med ham.

Bare en elv skiller Etiopia og Sør-Sudan ved Burbey

Ved inngangen til nasjonalparkområdet møter vi en definitiv barriere: vann. Her skal det visstnok bygges en bro, selv om den parkerte, rustne Caterpillar-gravemaskinen ser ut som den aldri vil våkne til live igjen.

Området er fullt av menn og gutter som renser, parterer og tørker fisk. Andre stiger ned i vannet med spyd, garn og gule dunker som de flyter utover vannet på.

En uthult kano er vår eneste sjanse til å nå nasjonalparken. Nyon sier at eierne vil ha femti birr for overfarten, og jeg går med på dette. Likevel blir ikke turen noe av, fordi Nyon ikke kommer overens med mennene. Speideren avblåser det hele uten å forklare meg årsaken. Igjen lurer jeg på om det ville ha vært bedre å ha oromoen Takala som guide. Er disse båtfolkene anuaker? Er det derfor de ikke vil gjøre oss en tjeneste?*

Hit, men ikke lenger: den uferdige broen som leder til nasjonalparken

Jeg greier altså ikke å sette foten på nasjonalparkområdet. I stedet besøker vi landsbyene som ligger langs veien, og Burbey, som ligger på grensen mot Sør-Sudan.

Jeg ser storker, dominikanerenker, varaner og klorofyllgrønne øgler eller gekkoer.

Området ser ut til å ha bra med ressurser. Stadig møter vi menn og gutter som bærer fersk fisk - ofte ett eller to svært store eksemplarer - i trestokker med kroker. I Mataar møter jeg arabere som har kommet helt fra Gedaref i Sudan for å kjøpe og eksportere fisk fra området.

Menneskene er fantastiske. En eldre kvinne som har et ortodoks trekors i hånden, langt som en stav, hilser meg mange ganger: 'Male! Male! Male!' Pur og jeg slutter fred, og etter fire døgn i Mataar har jeg flere venner enn jeg kan telle. Dagene fyker av gårde med historier fra Sør-Sudan, for det meste, over rykende ingefærkaffe.

Folk er vennligheten selv. Her ved Muon

Reisen tilbake til Gambella har sitt eget etterspill. Militære kommer på bussen rett før Nyininyang og sjekker folks bagasje. (Jeg har problemer med å ta disse sikkerhetskontrollene alvorlig - det virker meningsløst å klemme på folks plastposer med klær og bananer når det finnes så mange våpen i hendene på sivile i området, selv på hovedferdselsåren mellom Gambella og Mataar, selv i Mataar sentrum. Det virker som om disse militære ikke ser skogen for bare trær.)

Mer alvorlig er beskjeden vi får i Nyininyang: to anuaker ble drept av nuere i Itang går.** På veien til Gambella vil vi måtte kjøre gjennom anuakenes land. De fleste passasjerene er nuere. Kan vi bli utsatt for et hevnangrep?*** Løsningen, forteller bussjåføren meg, vil være å få med noen soldater fra Nyininyang, og vi snakker frem og tilbake om dette. ('Vil de militære ha sin egen bil?' 'Nei, de vil være i bussen.' 'Det er ikke plass i bussen.' 'Jo, det er ennå mye plass, minst tjue personer til kan trykkes inn.' 'Men om de militære er inni bussen, vil det ikke synes at vi har eskorte, og vi kan fremdeles bli angrepet ...')

Det ender med at bussen snur og drar tilbake til Mataar. Jeg blir igjen i Nyininyang for å prøve å finne et annet transportmiddel. En trafikkpolitimann setter meg til slutt på rød lastebil. Andre reisende, som er fra det etiopiske høylandet og føler at anuak/nuer-konflikten ikke angår dem, kryper også inn i førerrommet. En av medpassasjerene mine er en omreisende sanger. Ved kontrollpunktet jeg nesten ikke kom meg forbi sist gang, deler vi injera med oppskårede tomater, og sjåføren tar seg en øl.

Konklusjon: Er det nasjonalparken du vil besøke, er tørketiden den eneste praktiske tiden å komme på.

Er du derimot fleksibel med hensyn til opplevelser, er en tur til Gambella uforglemmelig uansett årstid. I denne regionen som er nærmere forbundet med Sør-Sudan enn med Addis Abeba kan du virkelig føle at du reiser inn i de dypere delene av Afrika - på godt og vondt.

Tørrskodd - men bare på veien

* Forholdet mellom nuere og anuaker, Gambellas to største etniske grupper, er tidvis preget av konflikt. Voldelig konflikt brøt ut i Gambella by så sent som i januar 2016.

** Utgangspunktet for drapene var, etter hva jeg hørte, en ild startet av anuaker som spredde seg til en nærliggende nuerlandsby. To anuaker, begge lærere, ble drept i represalier samme dag, 29. oktober.

*** I mars 2012 ble en buss angrepet og nitten passasjerer skutt.

Kronen på verket

Øyet kan knapt se seg mett på husene i nuerlandsbyen Mataar (Gambella, Etiopia). Nydelige, svalende og naturlige, slik hus på den afrikanske landsbygda pleier å være. Men hva i all verden er det som pryder toppen av hustakene? Lange, kjegleformede leirkonstruksjoner ... med horn?

Hus med kum i Mataar, Etiopia

Ved nærmere ettersyn bærer de et mangfold av symboler, som kristne kors, antiloper, høner og haner. 

Slike leirhatter på hyttene kalles kum og er en av nuerfolkets spesialiteter. De brennes, og i mange tilfeller males de, i grønt, blått, hvitt, rødt, sort, gult - hva huseieren enn måtte ønske. Det er kvinner som tradisjonelt står for produksjonen av kum. 

'Når en mann gifter seg, skyter man i stykker den gamle kum-en med gevær, fordi en ny kvinne kommer til husholdningen', forteller nueren Gok - 'de vil bygge et nytt hus, og sette en ny kum på det.' 

I Mataar, som ligger på den etiopiske siden av grensen, er det ikke lov å skyte med gevær; men i omkringliggende landsbyer, og i nuerlandsbyer i Sør-Sudan, lever tradisjonen fremdeles. Hensikten med å knerte en kum? Å vise frem skyteferdighetene sine. 'It's just for fun', oppsummerer kvegeieren Gatdet. 

Dyresymbolene peker på overfloden av de aktuelle dyrene i omgivelsene, forklares jeg. Gok mener dessuten at de nesten allestedsnærværende hornene representerer kua du måtte selge for å bygge huset ditt. 

En kum er nesten alltid dekorert med 'horn'

En kveld går jeg rundt i Mataar og bare ser på kum-er. En har en sirkel på toppen, som er en form murlefolket - nuerfolkets naboer - er kjent for å gi hornene til kveget sitt. Eieren tar den tunge, pølseformede kigela africana-frukten, varmer den opp over ild og former oksens horn med den slik at de vokser i den retningen eieren ønsker. 'Om du bringer kveg med slike horn [som møtes i en sirkel over hodet] hit til Mataar, så vil du virkelig få heltestatus', sier Gok. Underforstått: fordi du har raidet murlefolkets kveg. 

Det er ikke bare menneskehus som har kum. Luak-er, som er hus for kyr, kan også ha en kum, men den er enkel og uten maling. 

En kum er heller ikke noe du bare setter på huset ditt uten å ha fortjent det. 'Hvis jeg ikke er gift, vil det ikke være noen kum på huset mitt, for jeg har ikke bidratt i familien', sier Tot. 

Fugler, kors, horn og et antilopehode (i grønt)

En kum mellom Mataar og Muon

Sirkelen på toppen av høyre kum representerer, ifølge vennene mine Gok og Tot,
den spesielle formen murle-folket gir hornene på kveget sitt

Kum med fisk, mellom Mataar og Muon

Denne kvinnen lager kum. 'Det er kulturen min', sier hun.

En umalt kum med okse på toppen

Stemmer fra Gambella

'Det finnes okser som alltid slåss', sier Khan - 'vi pleier å slipe hornene deres. Om du skiller oksene, vil de fortsette straks de ser hverandre igjen. Men om en av dem vinner, vil den andre holde seg unna, og det vil være fred.' 

'Dinkane visste at om nuerne aksepterte massakren i desember 2013, så ville ingen lenger motsette seg styret deres.'

Khan snakker om hjemlandet sitt Sør-Sudan, hvor borgerkrig brøt ut i desember 2013. Siden den gang er minst 50 000 drept i voldelig konflikt, ifølge International Crisis Group, et tall også FN har stilt seg bak. Kanskje kan så mange som ytterligere 250 000 mennesker ha dødd av sult og sykdom.* 

Vi befinner oss i Gambella, en region i Etiopia som grenser til Sør-Sudan og har mye til felles med sin nabo i øst. Her lever etiopiske nuere og anuaker som deler språk og kultur med sørsudanske nuere og anuaker på den andre siden av grensen. I tillegg huser Gambella høsten 2016 nesten 270 000 flyktninger** fra Sør-Sudan som har flyktet fra den nye krigen. 

Mange av disse er nuere som holder med opprørsgruppen SPLM-IO (SPLM-In-Opposition) ledet av Riek Machar.

Christian Temple Church, Gambella, Etiopia

En skjør etnisk balanse eksisterte i den sørsudanske regjeringens sammensetning frem til juli 2013. Til tross for en offentlig diskurs som vektla kvalifikasjoner, hadde det ligget i kortene at landets nest største etniske gruppe, nuerne, skulle inneha en del politiske nøkkelstillinger. Visepresidentstillingen hadde siden uavhengighet - så vel som i den interime perioden som ledet frem til denne - vært besatt av nueren Riek Machar. 

I juli 2013 skiftet Kiir ut hele regjeringen, inkludert visepresidenten. Han gjorde også store utskiftninger i SPLM-partiledelsen, delstatsregjeringer og hæren. Nuere følte at de systematisk ble fjernet fra landets politiske og militære organer. 

15. desember brøt slåssing ut i nasjonalhæren SPLA, etter et anstrengt politisk møte som delvis ble boikottet av Machar og andre opposisjonspolitikere.

16. desember viste president Kiir seg på tv: den norske rallarhatten, som han en gang hadde fått av en norsk diplomat, og som internasjonale medier vanligvis refererer til som en 'cowboyhatt', var erstattet av militærlue og andre militæreffekter. Presidenten anklaget eksvisepresident Machar og et titalls andre ledende politikere for å stå bak et kuppforsøk. Elleve politikere ble arrestert de påfølgende dagene, mens Machar greide å rømme fra Juba. Sju av de arresterte ble etter hvert løslatt for å delta i fredsforhandlinger mellom regjeringen og SPLM-In-Opposition, bevegelsen opprettet av Riek Machar.

I mellomtiden raste kampene i hovedstaden.

Da krigen brøt ut 15. desember 2013, var Khan, pilot i hæren, på oppdrag med et Mi-17 militærhelikopter. Han landet imidlertid i Juba samme kveld. 

'Drapene på nuere foregikk virkelig den syttende, den attende og den nittende desember', forteller Khan. 'De satte opp et kontrollpunkt ved Gudele 1, der hvor det er et veikryss. De stanset folk og hilste dem på nuer - de som svarte, ble skutt. Det var mange dinkaer som også ble skutt, fordi de hadde seks linjer.' (Mange sørsudanere har arr i pannen som markerer etnisk tilhørighet - blant de vanligste er seks horisontale streker for nuere, og v-tegn for dinkaer. Noen dinka-undergrupper har imidlertid merker som ligner nuernes.) 

I januar 2014 ble Khan selv nesten drept i et hotell i Juba. Han snakket nuer på telefonen da uniformerte menn uten forvarsel begynte å skyte på ham. Han kom seg unna med skader i beinet. Etter denne episoden deserterte han fra hæren og flyktet til Gambella.

'Soldatene som stod bak den etniske rensingen var Kiirs spesielle styrke, gelweng', mener Khan. 'De er alle sammen fra Bahr el Ghazal og Warrap [delstater nordvest i landet].'

Gelweng betyr 'forsvarere av kyr' på dinka. I utgangspunktet var de pastoralister som bevæpnet seg for å forsvare flokkene sine mot kvegraidere fra nordlige Sudan. I 2013 ble en del av dem rekruttert til presidentens garde. Noen legger skylden for massakrene av nuere på mathiang anyoor ('brun larve' på dinka), en milits som ble bevæpnet og trent uten at daværende generalstabssjef for nasjonalhæren SPLA engang var klar over det. Plutselig bare dukket de opp i Juba - et sted mellom 7 500 og 15 000 rekrutter folk ikke visste hvem var. 

Hva tenkte folk da de så væpnede menn med uklar tilhørighet i hovedstaden? Sarah, en tidligere parlamentariker og delstatsminister, sier at man tenkte at de kanskje var der for å beskytte Kiirs kyr.

Hvert år den 15. desember markerer nuere, enten de er i Sør-Sudan, Etiopia eller et annet land, årsdagen for massakren som fant sted i Juba i 2013, forteller Khan.

Påståtte dødstall varierer betraktelig. Ifølge The South Sudan Human Rights Commission ble mer enn 600 mennesker drept og 800 skadd mellom 16. og 18. desember 2013. Ledere av opposisjonen hevder på sin side at mellom femten og tjue tusen nuere ble drept i løpet av krigens tre første dager.***

Nuerne føler at folkegruppen deres har vært utsatt for forsøk på etnisk rensing. 

'Det har vært mange grusomheter', sier Khan. 'Nuere kaller seg rammiran, det betyr 'menneske' [eller 'menneskelig']. Vi er mennesker først og fremst - vi spiser ikke menneskekjøtt. Men under krigen ble nuere tvunget til å mishandle sine egne søstre, og til å spise kjøttet til døde slektninger.'

Khan er inne på at Juba-massakren av nuere var en hevn for Bor-massakren av dinkaer i 1991. Det året brøt nueren Riek Machar med opprørsbevegelsen SPLM/A, som var ledet av dinkaen John Garang, og dannet sin egen rivaliserende opprørsgruppe. Den ideologiske forskjellen mellom de to var at Machar kjempet for et uavhengig Sør-Sudan, mens Garang kjempet for regimeendring i et samlet Sudan. Likevel mottok Machar (paradoksalt nok) finansiell støtte fra Khartoum, som visste å dra nytte av stridighetene sørsudanere mellom. Mange av kampene foregikk deretter mellom sørsudanerne selv. Verst gikk det ut over Garangs hjemby Bor, hvor over to tusen dinkaer - de fleste sivile - ble massakrert av Machars menn. 'Det ble værende i minnet', konstaterer Khan. 

I 2011 tok en gråtkvalt Machar opp Bor-massakren hjemme hos Garangs enke i Juba, foran en forsamling av dinkaer fra Bor. Han innrømmet sin del av ansvaret for tragedien, og ba dinkaene om tilgivelse. Det virket som om forsoning var i ferd med å skje i Sør-Sudan. Men den gang ei. 

'Når folk i dag husker det som skjedde i 1991, så vil vel fremtidige generasjoner huske det som skjedde i 2013', sier jeg. 

'Ja', sier Khan, 'men nuere er i stand til å tilgi, hvis de ser at en drapsmann har forandret seg.' 

For nuerne i den nye opprørsbevegelsen er 1991-splitten og Bor-massakren irrelevante både som forklaringer og unnskyldninger. 

'Jeg forstår ikke at en statsleder, i spissen for et statsapparat, med alle de midlene en stat har til rådighet, kunne gå inn for etnisk rensing', sier Sarah. 

'Selv om nuere har gjort urett mot dinkaer i fortiden, er republikkens president president også for nuerne. De valgte ham - han representerer også dem.' 

En statsleder burde, etter den tidligere politikerens mening, være hevet over ting som hevnlyst og tribalisme.

Når man spør hvem som var hovedansvarlig for volden mot nuerne i desember 2013, er det to svar som går igjen: The Jieng Council of Elders, dinkaenes eldsteråd, og Paul Malong, tidligere guvernør av Nordlige Bahr el Ghazal, siden april 2014 generalstabssjef. Mange hevder at Malong var ansvarlig for rekrutteringen og treningen av militsen som gikk fra hus til hus og skjøt nuere i desember 2013. 

'Vi setter pris på dem, fordi de er menn', sier Khan - 'de jobber, og de slåss.' Khan må innrømme at de er sterke, og har en slags motvillig beundring for dem. 'Her stirrer folk bare på formannen' (underforstått Riek Machar), sier Khan. 

'Hvorfor siktet de seg ut sivile?' lurer James, som forlot jobben sin i ICRC i Sør-Sudan fordi den ble for farlig. 'Hvis det var et politisk problem mellom Kiir og Machar, så skulle det vært løst med politiske midler! Hva har den alminnelige borger med problemet mellom dem å gjøre?' 

'Selv landsbykvinnen som ikke engang kan peke ut området hvor presidentpalasset befinner seg, ble drept', sier Sarah.

'Selv kvinnen som nettopp har født', sier James. 'Selv babyen hennes!'

Menighet i Mataar, Gambella

I august 2015 kom et tilsynelatende gjennombrudd: en fredsavtale ble undertegnet i Addis Abeba. Riek Machar skulle igjen bli Sør-Sudans visepresident; Uganda, som kjempet på den sørsudanske regjeringens side, skulle trekke ut styrkene sine; menn lojale til Machar skulle ledsage visepresidenten til Juba. 

Etter mye nøling, og under internasjonalt press, vendte Machar tilbake til den sørsudanske hovedstaden i april 2016. 

Freden varte ikke lenge. Den 8. juli, dagen før årsmarkeringen av Sør-Sudans uavhengighet, fant et blodbad sted i presidentpalasset, hvor presidenten og visepresidenten hadde et møte. Nuere hevder at planen hele tiden var å drepe Machar i palasset - et sted der Kiirs menn var langt overlegne Machars menn. Nesten femti av Machars livvakter ble drept, men visepresidenten overlevde og kom seg unna. Etter tre dagers kamper i hovedstaden la Machar og mennene hans så kursen mot den kongolesiske grensen. 

Kommandant Yien, som nå er i Gambella, var med på den siste flukten. Han forteller at de gikk til fots i over en måned gjennom villmark før de nådde den kongolesiske grensen. Noen druknet idet de krysset Yei-elven. På veien spiste de blader og drakk regnvann, og Riek gikk foran som et eksempel og spiste snegler. Dette var nødvendig for at folk ikke skulle sulte ihjel under den lange marsjen. 

I Kongo ble de hentet av et FN-luftfartøy og brakt til Khartoum, som har et godt øye til SPLM-IO, før Machar dro til Sør-Afrika, andre til Etiopia. Nå slikker alle sårene sine etter det katastrofale forsøket på fredelig sameksistens i Juba. 

Yien anklager Vesten for å ha presset Riek Machar til å dra til Juba til tross for at hovedstaden ennå ikke var trygg. Regjeringens plan var hele tiden å drepe Machar, mener både han, Khan og alle andre nuere jeg diskuterer saken med i Gambella. 

'Hvorfor tier Hilde [Johnson] stille?' lurer Khan. 'Hun vet hva som skjedde med nuere i Juba i desember 2013. Hun vet at det ikke var noe kuppforsøk.' Jeg forteller at hun har skrevet en bok, Den vanskelige freden; når fred ender i ny krig, men ingen av oss har mulighet til å få tak i den her. 

Sørsudanere hadde Vestens sympati da de kjempet mot Khartoum-regimet under den andre sudanske borgerkrigen (1983-2005), forklarer jeg Khan. Dette var en mye lettere konflikt for Vesten å ta stilling til. Innføringen av sharialov over hele landet, også det kristne sør, i 1983, assosiasjonen av Sudan med internasjonal terrorisme og de statlig orkestrerte tragediene i Nuba-fjellene, Abyei og Darfur var blant faktorene som gjorde det lett for vestlige land å sympatisere med sørsudanernes kamp. Men hvem forstår krigen mellom dinkaer og nuere? 

Både Yien og Khan vil tilbake til Sør-Sudan for å slåss. Khan har vært på militærekspedisjoner til Malakal med nuermilitsen The White Army. Nuere har også massakrert dinkaer der de har hatt overtaket. I Malakal hevder Khan - ikke uten stolthet, forekommer det meg - at tusenvis av mennesker (les: dinkaer) ble massakrert på bare 45 minutter. Khan innrømmer at det som skjer i Sør-Sudan nå er 'tribalistisk', men sier at 'we are doing our thing'.

* News24: South Sudan is dying, and nobody is counting. 11.03.2016 

** UNHCR Gambella, South Sudanese refugee population in Gambella as of 05-Sep-2016. 

*** Final Report of the African Union Commission of Inquiry on South Sudan, 15.10.2014: 114

Funnet av det sanne kors

I år 326 e. Kr. fant dronning Helena, mor til Konstantin den store, en av kristendommens absolutt største klenodier. 

Dronningen hadde reist til Jerusalem og bedt innstendig til Gud om å bli vist korset Jesus hadde hengt på. En guddommelig ild sprang opp, og retningen på røyken ledet dronningen til stedet der korset lå begravet. Den takknemlige dronningen tente flere bål for å feire det eksepsjonelle funnet. 

Korset ble så oppbevart av patriarken i Alexandria, som i middelalderen ga den etiopiske keiseren Dawit (1382-1413) en del av klenodiet (båndet mellom den koptiske patriarken og den etiopiske keiseren var sterkt, særlig da kristne Dawit ledet flere militærekspedisjoner inn i muslimsk egyptisk territorium). 

Legenden om dronning Helena, enten den er sann eller ikke, danner utgangspunkt for en av Etiopias største religiøse høytider, Meskel eller 'Finding of the True Cross', som hvert år feires den 26. og 27. september. 

Morgenen den 26. september er det feststemning i Addis Abeba. På gaten selges bunter med avskåret, ferskt gress som folk strør på gulv i hjem og på arbeidsplasser. Langs veiene ses spisse høystakker, såkalte demera-er, som skal settes fyr på i løpet av kvelden - til minne om ilden og røyken som rettledet dronning Helena den gangen for 1690 år siden. 

Sikkerhetstiltakene ved Meskel-plassen er svært strenge dette året. Årsaken er 'oppfordringer til vold', ifølge vennen min Assefa, i sosiale medier. Etiopia har vært sporadisk rystet av uro det siste året. 'Sosiale medier er ikke bra for dette landet', kommenterer Assefa - 'når jeg leser tingene som står på Facebook, ser jeg bare krig.' 

Likevel går seremonien sin gang uten avbrytelser, ledet av patriarken for den etiopiskortodokse kirken. Ulike prosesjoner går i tog rundt Meskel-plassen. Så, når mørket faller, settes det fyr på demera-en. Hver bevegelse i det gigantiske bålet fremkaller jubel i folkemengden. 

Dagen etter er gatene stille og folketomme. De fleste har tatt på seg hvite klær og gått i kirken. Gater er pyntet med girlandere i det etiopiske flaggets farger. Vannet i en rennestein er rødt, legger jeg merke til - noen må ha slaktet en sau eller en okse.

En del folk har også gått til Meskelplassen for å samle hellig aske fra gårsdagens bål. I titiden er haugen med aske praktisk talt borte. Folk bøyer seg ned og skraper det siste sotlaget fra asfalten for å lage kors i pannen. En mann kommer med aske fra en annen demera som han strør ut i bålsirkelen - det er for galt at folk skal komme hit til tomt bord. 

Til tross for at denne dagen er en typisk familiedag, er det lett å finne selskap. Vennen min Abebe fra Gondar dukker opp. I Bole rusler vi forbi et lagerhus hvor et titalls menn holder fest på tomme bruskasser - noen i dress, noen i turban, noen i slitte dongeribukser. De stanser oss, inviterer oss ned på en bruskasse og stikker St. George-øl i hendene våre. Meskel er for alle, også ferensji-er fra fjerne land.