søndag 30. november 2014

Når militæret skal hjelpe deg med å komme i feststemning

Første desember skal Tsjad feire kuppet til nåværende president Idriss Déby. Den dagen kalles 'Frihetens og Demokratiets Dag', og mange entusiastiske forberedelser vises på Télé Tchad - som feiing og mopping av lokalene til presidentpartiet MPS; førstedamens utdeling av stoff med presidentens ansikt på, som mottakerne skal sy klær av og gå i på den store dagen; oppfordringer til folket om å komme 'mannsterke' for å 'assistere i festlighetene.' Og naturligvis blir det militærparader - denne viktigste ingrediensen når staten skal arrangere fest i Tsjad.

Jeg har allerede en idė om hvordan det blir. Den ellevte august feiret Tsjad sin uavhengighet fra Frankrike. Forventningsfull gikk jeg ut døren i skreddersydd finstas fra Elfenbenskysten for å overvære folkefesten. Men dette var ikke bare en ikke hvilken som helst dag - det var en ikke helt enkel dag, og gaten utenfor huset jeg losjerte i, var avsperret av militære. Brysk bortvinking, så ropende tilbakekalling - jeg kunne allernådigst få lov til å gå der likevel. Takk. For jeg vet ellers ikke hvordan jeg skal komme meg til den festklare Nasjonens plass en drøy kilometer unna. 

Soldater, avsperrede gater, tause menneskemengder - jeg finner det trykkende, og feststemningen er som blåst bort på disse få minuttenes spissrotgang mellom militære væpnet til tennene og med nerver på høyspenn. Jeg liker ikke forbud, påbud, avsperrede gater eller 'røde løpere' som de kalles, og jeg er ikke spesielt glad i våpen heller. Men mange borgere har trosset den regntunge himmelen en plaine saison pluvieuse, i tjukkeste regntiden, for å overvære denne dagen som jo er Tsjads bursdag, nummer femtifire i rekken. De nysgjerrigste står på melkebokser og motorsykkelseter for å se seremonien. Andre nyter te og kaffe fra plastkopper, eller sigaretter og bitre kolanøtter som er en gjenganger på diverse salgsbrett.


Paradeøvelse, Nasjonens plass, N'djamena

Dette er dagen for å vise hvilken flott militærmaskin Tsjad har. Panikkslagne fugler letter fra trærne i den øredøvende støyen. Lyden er som et etterslep - usynlige blikkbokser av voldsomme dimensjoner langs bakken. 'Det gjør vondt i ørene', sier sidemannen min og holder seg for ørene mens jagerflyene leker i luften, gjør saltomortaler og annen rystende akrobatikk til folkets overveldede duknakkethet, deretter imponerte klapping.

Ingen tvil: Tsjad har makt til å slå tilbake, og til å slå, både internt og eksternt i regionen. Forestill deg å være opprører i en hule med noe slikt dundrende over hodet...

Arrangementet var mye større i fjor, med ett tusen åtte hundre stridsvogner, ifølge Abakar, en tidligere jagerflypilot. 'Så om opprørere vil angripe landet, så er uavhengighetsdagen dagen å gjøre det på, siden alt befinner seg i N'djamena?' spøker jeg (en spøk du bare kan slå med gode venner, må understrekes). Han er uenig i dette, sier at det ikke finnes opprørere i Tsjad nå. Siste slag stod i 2008, og siden da har landet vært stille og rolig. 

Vennen min Hassan fra Utenriksdepartementet kommer ikke til Nasjonens Plass. 'It's no fun', forklarer han etterpå. Men så har han også bodd sju år i Belgia og tilegnet seg litt andre ideer om fest og gøy enn tsjadiske myndigheter kanskje tilskriver tsjadere flest. 


Gateunger med tiggerboller i aluminium er derimot her. En liten gutt rører ved armen min. Han har tiggerbolle i hånden og grigri (beskyttelsesamulett) rundt halsen, de to tingene som skal hjelpe ham i hverdagen. En muskuløs hær går på bekostning av nettopp sånne som ham. Men kanskje er han likevel stolt av hæren, der han etterligner soldatenes marsj og geværgrep? Hæren er så aktet at den har blitt et personnavn i Tsjad - det er mange som heter L'armé, selv om de pleier å fjerne apostrofen og til tider aksenten også, så det blir Larme, som ligner mer på tårer.



Ifølge Hassan teller den tsjadiske hæren tjuefem tusen mann. Dette er ikke egentlig mye. Nigeria har en halv million. Kvantitet over kvalitet, legger ikke Hassan skjul på at han synes, i lys av den hærens manglende evne til å hamle opp med Boko Haram.

Tsjadiske styrker har fått ord på seg for å være sterke etter å ha utmerket seg i krigen i Mali. Slik deltakelse koster mye - 'men på den andre siden blir Tsjad kjent i Afrika og i verden', påpeker Hassan. Den tsjadiske diplomaten ser verdien av omdømmebygging. Tsjad ønsker å fremstå som en sterk stat i regionen. Det er ikke uten grunn at N'djamena er valgt som base for Operasjon Barkhane, en franskstyrt militær operasjon som skal bekjempe terrorisme i Sahel.

Første desember feirer Tsjad altså Frihetens og Demokratiets Dag. For det var Idriss Déby som installerte demokrati og frihet i Tsjad i 1990, blir jeg fortalt av guvernørens protokoll i Bardaï, en by i Tibestifjellene.

Jeg studerer protokollens ansikt mens han uttaler disse ordene - dønn alvorlig. Ellers er det mange som ler litt selvironisk i guvernørbygningen når Télé Tchad flammer av de mest patriotiske uttalelsene.

Vi befinner oss ett tusen sju hundre kilometer fra hovedstaden, i en avsondret region som har tiår med opprør bak seg og er mer forbundet med Libya enn med Tsjad. Men vi skal naturligvis feire Frihetens og Demokratiets Dag, og vi skal naturligvis ha en militærparade. Blir det ordentlig fest uten?


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar