søndag 21. desember 2014

Tibesti - ikke helt Ville Vesten

Det var litt på slump at jeg kom meg til de sagnomsuste Tibestifjellene. Jeg hadde allerede tilbrakt to uker i Faya, en oaseby i midten av Sahara, og mer eller mindre halvhjertet jaktet på transport nordover til dette området som er mye mer forbundet til Libya enn til Tsjad, og som man må krysse fem hundre kilometer med ren ørken for å komme til sørfra. (Som uavhengig reisende i Sentral-Afrika peker du iblant på kartet og sier at 'dit vil jeg dra', men du vet samtidig at planer bare er muligheter, at det ligger en fundamental usikkerhet i om hvorvidt du vil greie å komme deg til den ønskede destinasjonen eller ikke.) Markedsbiler, det vanlige transportmiddelet i Tsjad, finnes ikke på strekningen, jeg hadde allerede gått glipp av en bil fra Helsedepartementet og en ambulanse; og de store lastebilene, som kjører om natten for å unngå overoppheting og som du må søke skygge på undersiden av om dagen, og som bruker mange døgn på ferden, var langt fra noen fristende opsjon.

Men så fikk jeg den beste skyssen av alle - et Mi-17 militærhelikopter sendt av president Idriss Déby for å hente toubouenes sultan fra Zouar til N'djamena. 'Du kan få sitte på', sa en ung pilot i den tsjadiske luftstyrken som jeg like før hadde møtt på et gatehjørne (ja - det er ikke uten grunn at jeg elsker å reise i Tsjad), og da lyden av et luftfartøy flerret den ellers støyløse, alltid skyfrie himmelen morgenen etter, var det bare å hive tingene i sekken og komme seg til flystripen.

Tibesti, fjellmassiver skapt av tektoniske plateforskyvninger og lavastrømmer for millioner av år siden, er Tsjads kanskje mest kjente turistattraksjon; men spesielt tilgjengelig er de ikke, og de har dessuten rykte på seg for å være farlige. Konflikten med Libya (1978-1987) og flere opprør mot sentralstaten har etterlatt området fullt av landminer. I den franske militærbasen i Faya ble jeg advart mot Tibesti på grunn av tre 'problemer.' Først, det ustabile Libya like ved - ifølge basens Comrep er det en smal sak for terrorister å krysse de porøse grensene mellom Libya og Tsjad. Videre har ulovlig gullgraving gjort området fra Tibesti til Djadoplatået (i Niger) til rene 'Ville Vesten', med Comreps ord. Til slutt kan store konsentrasjoner av tsjadiske militære, som er i området for å sikre grensene, i seg selv utgjøre en fare, for de tar med seg våpnene sine når de drikker, lager bråk, savner konene sine, får ikke permisjon, får ikke lønn, får ikke mat; kort sagt, de har mange frustrasjoner.

Turistene som kommer til Tsjad i disse tider drar ikke til Tibestifjellene, men til Ennediørkenen, konkluderte Comrep-en der vi satt på containerkontoret hans med en kald øl hver og gode kart (bedre enn du finner i noe prefektkontor i Tsjad) på veggene.

Militærbasen i Faya er en del av Barkhane, en fransk militæroperasjon som skal bekjempe terrorisme i Sahel, og det forekom meg klokt å lytte til deres reiseråd. Det var min tsjadiske vert i Den Internasjonale Organisasjonen for Migrasjon (IOM) som opprettholdt mitt stadig svakere Tibesti-ønske. 'Dra til Tibesti! Du har studert samfunnsvitenskap!' sa han, og mente at det ikke var så farlig som franskmennene ville ha det til. Tsjads offisielle linje er jo at det ikke finnes noen røde soner i Tsjad akkurat nå - at staten og president Idriss Déby har full kontroll over hele det nasjonale territoriet. Etter å ha snakket med Surveillance du Territoire (ST) i Faya, og en departementutsending for politiet i Bardaï samt guvernøren av Bardaï på telefon, som alle forsikret meg om at det ville være trygt å dra, tok jeg en avgjørelse, litt vaklende må innrømmes, om å stole på tsjadiske myndigheter. Og ignorere franskmennenes 'Achtung' og 'C'est interdit!'


Vi satt i helikopteret med åpne vinduer, åpen cockpitdør, uten setebelter, og så ørken gli over i fjellmassiver og månelandskap. Borkou-Ennedi-Tibesti (B.E.T.) er den minst bebodde regionen i Tsjad, og samtidig den største. Vulkanmassiver med topper som Emi Koussi (3315 m), den høyeste i Sahara, og Pic Toussidé (3315 m), trekker under normale omstendigheter fjellklatrere og fjellglade. Men omstendighetene er jo nesten aldri normale i Tibesti. De er, eh, normalisert, mer eller mindre, siden opprørsgruppen MDJT inngikk en fredsavtale med sentralmakten i 2003.

Etter to timer lander vi mykt i Zouar i en virvel av støv. Den kvikke, dirrende sultanen, som er sultan for alle toubouer enten de befinner seg i Tsjad, Libya eller Niger, tar imot hilsninger og trakterer piloter, delegasjon og en uforutsett turist med et festmåltid, før han blir ført til helikopteret og sendt til N'djamena for å rydde opp i en blodsutgytelse mellom gullgravende toubouer og zaghawaer i september.

Jeg innlosjeres med åpne armer i prefektens hus. Det er første gang jeg bor blant toubouer, og jeg har oppriktig talt lurt på hvordan det ville bli, for toubouene er et folk som har et noe fryktinngytende rykte i Sahel og Nord-Afrika. Av tuaregene kalles de ikarazen, 'bærere av kniv'. Historisk er det ingen selvfølge å bli akseptert blant dem. De anklaget den tyske oppdagelsesreisende Gustav Nachtigal for spionasje i 1869, og drepte misjonærene som kom før ham. De er kjent som et folk som kan ørkenen, biler og våpen, som driver med menneskesmugling, navigerer etter stjernene, men også har dyre satellitt-telefoner - ulovlige i et Tsjad som frykter væpnede opprør muliggjort av slik kommunikasjon, men vanlige som Nokiaer blant toubouene. De ligner mer på libyere enn på tsjadere der de skyter i luften og kjører til dekkene ryker for å feire bryllupene sine. Og tross statens forbud mot gullgraving drar ungdommen ganske åpenlyst på kortere og lengre gullgraverutflukter med metallsøkere.

Tibesti er altså en de facto autonom region, men det er et autonomi 'qui ne dit pas son nom', 'som ikke sier navnet sitt', forteller en tollinspektør i Zouar meg. En sørlig militær i Bardaï setter lignende ord på det når han sier at 'la loi ne traverse pas le désert', 'loven krysser ikke ørkenen.' Det blir litt som i andre 'lovløse' deler av verden: Det er ikke loven, men hevnen som virker avskrekkende på kriminalitet. Hevnen og den umiddelbare slagkraften i form av rifle mellom setene, pistol i hanskerommet.

Natronhullet, egentlig en kaldera

For et landskap! Utgangen fra Zouar er fantastisk. Det føles som å kjøre gjennom mektige portaler av stein. Det er rom du går inn i, dører som lukkes bak deg, fjell som sluser deg fremover. Noen av dem har merkelige fasonger - smale og høye med halser, brått oppadstigende fra bakken, ser ut som skulpturer. Den sandete, farlig myke veien der personbiler setter seg nesegrus fast og iblant forlates i sporet, glir over i hard kvarts, ren fjellgrunn og vei sprengt og ryddet for stein av militære. Steinlandskapet er for det meste svart - Tibestifjellenes dominerende farge. Så å si alt er uten vegetasjon, men med en og annen tornebusk som angivelig nærer smekre gaseller.

Og på et sted mellom Zouar og Bardaï kommer du til trou au natron, natronhullet, et enormt vulkankrater med en diameter på seks kilometer, en dybde på seks hundre meter og hvit natron i bunnen. Natronet utvinnes av toubouer som et supplement i kosten til kameler. Vi har kjent kulden allerede lenge under kjøreturen (jeg sitter på med en ambulanse nå) - for natronhullet er kjent for sin kulde. Og vi har sett lette, hvite skyer på himmelen, bemerkelsesverdige etter ørkenen, jeg tror ikke jeg har sett skyer siden Mao, det er i alle fall ingen av dem i Faya.

Med jevne mellomrom passerer vi bilvrak fra krigene, både fra krigen med Libya og fra opprørene. Røde skilt med påmalte hodeskaller markerer områder som ennå ikke har blitt mineryddet. Ellers var mesteparten av Tibesti ferdig ryddet i 2012, ifølge en sykepleier i ambulansen. Folk som går på miner i dag er stort sett gullgravere. Utenforstående - zaghawaer og andre som ikke kjenner terrenget - men også toubouene selv som tidvis overvurderer sin evne til å vite hvor minene ligger.

Bardaï, grønn av daddeltrær, det administrative sentrumet av Tibesti, er guvernørens by. Hus av leire og plantefiber og porter av uthamrede oljetønner møter deg her. Et marked med druer, pistasjenøtter og søte appelsiner får deg til å forstå at du er nærmere Nord-Afrika enn subsaharisk Afrika. Ølet er mer enn tre ganger så dyrt som i N'djamena - for alt kommer fra Libya, men ikke ølet, som må komme de ett tusen sju hundre kilometerne fra N'djamena, grunnet Libyas alkoholforbud. Konene til enkelte av de militære brygger hirseøl og hjemmebrent av dadler i Camp Marié, 'De giftes leir', som et supplement for alkoholtørste soldater. Til de konservative toubouenes misbilligelse - livet her mellom innfødte toubouer og utplasserte militære og sivile, stort sett fra det kristne sør, er ikke uten gnisninger.

I og med at jeg ble sendt til guvernøren av hans gode venn prefekten i Bol (kontakter er gull verd i Afrika), innlosjeres jeg i selveste guvernørhuset, en bygning fra sekstitallet med avflasset hvit murpuss, teatralske røde gardiner og det tsjadiske flagget høyt på en flaggstang. Nedenfor er garnisonen og huset til le chef de l'état major. På samme høyde, Legion 1 av gendarmeriet. Bak, en militærleir. Så er i alle fall sikkerheten ganske ivaretatt. Ikke mange sjanser for å bli en ny Madame Claustre, som er Tsjads mest kjente gissel - en fransk kvinnelig arkeolog kidnappet av opprørere i 1974 og løslatt i 1977 etter at Frankrike, som på den tiden var militært engasjert mot opprøret til Hissène Habré og Goukouni Oueddei, begge fremtidige presidenter, hadde betalt løsepenger.

I guvernørbygningen nyter jeg den høyeste luksusen oppnåelig i Bardaï, med aggregatstrøm hver kveld og nyheter på flatskjerm. Men livet er likevel landlig, med utedo og drikkevann i et geiteskinn. Og når jeg begynner å lure på hvordan jeg skal komme meg tilbake til hovedstaden gjennom dette Sahara uten regulære transportmidler, får jeg uventet tilbud om å sitte på med et lastefly som frakter ministeren for mikrofinans tilbake til hovedstaden etter en misjon i Tibesti. En uvanlig varm dag i begynnelsen av desember kjøres vi til flystripen eskortert av militære med mitraljøser på pickupplanene. Tibesti er i sinnet mitt tett assosiert med støv, våpen, steiner i alle fasonger og størrelser og krigens utilgjengeliggjøring av nydelige landskap for tiår, kanskje generasjoner å komme.

Helikopteret jeg fikk sitte på med, på flyplassen i Faya

Men ble frykten min i forkant av reisen rettferdiggjort under oppholdet? Tja - skrevne lover er definitivt ikke så viktige i Tibesti. En IOM-ansatt oppsummerer det slik: 'Ingen biler her har nummerplater, unntatt bilen til departementutsendingen for dyreoppdrett, og det er helt nylig at han kjører med en. Mørklagte vinduer er forbudt i N'djamena; her kjører de med dem. Våpen er forbudt, men de har dem. Pickup Toyota landcruisere er forbudt fordi de ofte benyttes av rebeller (krigen mellom Tsjad og Libya ble døpt 'Toyotakrigen') - folk eier dem her', slår han fast. 'Selv småjenter kan skyte, de vet hvordan man legger en mine', tilføyer en kvinnelig kollega. Frihetens og Demokratiets Dag ville de boikotte, som faste opposisjonelle, og du vet kort sagt ikke helt hvem du har med å gjøre. Men gjestfrie er de, og alle vil de beskytte deg og sørge for at du forlater Tibesti like hel som du kom. Selv om enkelte nasjonale lover elegant ignoreres, har du heller ingen følelse av lovløshet - toubouene har et indre moralkompass som de følger, samt verdier, sanksjoner og kapasitet til å hode sine egne i ørene; og da betyr det lite hva som bestemmes i N'djamena av påbud og forbud. Toubouene er kjent for å ville være sine egne herrer, og for å være det.

Og for terrorister å dra inn og ut som de vil, er ikke lett. Tre tusen soldater er i dag utstasjonert i Tibesti. Og Tibesti er som en festning. Dette skarpe, takkete, søylete, iblant katedralaktige landskapet formet av vannets passasjer og erosjon - det er bare fire veier inn hit, ifølge sjefen for den militære etterretningstjenesten i Bardaï; 'og vi har øynene på alle fire.' Mange toubouer mener at Tibestis dårlige rykte er satt ut av misunnelige zaghawaer som vil at du, Turisten, skal dra til Ennediørkenen istedenfor Tibestifjellene. Dette er kanskje ikke helt sant - for det ER jo noen faktorer som taler mot å reise til Tibesti. Men helt Ville Vesten er det nok ikke. Med hånden på hjertet!

Frihetens og Demokratiets Dag, Bardaï

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar