søndag 25. mai 2014

France au revoir

Kanskje har jeg hørt uttrykket 'France au revoir' mange ganger i Vest-Afrika uten å vite hva det egentlig betyr. 

Uttrykket France au revoir tar tingenes vinkel: Det er brukttingenes farvel med Frankrike/Europa. Og deres kommen til Afrika. 

Gamle strykejern, avfeldige mikrobølgeovner, flekkete kaffetraktere, gammeldagse musikkspillere, trauste symaskiner, gulnede støvsugere, rustne motorsager ... Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg satt foran butikken til to selgere av France au revoir-apparater i Ouagadougou med juicen av baobab (som de kaller 'apebrød') eller et glass sitronte i hånden. Seydou fjernet teip fra tingene, vasket støvet av dem og fortalte at France au revoir-apparater ankommer havnen i Lomé, for så å fraktes hit til det kystløse Burkina Faso. At de ankommer havnen i Abidjan tviler han på - Elfenbenskysten tar ikke imot France au revoir, i hvert fall gjorde de ikke det i Houphouët-Boignys tid. Elfenbenskystens første president sa han 'ikke ville ha Europas søppel', mintes Seydou med et litt selvironisk smil. 

Dette må ha endret seg, for jeg kom ofte over France au revoir-ting i Elfenbenskysten nå nettopp. Særlig espressomaskiner. 'Alt som kommer brukt fra Europa kalles France au revoir, og det er det beste', hevdet en ung og smilende kaffemaker i Korhogo mens han opererte en espressomaskin han hadde kjøpt brukt for 60 000 cfa (rundt 750 kroner). 

Da jeg krysset grensen mellom Burkina Faso og Niger, var det nettopp i en France au revoir-bil. Uventet ble jeg stående transportløs i grensebyen Torodi, fordi bilen måtte gjennom seks timer lang tollprosedyre.

Nå er det ikke sikkert at alle brukttingene faktisk kommer fra Frankrike - de kan like gjerne komme fra Tyskland, USA eller fra Norge for den saks skyld, men fordi Frankrike er det eneste vestlige landet den jevne borger i frankofone afrikanske land faktisk forholder seg til, er alt brukt France au revoir (slik jeg også, for eksempel, ofte omtales eller tiltales som 'la française').

Kanskje er det også nettopp fordi vestlige kaster så mye brukbart, og afrikanere VET det, at søpla mi ble så omhyggelig gjennomgått i Abidjan (og muligens andre steder også ... hva vet vi egentlig om hva som skjer med søpla etter at vi har sjekket ut av hoteller, vertshus, taktopper, bungalower, eller egenhendig lagt søpla i en container eller søppelhaug?). 

Hvor ofte har jeg ikke fått et lite sentimentalt sjokk: En Stena Line-buss som navigerer et slaghull i Kinshasa, eller en diplomisbil som fremdeles reklamerer med krone-is i Abidjan (enda den ganske sikkert inneholder noe helt annet nå, som rotknoller eller trekull). 

Men også giftig kjøleskapsgass som lekker et eller annet sted og stikker i nese og svelg, så man kommer seg unna fortere enn svint. 

Og den kullsvarte eksosskyen som brer seg ut over veien fra en lastebil, så tett og mørk at den setter liv i fare.

Noen bruktting er brukbare, mens andre skulle vært uskadeliggjort og lagt til hvile i sitt forrige eierskap. 

For øvrig er både håndsekken min og sandalene mine France au revoir.

Når du hører France au revoir i Vest-Afrika nå, så vet du hva det er: Det er en bruktting, og 'en ting som aldri vil vende tilbake til Frankrike.'

Markedsscene i Treichville, Abidjan, Elfenbenskysten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar